02.04.2024, 18:32
I dag har jeg sannelig ikke hatt lyst til å gjøre mye.
Har åpnet den ene boken etter den andre, men ikke blitt dratt med i lesningen av noen av dem.
At det liksom skal gå automatisk er nok en forventning av eventyrslaget, noterer et obs ved det, men håpet jo jeg skulle få flyt bare jeg leste rett litteratur og kom over første kneika. Så ikke.
Per Hanssons Og tok de enn vårt liv trakk mest, men jeg tenker hva er det egentlig jeg trenger å vite bortsett fra å være av det slaget som nærer ønsket om å skilte med intellektuelle sysler.
Sannheten er vel at jeg ikke er fryktelig intellektuell.
Jeg måtte begynt mye før i tilfelle. men i mangel av en jente som holder meg i hendene og ser meg inn i øynene og sier Jeg elsker deg selv om du har begrensninger og svake sider, må jeg pleie "vennskap" med folk som skriver ting jeg kan like å være opptatt av, og ha dem som kameratflokken min.
Sannheten er at jeg ikke tror jeg har så mye mer å hente i noe her i verden.
Tjue prosent av tiden går med til å tenke på hvor usselt og dårlig jeg har behandlet visse mennesker i livet.
Jeg tror det ikke, men håper jeg blir et litt mer selvakseptabelt menneske ved å angre.
Jeg tror imidlertid jeg har skyvet vekta for langt ut av balanse.
Jeg har vært for ond.
Det nytter lite å sette seg på et Jehovas vitne møte og igjen prøve å ta tingene derfra.
Jeg er et menneske som må leve på tross av mer enn på grunn av.
Jeg mener, det er få, om noen grunner til at jeg skulle og kanskje burde leve til og med. Jeg har forsøkt beholde bønneforholdet til Gud slik at det, som i tiden da jeg var troende og aktiv i menigheten, kan være en grunn for å ønske livet.
Muligens har jeg kort tid igjen.
Jeg tror dessverre det.
Det bekymrer meg at jeg ikke fatter stor interesse for temaer og ting.
Jeg elsker livet jeg har, det lille livet jeg har.
Jeg synes synd på en verden i oppbruddsstemning og i lengsler og stengsler.
Jeg synes synd på det "frie" moderne menneske, som har så mange valg at det i seg selv blir for vanskelig.
I natt hadde jeg besøk av en skikkelse som sto omtrent midt i rommet, med blågrønt ansikt og hode.
Den ble stående kanskje fire sekunder.
Det kom en høy WAPP lyd en liten stund før den ga seg til kjenne.
Eller var det WAPPA?
Jeg har hatt moren min hengende rundt her i ukesvis ja månedsvis. Ifølge Jehovas vitne troen er det teknisk umulig, en død er stein død, helt borte, det forlater alt og kommer bare tilbake til livet når Gud tenker på det i oppstandelsen; en felles oppstandelse, som skjer gradvis, av alle historiens hensovede, de nylig døde først, men først etter at tusenårsriket har begynt.
Omtrent sånn lærer vel Jehovas vitner.
Jeg vet ikke hva som er riktig lenger. Jeg har kikket ut av vinduet, i håp om å se mor, stemmen hennes var helt naturtro, og det var ikke en hjernestemme, den kom UTENFRA, via det halvåpne vinduet og hun hørtes ut til å være i selskap med mer eller mindre dårligr folk. Ingen sv de andre stemmene jeg hørte virket tillitvekkende på meg.
Noen ganger kunne jeg høre henne på dagen, men som regel var det nattestid.
En eneste gang jeg hørte henne på dagen gikk jeg ut, og lette på parkeringsplassen utenfor, kikket inn i bilene, men fant henne ikke, ingenting.
Ikke spor. En gang sto hun ute på nattestid og sa med ynkelig stemme "Jeg er trøtt og sulten".
I dag sa hun , tidlig på dagen, at Jeg er så skuffet...!
Gjett hvem som følte seg som verdens mest usle menneske.
Hva skal jeg si til mitt forsvar? Troen på vitnenes forklaringer sitter dypt. Det nytter ikke gå og lete etter døde. Du finner i høyden bare Satans demoner som gir seg ut for å være de døde.
Og som regel skal det noe til å få kontakt med de også.
Jo ondere du er, jo mer trives de nevnte i ditt nærvær.
Det er sterkt beklagelig at Satan har stor makt i verden, at han er denne verdens usynlige hersker. Alt det onde mennesker finner på, er ikke Guds skyld, deter satan og de andre falne englenes skyld, og det er enkeltmenneskets skyld, og ondt gruppepress.
