Hva skjer med troen vår når vi opplever sorg?

Preken på 1. påskedag i Mortensrud kirke 5. april. 

I dag feirer vi at Jesus kom levende ut av graven og vant over døden. Påskens budskap er helt avgjørende for troen vår. Hvis Jesus ikke hadde stått opp fra de døde, ville troen vår vært uten mening. Fordi Jesus vant over døden, er han til stede her og nå. Hver søndag feirer vi Jesu oppstandelse og at livet har seiret. Det finnes vel ikke noe bedre tidspunkt i året å feire oppstandelsen enn akkurat nå når vårtegnene er i ferd med å bryte fram. Det er som om hele naturen er innstilt på å understreke Guds verk. 

Luk.24,1-12

Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var rullet fra graven. Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er reist opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» Da husket de hans ord. Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre. Det var Maria Magdalena, Johanna og Maria, Jakobs mor, som sammen med de andre kvinnene fortalte dette til apostlene. Men de mente det hele var løst snakk, og trodde dem ikke. Peter sto likevel opp og løp til graven, og da han bøyde seg inn i den, så han ikke annet enn linklærne. Så gikk han hjem og undret seg over det som hadde hendt.

Alle de fire evangeliene er samstemte om at det var kvinner som var de første vitnene til Jesu oppstandelse. Men vitnesbyrd fra kvinner på Jesu tid var ikke gjeldende i en rettssak. Det var derfor ikke så overraskende at Peter og disiplene tvilte på det som kvinnene fortalte dem. Hvis fortellingen om Jesu oppstandelse hadde vært diktet opp, ville det vært menn som hadde vært hovedpersoner, ikke kvinner. 

Mennene var handlingslammet og gjemte seg bak stengte dører fordi de var redde for å bli tatt til fange. Det var kvinnene som dro til graven grytidlig om morgenen for å salve Jesu døde kropp etter jødisk skikk. Det var også de som sto ved korset og gråt og var åpne om at de kjente Jesus. Alle mennene bortsett fra Johannes hadde flyktet unna. Det var først da mennene fikk møte den oppstandne Jesus at de tok over lederrollen. Det at alle fire evangelier holder fast på at kvinnene var ved den tomme graven først, gjør fortellingen troverdig.

På 1. påskedag møtes døden og livet. Det er en jubeldag hvor vi feirer at Jesus har stått opp fra de døde og lever midt iblant oss. Men de som faktisk var vitner til at dette skjedde, er ikke til stede her hos oss. Vi har hørt fortellingen om livet som seirer, men vi må selv velge å tro på at det er sant. Det kan variere gjennom livet hvor sterk oppstandelsestro vi har. Det kan henge sammen med hva vi opplever.

Jeg husker godt årene da jeg jobbet i Heidal i Nord-Gudbrandsdal. En kald februardag fikk jeg beskjed om at en mor og hennes to barn som bodde i Heidal hadde omkommet i en bilulykke. Det er det mest krevende jeg har vært med på som prest noensinne. Det var hjerteskjærende å snakke med faren og sønnen som satt igjen med en enorm sorg. Jeg husker at jeg følte meg hjelpeløs og liten. Men samtidig så jeg hvor mye kirken betyr når mennesker dør i altfor tidlig alder. 

Ritualet i gravferden fikk en ny betydning for meg. Ordene om trøst og håp ble plutselig helt avgjørende, både for meg og for alle som kjente dem som var revet bort. Det var et lite sted der alle visste hvem alle var. Jeg har aldri sett så mange folk komme til Heidal kirke som på den gravferdsdagen. Mange sto utenfor kirken fordi den var så full av folk. Kirketjeneren visste at dette kom til å skje, så han hadde sørget for et høyttaleranlegg utenfor kirkedøra. Det var som om alle tenkte at de ville slå armene rundt familien for å støtte dem i tragedien.

BILDE. Jeg har tatt et bilde av forsiden av avisen Gudbrandsdølen dagningen som kom ut dagen etter. I andakten ønsket jeg å trøste dem og skape håp. Jeg brukte setningen: «Vi kan bære det smertefulle sammen. Døden har ikke det siste ordet. Håpet lever midt iblant det meningsløse». Plutselig ble budskapet om oppstandelsen helt livsnødvendig for ikke bare faren og sønnen som sto igjen, men for hele bygda. Det var akkurat som en hel befolkning sugde til seg håpet om det evige liv, midt i det tragiske og ufattelige.

Ved graven utenfor kirken leste jeg ordene som jeg alltid gjør i begravelser: Jesus sier: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø (Joh.11,25) Det var flere hundre mennesker til stede, men det var så utrolig stille på kirkegården. Det var akkurat som om ordene fra Jesus ga oss et glimt av en annen virkelighet enn den vi kunne se rundt oss. Det fantes en dimensjon som vi kunne ane, men ikke helt gripe fatt i. Jeg oppdaget hvor mye omsorg og varme som folk hadde i seg og som de viste så tydelig overfor faren og sønnen som var fullstendig knust. Jeg tolket det som at Gud var der midt iblant oss med sin kjærlighet.

Gjennom hele fastetiden har vi sunget den nyskrevne salmen av Sindre Skeie «Se, mørket vinner aldri over lyset». Det er bare Gud som kan gjøre en sånn setning til en sannhet for milliarder av mennesker, også dem som rammes forferdelig hardt av døden, som den februardagen i Heidal for snart 20 år siden. Mørket skal aldri seire, for lyset er alltid sterkere enn mørket. 

Jeg vet at denne faren og sønnen måtte jobbe beinhardt for å holde fast på håpet i månedene og årene etterpå. Livet blir aldri det samme etter at tre personer i en familie så brått blir revet bort. Jeg så hvor viktig det var at både kirken, skolen og hele lokalsamfunnet sto rundt dem og trøstet dem. Budskapet om Jesu oppstandelse er for meg det eneste som virkelig gir mening i møte med døden. Håpet kan gjøres levende når mennesker formidler et glimt av Guds kjærlighet.

Når vi rammes av sorg, kan det kjennes som om Gud er veldig langt borte. Følelsen av tomhet og fravær etter den som er død, kan gjøre at rommet for Gud kan skrumpe inn. Jeg tror at David i Salme 139 kjente på noe av den samme spenningen. Han skriver: 

Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der. Tar jeg soloppgangens vinger og slår meg ned der havet ender, da fører din hånd meg også der, din høyre hånd holder meg fast.

Uansett hvor mørkt det er i tankene og følelsene våre, blir Gud aldri borte. Men noen ganger må vi tro på tross av og ikke på grunn. Da jeg som prest kjente meg hjelpeløs, oppdaget jeg styrken i gode kollegaer som støttet meg og ga meg råd, og en rektor som inviterte meg inn som en ressursperson overfor elevene som hadde mistet to klassekamerater. Jeg fikk følelsen av at vi sto sammen i tragedien. Det er også en måte Gud kan bære meg på.

Når vi opplever å miste en vi er glade i, trenger vi å bli minnet om hva Jesus har sagt, slik kvinnene ved graven ble minnet om hva Jesus hadde sagt til dem på forhånd. Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp (Luk.24,7). 

I sted hørte vi teksten fra 1.Korinterbrev der Paulus skriver at Jesus «ble reist opp den tredje dagen». Der bruker han på gresk en verbform som viser at det er noe som varer, som ikke tar slutt. Det Jesus gjorde da han brøt dødens lenker har en varig virkning til alle tider. Oppstandelsen er ikke et faktum som er avsluttet i fortiden. Den er nærværende og aktuell. 

Den er heller ikke en åndelig opplevelse som bare gjaldt noen få utvalgte kvinner og menn. Paulus forteller at over 500 søsken var vitne til at Jesus var levende etter sin død. Etter som århundrene har gått, har dette budskapet nådd nye generasjoner og nye kulturer. Vår glede og utfordring er å holde levende budskapet om at Jesus har vunnet over ondskap og død og går sammen med oss.

Bønn. Oppstandne Kristus, du som viste deg for mennesker som var blinde av sorg og ensomhet, vi ber deg: Kom oss i møte, så vi kan kjenne deg igjen og juble over at du lever og er midt iblant oss. Gi oss håp i møte med sorg og død, og gi oss styrke til å holde fast på troen på din oppstandelse. Amen.