Hvordan kan vi la Gud forvandle oss?

Preken i Mortensrud kirke 7.juni, 2. søndag i treenighetstiden

Matt.3,11-12

Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.

I denne teksten blir vi tatt med til treskeplassen om høsten. Arbeidet på treskeplassen gikk ut på at man skilte hveten fra agnene som kornet satt i. Hveten var verdifull mat, men agnene eller klinten var avfall og skulle kastes. Ordtaket om å skille klinten fra hveten er hentet fra Johannes ord om dåpen. Johannes kalte mennesker til å omvende seg og la seg døpe i Jordanelven, og han brukte arbeidet med kornet som et bilde på omvendelse. 

Johannes døperen kalte mennesker til å vende seg om fra egoisme og selvopptatthet og ta et oppgjør med sin egen synd. Han levde et svært asketisk liv, men ikke for å få en slankere og sunnere kropp, men for å søke Gud og forkynne et budskap som skulle forberede mennesker til å møte Jesus. Det kom masse mennesker til Johannes for å bekjenne syndene sine og bli døpt. Men da fariseerne og sadukeerne dukket opp, snakket han brutalt til dem. For de bar dårlige frukter. De mente selv at de holdt loven, men brydde seg ikke om fattige og undertrykte. 

Johannes døperen var opptatt av at folk skulle søke Gud på en ekte og ærlig måte. Han ville skape en lengsel etter ydmykhet og sann tro på Gud slik at det kunne vokse fram gode frukter, altså mer kjærlighet blant folk.

Når vi leser ordene om ilden som aldri slokner, kan noen bli engstelige eller provoserte, fordi man knytter bildene Johannes bruker til forestillinger om et helvete med evig pine. Men det greske uttrykket for «en ild som aldri slukner» handler ikke om evighet. Det sikter til en kraftig ild som brenner opp alt avfallet fullstendig. Johannes snakker inn i en jødisk-profetisk bildeverden, ikke inn i en verden der vi får skremmende bilder av hva som skal skje i endetiden. Johannes venter på en dom som kommer snart. Han provoserte mange, for en del folk så nok for seg at Gud ville dømme hedenske nabofolk og ikke dem. 

Men hva har dette bildet fra treskeplassen å si for oss? Jo, vi kan bruke det som et redskap til å vokse i tro og i handlinger. Hva er det gode kornet i livet mitt? Hva er rusk og rask som jeg kan kvitte meg med? Hva er det som legger til rette for at jeg kan gjøre noe godt for andre? Hva er det som hindrer meg i å bry meg om andre? Vi kan øve oss i å skille mellom gode og dårlige frukter, mellom det som er godt, sant og riktig og det som ikke er det. 

Omvendelse handler om de valgene vi gjør hver dag. Hva vil vi med livet vårt? Hvordan behandler vi andre mennesker? Hvordan prioriterer vi? Hvordan bruker vi ressursene våre? Vi er frie til å ta valg, vi er ikke bare et tilfeldig resultat av arv og miljø. Det betyr ikke at alle har de samme forutsetningene i livet. Noen må kjempe hardere for å få et godt liv enn andre. Men det kan være frigjørende å erkjenne at vi har ansvar for vårt eget liv. Hvis vi går i feil retning, kan vi snu og finne en ny vei. Det betyr at omvendelse er noe som ikke bare skjer en gang i livet når vi finner ut av hva vi vil tro på. Sann omvendelse er noe som skjer hver dag. 

Døperen Johannes ryddet vei for Jesus. Folk som kom til Johannes i ødemarken, spurte hva de skulle gjøre. Han var veldig konkret i hva han utfordret dem til. Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme (Luk.3,10). Tollere skulle ikke kreve inn mer penger enn det de var satt til å gjøre. Soldater skulle ikke komme med falske anklager. Han ba ikke folk om å skifte yrke, men han oppfordret dem til å behandle mennesker på en bedre måte. 

Å vende om er å snu seg rundt og åpne oss mot Guds lys, akkurat som en blomst som vender seg mot sola. Å vende om er å snu seg bort fra seg selv og mot Gud og andre mennesker. Vi lytter til hva Gud sier til oss og ber han om å veilede oss.

Vi kan gjøre det gode og kjempe for det som er rett, støtte en som trenger en oppmuntring og gi mat til dem som har mindre enn oss. Vi kan bli mer bevisst på hva slags ord vi bruker når vi snakker sammen, snakke godt om hverandre framfor å baksnakke, være raus med oppmuntring til dem som er nedstemt.

Karsten Isachsen skriver om dette i boken «Gledens Gud». Der forteller han om hvordan vi kan lage gode vaner for å vende oss mot Gud i hverdagen. Han tar utgangspunkt i en sentral bibeltekst i det gamle testamentet. I 5.Mos.6, 5-7 står det: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. 

I denne teksten er det tre ord som er sentrale: elske, bevare, gjenta. Vi lever i en tid der mange er mest opptatt av å ta det de har lyst på istedenfor å elske, at det er fokus på meg og mitt og hva jeg kan gjøre for å få det bedre. Det er mye som handler om å forbruke istedenfor å bevare. Vi står i et kjøpepress som møter oss i mange kanaler og roper om oppmerksomheten vår. Kulturen vi lever i er opptatt av å stadig søke etter nye stimulanser istedenfor å gjenta. 

Men Jesus kaller oss til å gjenta det vi kjenner fra før fordi han vet at vi trenger gjentagelsen. Vi preges av en trend der vi stadig skal oppsøke nye steder og prøve ut nye ting. Det gamle kan føles kjedelig og traurig. Men trenden som sier at vi stadig skal være på jakt etter noe nytt, skaper ikke nødvendigvis noen dybde i livet. 

Den danske filosofen Søren Kierkegaard var en klok mann. Han lot seg aldri imponere av opplevelsesturister som stadig jaktet på det gode liv langt borte. For han var helten det mennesket som kunne se det nye i gjentagelsen.  Han mente at vi kunne oppdage større mening med livet ved å søke tilbake til røttene våre. Forutsetningen er at vi ikke straks lister oss ut av livet på jakten etter lykke alle andre steder. Han sa: «Gjentagelsen er en elsket hustru man aldri bliver kjed av, ti det er kun det nye man bliver kjed av. Der hører mot til at ville gjentagelsen.

Kirken gjentar de samme fortellingene år etter år. Utfordringen for oss er å se verdien i det vi kjenner så godt fra før. Det er krevende å lytte til noe vi har hørt mange ganger tidligere.  For å få noe ut av de gamle fortellingene i bibelen trenger vi tid og vilje til å åpne oss for at Gud har noe å si til oss i våre liv. Den Hellige Ånd kan gi de gamle ordene nytt liv og ny kraft og skape en plattform å stå på.

Guds ord gir oss mot, styrke og mening midt i alt det som skjer med oss. Vi kan komme til kirken og bli minnet om at Gud er til stede med sin Ånd, midt i vår rotløse tilværelse. Vi kan tenke at fortellingen om Jesus kan hjelpe oss til å finne en retning på livet som gir mening og håp. 

Når vi ber til Gud kan vi bli fylt av Guds kjærlighet, og det hjelper oss til å se hverandre som en gave, være takknemlige for livet og se hvert øyeblikk som en mulighet til å skape noe godt rundt oss. 

Frans av Assisi skrev en bønn som oppfordrer oss til å være til stede for hverandre og vise omsorg. Når vi gjør det, gir vi Guds godhet større spillerom.

Herre, gjør meg til redskap for din fred!  La meg bringe kjærlighet der hatet rår.  La meg bringe forlatelse der urett er begått.  La meg skape enighet der uenighet rår.  La meg bringe tro der tvilen rår.  La meg bringe sannhet der villfarelse rår.  La meg bringe lys der mørket ruger.  La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår! Å Mester!  La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste. Ikke så meget å bli forstått som å forstå. Ikke så meget å bli elsket som å elske!  For det er gjennom å gi at man får.  Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.  Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!  Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv! Amen.