23.03.2023, 09:37
"Dagsteksten" i dag handlet om å slutte fred med sine trosfeller, hvis det har vært uoverensstemmelser.
------------------------------------------------------------------
klokka 13.26
Passe på nå som dagen ennå er nokså ung, å holde den litt tilbake:) Jeg synes dagene bare raser. Jeg tenker jeg skal dø om ikke for lenge, det kan godt skje, folk med min diagnose blir ofte ikke så gamle. Fint å ta vare på dagene best og lengst mulig og om mulig legge kvalitet inn i dem. Med de plantene og blomstene jeg har kjøpt jobber jeg med saken. Det er herlig å ha natur inne i stua.
En representant for kontoret i bydelen for 'rus og psykisk helse' var akkurat innom her og skravlet litt. Setter pris på at de er så fleksible og hjelper til med ting.
---------------------------------------------------------------------
klokka 15.25
En time med fantastisk musikk på youtube. Er det ikke Karolina Protsenko, hører jeg på Rikets sanger arrangementer, og på Roger Whittaker, John Denver, Secret Garden, Erik Bye, Marit Larsen, spansk flamenco.
Jeg lar youtube spille seg selv, og det går ofte helt fint.
Fint å se videoer på youtube der herreløse hunder blir tatt hånd om og ville dyr hjulpet. Det er alltid bevegende å se på. Gjensyn mellom et elsket menneske og en hest for eksempel, eller en leopard eller elefant eller en hyene. Det var meningen fra Skaperens side at det skulle være et nært forhold mellom mennesker og dyr:)
-----------------------------------------------------------------------
klokka 17.30
Jeg er altså ikke et Jehovas vitne lenger, men jeg anser åndelige ting, det å leve etter gudommelige lover, bud og prinsipper, for å være den ypperste og mest givende mening med tilværelsen; mennesket er ufullkomment og "skrøpelig", og det å tenke Guds tanker bidrar til mye større kvalitet og egentlig harmoni og mening i livet.
Jeg vet virkelig ikke hvor mye tid jeg har igjen å leve, og jeg skryter ikke av å ha levd slik Gud vil her i verden, mest har jeg fulgt mitt ufullkomne hjerte og kunne ramset opp utallige 'feilskjær' i ord, holdninger og handlinger, sagt, hatt og gjort i livets løp.
Jeg ønsker å gjøre tingene slik Gud ønsker den tiden jeg har igjen å leve, men innser jo at jeg er ufullkommen og at jeg i livet har vært en utilstrekkelig, egenrådig, tildels dåraktig og selvopptatt person.
Jeg er fungeringshemmet i livet mitt. Jeg kommer knapt ut døra, og eller ut i bybildet. Det er begrenset hva jeg kan gjøre for Gud og mine medmennesker. Å be for andre gjør meg mer opptatt av at andre skal være lykkelige og ha det godt, det gjør meg mer opptatt av andres følelser og behov, og å støtte "Rikets arbeid" økonomisk gjør at jeg føler at jeg støtter tilbedelsen av Gud; pengene blir brukt nøye, nøkternt og formålsmessig, det er jeg sikker på, ekte tjenere for Gud kan man betro økonomiske verdier; jeg ber gjerne for menneskene i denne verden også, at de først og fremst må søke Gud og underlegge seg teokratiske interesser - det er det mest givende og tilfresstillende et menneske kan drive med; ellers er mine bønner at det ikke må skje for mye vondt og ondt, at det må bli slutt på krig, dårlige holdninger og handlinger, og at mennesker uansett hvem de er, ikke må lide unødig og ha det ille.
Forholdet til Gud er ikke en monolog, Han ønsker svare oss, og til det finnes først og fremst Bibelen, Guds fred inngår i helheten av åndelige aktiviteter, både i å be, lytte, granske, og i å handle (slik Gud vil).
Personlig har jeg mottatt og erfart guddommelig fred og "ånd" de siste 14 dagene, jeg forstår ikke hvordan jeg personlig kan få tilgivelse for mine til tider alvorlige feil, men velger gjerne et kvalitetsliv i ydmykhet, beskjedenhet og i "saktmodighet" og mest mulig godhet og kjærlighet den kanskje korte tiden jeg har igjen å leve.
Kanskje klarer jeg ikke 'overvinne det onde med det gode', men jeg håper at så lenge jeg med Guds hjelp kan få til å ha ydmykhet, kjærlighet, respekt og beskjedenhet tilstede i meg, kan tingene fungere litt etter basale åndelige håp og ønsker.
Jeg ønsker i betydelig større grad å ha "Guds ånds frukter" enn "kjødets gjerninger" som det framtredende i livet mitt, som både som det jeg foretrekker og får til å ta mest plass. Det er en utfordring, og jeg må også finne meg i å lide litt for det godes skyld.
Det er verdt å være klar over at de guddommelige lover og bud også "står skrevet" i menneskehjertet, slik at når mennesker velger å legge vekte på kjærlighet, fred, godhet og uselviskhet, følger de Bibelens nedskrevne lover; og man må være klar over at "kjødets gjerninger" også har sitt utspring i hjertet, man må forsøke velge hva man ønsker skal dominere, ved hjelp av kjærlighetens lov og åndelige holdninger og handlinger.
Det er ikke tvil om at man blir et bedre menneske av å meditere over Guds tanker og uttalelser, når man tenker over dem med ydmykhet og verdsettelse.
------------------------------------------------------------------------------
Det går ikke bra med meg. 30-40 prosent av dagen har føltes meningsfylt, det var mens jeg ba, mens jeg ga et økonomisk bidrag og mens jeg studerte litt på jw online library, mens jeg leste avisa og mens jeg hørte på musikk. Jeg må innse at jeg er et havarert menneske, som kanskje ikke fortjener så mye. Så må jeg heller verdsette det jeg får, være fornøyd med lite, ikke være grådig og ha takknemlige holdninger.
Hele tiden gjelder prinsippet: I størst mulig grad.
Jeg vet virkelig ikke hvordan det går framover nå, mitt hovedfokus er at Guds tanker er høyere enn menneskenes tanker, og Guds veier høyere enn menneskers. Og at Gud ikke bryr seg om mennesker som er vise i egne øyne.
En skal ikke ha andre guder enn Skaperen. Guds navn må holdes hellig. Og en kongstanke er at Guds vilje må skje på jorden som i himmelen.
Vår Herre lærte oss å fokusere på disse tankene.
---------------------------------------------------------------------------------
klokka 22.03
Dagen er over, den har føltes 50 prosent "fruktbar", med altså noe utbytte.
Det er ikke så mye jeg kan forvente, i min situasjon. Men jeg tror Gud tar hensyn til min vanskelige tilstand og situasjonen.
50 prosent "fruktbarhet" er jo slett ikke dårlig.
Jeg har en diagnose, og Guds fremste motstander i åndeverdenen er en fryktet realiet for de kristne, jeg føler meg langt fra på trygg grunn. Jeg tror bønnene mine er ganske så bibelsk riktige i det minste, og jeg prøver støtte opp om ting jeg tror Gud kan ha behag i, økonomisk. Jeg støtter 2-3 ideelle organisasjoner, men først og fremst Jehovas vitner. Samtidig som jeg gjør det, prøver jeg be for mine tidligere trosfeller og for folk ellers, se møtene fra Rikets sal og prøve lese litt i bøkene og bladene til vitnene. Mye av det har en spesiell god følelse i seg, som jeg tar til inntekt for Guds velsignelse over og i tingene. Det er som Gud inkluderer seg i de åndelige aktivitetene jeg prøver få til. Men det er viktig å prøve være noe for andre oppi alt, Gud ser absolutt på det også.
Det er tross alt et bud som er like stort som å elske Gud: Å elske sin neste som seg selv.
Som sagt vet jeg ikke om jeg har lang tid igjen, enten av livet eller av den kombinerte unntaks-normaltilstanden jeg er i. Jeg håper å opprettholde mine kognitive muligheter og ferdigheter, jeg klarer ikke altfor mange aktiviteter, og sengeliggende tilstand er mer normaltilstanden enn unntakstilstanden.
Det er leit, men menneskets fremste egenskap er dets tilpasningsdyktighet. Jeg er litt redd for å bruke opp denne egenskapen.
At Guds fred ligger i de tingene jeg prøver å få til åndelig sett, er veldig oppmuntrende, jeg tror jo på Guds storsinn, og på Hans vilje til å tilgi både "likegyldighet" over tid og selv store feiltrinn, men jeg vet ikke om jeg kan "restaureres" fullt ut åndelig sett, med min 'løpebane', innimellom med meget alvorlige forseelser. En av mine verste egenskaper har vært mangel på ydmykhet og beskjedenhet, og tendensen til å tro at man er viktig. Det siste tenker jeg nok ikke særlig mye lenger. Jeg opplever også meg selv som mer føyelig og ydmyk, og jeg ønsker og forsøker virkelig være av de "mindre", og i forhold til Gud en ganske stor ubetydelighet. Jeg frykter at konsekvensene av holdninger, uttalelser og handlinger jeg er ansvarlig for, er større enn jeg er fornøyd med, de som har vist seg å være av det syndige slaget. Jeg bruker ordet 'syndig' i denne bloggen selv om det ikke er vanlig å bruke det særlig mye i det norske språket lenger, og jeg legger i det ting som er ensbetydende med brudd på Guds normer.
Jeg tror både Gud og synd er realiteter, Gud er den Høyeste Realitet, og synd er alt som hindrer oss i å være i harmoni med Gud og ha Hans godkjennelse.
