Ånden kommer til oss midt i vår bekymring
Inger Johanne Gjøen
Preken på 1. pinsedag 24.mai i Mortensrud kirke.
Pinse er den kristne høytiden som færrest mennesker kan forklare når det komme en NRK-reporter og spør: «Vet du hva pinsen handler om?» Det er kanskje ikke så rart. For det kan virke svevende når vi hører fortellingen om pinseunderet. Hva var det egentlig som hendte i Jerusalem 50 dager etter påske? Jo, det skjedde et språkunder. Disiplene fikk en overnaturlig evne til å snakke språk som de ikke kunne fra før. Det var mange ulike nasjonaliteter som var samlet den dagen for å feire den jødiske pinsen til minne om at Moses fikk de 10 bud på Sinai, og at førstegrøden var høstet inn.
Den dagen fikk alle høre evangeliet om Jesus på sitt eget morsmål, og 3000 mennesker ble kristne. Det var en skikkelig pangstart for kirken som vokste i rekordfart i årene etterpå. Det er en sterk historie som forteller oss at Den Hellige ånd ikke er eksklusiv eller bare forbeholdt noen få mennesker. Ånden er ikke begrenset til en kristen elite som har spesielt nær kontakt med Gud. Ånden blir gitt til alle som vil ta imot. Når Gud sender Den hellige ånd sprenger han alle grenser, og profetien fra Joel går i oppfyllelse. En gang skal det skje at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker (Joel 3,1).
Joh.20,19-23 Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødenes ledere hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa [Jesus] til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.»
Dette skjedde samme dag som Jesus hadde gått levende ut fra graven. Han hadde vist seg for Maria Magdalena, og nå kom han til disiplene som hadde stengt seg inne. De var redde for å bli tatt til fange av de jødiske lederne, og midt i frykten kom Jesus med fred og pustet sin ånd på dem.
Det kan være forvirrende å tenke på at Johannes sier at Jesus kom med Ånden på påskedag mens Lukas sier at Ånden ble gitt på pinsedag. Da er det viktig å se at de to evangelistene hadde forskjellig siktemål med det de skrev. Johannes var opptatt av Jesu liv, død og oppstandelse, og han plasserer Åndens komme innenfor tiden som Jesus er til stede fysisk. Lukas skriver i Apostlenes gjerninger om den første menigheten og misjonsoppdraget. Derfor forteller han om pinseunderet som var startskuddet for at evangeliet skulle bli spredt over hele verden.
En av de viktigste oppgavene til Ånden er å gjøre Jesus nær og tilstedeværende. Når Jesus gir disiplene Ånden på påskedag, viser han at han holder løftet som han har gitt dem om å være med dem gjennom alt som skjer. Når disiplene tar imot Den hellige ånd på pinsedag, er det fokus på å formidle evangeliet om Jesus. De får kraft til å dele budskapet med frimodighet til tusenvis av mennesker.
Samtidig er det umulig å lage et logisk system for hvordan og når Ånden viser seg. Den er dynamisk og kan ikke settes på en formel. I Joh.3,8 sier Jesus til Nikodemus hvordan Ånden virker: Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.
Det er ikke sånn at Ånden ble født på pinsedag. For Ånden har vært nærværende fra evighet av. I 1.Mos.2,7 står det at Gud skapte mennesket av støv på jorden og blåste livspust inn i nesen på mennesket. Det hebraiske ordet for ånd er ruach som kan oversettes med både pust, vind og ånd. Guds ånd skaper liv i naturen og i mennesket. Gud puster sin kraftfulle ånd inn i mennesket som blir fylt av livskraft og viljestyrke. Vi har allerede Ånden i oss fordi Gud opprettholder livene våre ved å fortsette å puste sin ånd inn i oss.
Både teksten i 1.Mosebok og i Johannes kobler Ånden til pusten som blir gitt til menneskene. Ånden skaper og opprettholder livet gjennom sin pust. Livet er en gave som vi fortsetter å ta imot hver dag. Noe av grunnen til at så mange av pinsesalmene er knyttet sammen med naturen, er at Åndens skapende kraft blir ekstra synlig nå om våren når blomster og planter begynner å spire fram.
På hebraisk er ruach, altså ordet for pust og ånd, et hunkjønnsord. Det betyr at Ånden representerer den kvinnelige delen av Gud. Men på gresk blir det oversatt med pneuma som er intetkjønn. På norsk bruker vi ordet ånd som er hankjønn. Derfor blir det feminine perspektivet ved Ånden borte på norsk. Hvis vi ikke er bevisst på grunnteksten kan vi miste noe av det som kjennetegner Ånden.
Gudsbildet blir større når den kvinnelige delen av treenigheten får oppmerksomhet. Det kan være en grunn til at Jesus snakker med Nikodemus om å bli født på ny. En fødsel skjer bare ved en kvinne, og når vi blir født på ny av vann og ånd i dåpen skjer det gjennom Ånden som har moderlige trekk og skaper nytt liv. Men Ånden har ikke en kropp, og derfor kan det være vanskelig å legge merke til henne. Vi vet ikke hvor hun blåser hen, men vi kan se virkningene av det hun gjør. Vi kan heller ikke se vinden som blåser, men vi kan se at trærne beveger på seg når det blåser.
Selv om Ånden forbindes med kvinnelige egenskaper, har ikke dette dypest sett med kjønn å gjøre, men at alle mennesker har evnen til å gi liv til andre, f.eks. gjennom å gi andre kjærlighet og glede. Paulus omtalte seg selv som «en mor» for sine åndelige barn. For at vi skal få styrke til å fortsette gi liv og bære frukt, trenger vi stadig å bli fylt av Ånden, igjen og igjen og bli fornyet.
Da jeg forberedte denne prekenen, tenkte jeg først at jeg skulle komme med et eksempel på en person som har opplevd Ånden på en spesiell måte. Det fins mange fortellinger om mennesker som har hatt sterke opplevelser med Den hellige ånd. Men så fant jeg ut at min erfaring med Ånden ikke bygger på store åpenbaringer. Det sterkeste for meg er at Gud har vært hos meg trofast hele veien, både på gode dager med glede og takknemlighet og på vonde dager med smerte og motgang. Det har vært helt avgjørende for meg å ikke bygge troen min på sterke følelser eller overnaturlige tegn. For følelser går opp og ned.
Jeg har landet på at jeg bygger troen min på hva Jesus har gjort for meg og at Ånden gir meg kraft til å holde fast på troen på Gud, uansett hvordan dagen blir. Når livet byr på utfordringer, kan jeg ha tillit til at Gud holder meg fast selv om jeg ikke kan kjenne det inni meg. Jeg kan minne meg selv om at jeg ble døpt som liten og fikk Den hellige ånd i dåpen, og Ånden fortsetter å bli i meg hele livet.
Det er et bibelvers som jeg ofte gjentar for meg selv. Det står i Sal.46,2: Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i nød og alltid nær. Vi kan tro at Gud alltid er nær oss med sin Ånd, at det løftet står fast og ikke er avhengig av vi tenker og føler. Det er i tråd med fortellingen om disiplene som var livredde for hva som skulle skje med dem. Jesus kom til dem midt i kaoset av frykt og bekymringer, og han ga dem sin fred.
Peter Halldorf skriver i boken «Drikk dypt av Ånden» om dette temaet. Han mener at en åndelighet som leter etter å få egne opplevelser fører til at vi kommer i konflikt med oss selv. For da søker vi noe som gir næring til oss selv framfor andre. Åndeligheten kan bli til et redskap for å føle seg åndelig vel uten å tenke på noen andre enn seg selv. Men Ånden er opptatt av å skape nytt liv i kjærligheten og lage fellesskap. Ånden gjør oss i stand til å formidle liv som er til glede for andre.
Gal.5,22: Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.
Bønn fra St. Davidsgården
Herre Jesus Kristus. Takk for at jeg får se inn i troens speil der jeg ser deg istedenfor meg selv. Du er tvers gjennom ekte, du er lys som aldri blir mørke. Du er kraften i min svakhet, håpet i mitt mismot, nærhet i min ensomhet. Du er mitt rotfeste, min forankring. Du er selve livet i meg. I deg har jeg min identitet. Jeg er Guds avbilde og hans elskede barn. I den tryggheten vil jeg være og la meg formes etter din vilje med meg. Amen.