Fins det en sunn måte å gå "all in" for Jesus?

Inger Johanne
Inger Johanne Gjøen

Preken 2.aug. i Mortensrud kirke. 10. søndag i treenighetstiden. Jesus kaller Levi

Luk.5,27-32

Deretter gikk Jesus ut. Da fikk han se en toller som het Levi. Han satt på tollboden. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg, forlot alt og fulgte ham. Levi holdt et stort selskap for ham hjemme hos seg, og en hel del tollere og andre var sammen med dem til bords. Fariseerne og de skriftlærde blant dem murret og sa til disiplene: «Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?» Men Jesus svarte dem: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.»

I dagens tekst hører vi om Jesus som kaller disipler. Fram til nå har han kalt fiskere som Peter, Jakob og Johannes, men nå går han til tollboden der tolleren Levi sitter. Teksten er veldig ordknapp. Vi får ikke høre noe om hva Levi tenkte eller følte, bare at han bestemmer seg for å følge Jesus. Hva var det som gjorde at Levi bare reiste seg og ble med Jesus? Han var iallfall ikke ensom eller fattig. For det står at han holdt et stort selskap for Jesus hjemme hos seg selv. Det betyr at han hadde en god inntekt og at han hadde kollegaer og venner som ville komme på festen hans. 

Det som gjør inntrykk på meg i teksten er hvordan Jesus møter Levi. Han visste at Levi jobbet for okkupasjonsmakten, og tollere ble kritisert for å drive med korrupsjon ved å ta overpris og dermed øke sin egen fortjeneste. Jesus kunne valgt å konfrontere Levi med det han hadde gjort galt, men istedet gir han Levi et valg om å finne en ny vei i livet. «Følg meg!» Jesus viser han radikal nåde, og det må åpenbart ha gjort sterkt inntrykk på Levi siden han velger å forlate det gamle livet sitt umiddelbart.

Jesus bryter alle regler for hvem man skal omgås. Han sier ja takk til å bli med på et middagsselskap der det er fullt av mennesker som blir sett på som syndere og utstøtte, og fariseerne og de skriftlærde blir provosert av at Jesus velger å kalle disipler blant mennesker som har brutt regler. 

Jeg vil bruke et bilde for å vise hva Guds radikale nåde handler om. I gamle kirker ble det brukt marmor når søylene skulle bygges. Det fins to typer marmor, en hard og en myk type. Når du sliper den harde, får den en glatt og fin overflate, men problemet er at den harde typen er veldig sprø. Den tåler ikke trykket av et stort katedraltak. I bærende konstruksjoner brukes derfor den myke typen. Men når man pusser ned myk marmor, blir den ujevn, og sprekkene kommer til syne. For å bøte på det pleide man å fylle sprekkene med voks og pusse det ned. Da ble den vakker. Men i noen katedraler har man latt være å gjøre det. 

På latin betyr «sine» «uten». «Cere» på latin betyr «voks». «Sine cere» betyr «uten voks». På engelsk betyr sincere ærlig. Det kan overføres på oss. Selv om vi har sprekker og ikke er stolte av alt vi har gjort, vil Jesus likevel ha kontakt med oss. For han ser hva som er på dypet i oss, bak handlinger, tanker og følelser. Han ser hjertet vårt, og han spør oss om vi vil høre til hos han. 

 I 2.Kor.4,7 står det: vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv. Bibelen sammenligner disipler med kar av leire som er sprukket. De er helt vanlige mennesker med styrker og svakheter. Men forskjellen er at Gud bor inni dem. De bærer på en skatt.

Utfordringen i denne teksten er hvordan vi kan møte mennesker med Guds nåde og motivere flere til å følge Jesus. Det går en debatt i kristne medier om å gå «all in» for Jesus. På kristne festivaler, f.eks. «The send» blir unge mennesker kalt til å følge Jesus med alt de har. Dette er blitt problematisert fordi man er redd for at det skjer under sterkt sosialt press og at unge folk kan gå inn i noe som blir usunt og selvutslettende. 

Det er tilfeller der prester og pastorer har hatt en usunn makt over unge mennesker som har søkt etter å bli bekreftet og kjenne at de hører til et sted. Men vi kan også ramle over i den andre grøfta som er at vi aldri tør å utfordre noen til å bli en disippel av Jesus og søke oppgaver i kirken.

Jeg er overbevist om at Gud vil at vi skal bli mer frimodige på å møte folk med Guds nåde og raushet og ikke være så redde for å utfordre folk til å følge Jesus og engasjere seg i kirken. 

For mange år siden leste jeg en bok av Magnus Malm som heter «Veivisere». Den ble viktig for meg for å forstå forskjellen mellom kall og tjeneste. Den tradisjonelle måten å forstå ordet kall på, er at vi er kalt til å ha en oppgave i en kristen virksomhet. Kallet er det vi gjør. Kallet er den kristne måten å bli noe ved å gjøre en innsats for Gud. Hvis vi tenker sånn, blir kallet det som gir oss selvfølelse og identitet. Gud blir den som skal svare på spørsmålet om hva som er vårt kall. Hvem han er i seg selv blir mindre interessant. Det viktigste er at han kan vise meg hvilken vei jeg skal gå. 

Vi søker Gud for å få inspirasjon til det vi skal gjøre og få hjelp til å gjøre riktige valg. Vi kommer til Gud som en ansatt som skal møte sin arbeidsgiver. Gud blir en del av jobben vi skal gjøre i kirken, og vårt forhold til han blir preget av våre utfordringer og problemer i oppgavene vi står i. Dette forsterkes av at vi lever i et samfunn der vi får høre at «du er hva du gjør». Det er en frukt av at folk slåss for å bli til noe, bevise sin verdi og bli godkjent som et bra menneske ved det de klarer å oppnå gjennom en karriere. 

Det kan fort bli det samme mønsteret i møte med Gud. Hvis vi søker Gud for å få en oppgave som beviser vår verdi overfor han, møter vi stengte dører. Det ligner på fariseerne. De hadde bygget opp sin identitet gjennom å følge bud og regler. Men deres religiøse praksis var ikke avhengig av Guds kraft. De behersket alle Guds bud, trodde de selv. Men de var langt unna Guds rike. 

Her ligger grunnlaget for vår identitet og selvfølelse, vår verdi som mennesker. Det har ikke noe å gjøre med jobben vi skal utføre. Det vi gjør betyr ingenting for hvor mye vi er verdt. Kallet er en gjenopprettelse av forholdet mellom Gud og mennesker. Gud kaller oss til å bli kjent med han for at vi skal bli hele og finne vår sanne identitet. Vi skal ikke ta imot Guds kjærlighet for å ha noe å gi til andre. Da blir jo vårt forhold til Gud styrt av resultater. Vi skal søke Gud fordi han er den han er, ikke fordi han tilfredsstiller vårt behov for å være til nytte. 

Vi trenger ikke å bekymre oss for hva det vil føre til eller hva det skal være godt for. Det er Gud selv som er vårt kall. Gud er aller mest opptatt av å være vår venn. Hele grunnlaget for oppgavene Gud gir oss, er at Gud bryr seg om oss og tar imot oss slik vi er. Da får vi også lyst til å gi videre det gode vi har fått og gå inn i oppgaver som Gud kaller oss til. 

Tilbake til unge kristne som vil gå «all in» for Jesus. Jeg har lest flere intervjuer med folk som har slitt seg ut i kristen tjeneste fordi lederen deres sa at de ikke skulle lytte til kroppens signaler, bare til lederen sin. Dermed strakk de strikken for langt og gjorde mye mer enn det som var bra for dem. For at vi skal få en sunn og livsnær etterfølgelse av Jesus må vi også lytte til kroppens signaler og tar våre egne behov på alvor. 

Vi kommer langt med å tenke at kallet vårt er søke Gud og at tjenesten vokser ut av vårt forhold til Gud som en frukt, ikke noe vi skal slite og streve med, men en tjeneste vi kan trives med. Gud ønsker ikke at vi skal gå på akkord med våre egne grenser, tvert imot. 

Jesus sier i Matt.11,28: Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett. 

Et åk er noe som hjelper oss å bære noe tungt. Jesus bruker bildet med åket for å si at han vil lære oss hvordan vi skal bære tjenesten vår på en god måte slik at vi finner en balanse mellom arbeid og hvile. 

Bønn fra St. Davidsgården: Himmelske Far. Du har skapt meg, hele meg, kropp og sjel, tanker og følelser. Du regner med alle mine ressurser for å kunne føre ditt verk til seier. Jeg vil ta inn den vissheten i meg for å kunne ta meg selv på alvor uten å underkjenne eller bedømme hva jeg er eller har evne til. Jeg vet, Herre, at jeg er i dine gode hender og at du vil gjøre meg hel, ekte og sann og disponibel for din kjærlighet. Jeg vil svare på din kjærlighet og overgi meg uten forbehold til deg. Hjelp meg å gjøre det nå og alltid. Amen.


Publisert: 02.08.2026, 08:13


Andre artikler