Å leve med en rusmisbruker som «prøver» å bli nykter, så kan man oppleve tegn til psykopati og narsissisme...

21.02.2018, 09:46

 føler meg så dum .... hvorfor kom jeg meg ikke ut av det før, hvordan kunne jeg la meg lure av sjarmen og karismaen. Hvordan kunne jeg bli så glad i ett menneske som ikke ser noen andre enn seg selv? 

Jeg startet for flere år siden med å være ulykkelig i ett langt forhold der jeg følte meg ensom og aleine og forlatt stort sett hele tiden hjemme for å være der med barna våre. Mannen min var verdens snilleste og han gjorde bare alt han trodde var riktig men Pga pendler jobb så var han borte ekstremt mye og hjemme satt jeg med puslespillet av å få tid og energi til å gå opp i opp med veldig små barn, to og tre jobber på det meste og i tillegg ei niese som bodde fast hos oss Pga andre årsaker. Økonomien var tung Pga huskjøp og dårlige valg, og krevde derfor full jobb på begge to og gjerne litt til for å få det til å gå rundt. I 5 år var jeg alene uke etter uke og Alt var tungt, alt virket håpløst og verden gikk i sirkel rundt meg mens jeg følte meg forlatt og deprimert av alt jeg satt alene med. Jeg var innerst inne tapt i mitt eget liv følte jeg..... 

og plutselig dukket det opp ett menneske som startet å gi meg følelsen av å være verdt noe .... han kom på besøk , han sa de hyggelige tinga jeg trengte å høre. Han var en venn og en som jeg sakte men sikkert skulle falle for i alle diktene og ordene og kjærtegnene jeg fikk. Han var «the knight in shining armor» på en måte, han kom inn i livet mitt og viste meg at jeg var unik, han viste meg at jeg var unik for ham. Og at vi to var perfekte, så lenge vi var sammen. 

Jeg hadde falt i den stygge veien til ett grusomt utroskap men jeg klarte ikke komme meg ut av det. Jeg var solgt til å fortsette , han gav meg det jeg trengte og mer og mer og mer etterhvert som tiden gikk. 

Det endte selvfølgelig med at vi ble oppdaget, og jeg våknet litt... dette var jo helt grusomt. Jeg hadde sviktet så mange... jeg hadde sveket min mann og de rundt meg.... og jeg fikk en sjanse til å rydde opp. Jeg gav alt i noen måneder og satset på ekteskapet. Men jeg klarte ikke å bli glad og lykkelig igjen , jeg var trollbundet av den kjærligheten jeg hadde opplevd. Jeg klarte ikke å glemme eller legge bak meg de følelsene jeg hadde kjent på. Jeg måtte være ærlig, denne gangen skulle jeg være føre var. Jeg avsluttet ekteskapet og flyttet ut. Jeg kunne ikke sitte å misbruke følelsene til mannen min mer, jeg hadde klart å slette følelsene som burde være tilstede i ett ekteskap. 

Ukene gikk og kontakten med «flammen» ble sakte men sikkert tatt opp igjen . Jeg hadde solgt sjelen til «djevelen» IGJEN .... 

tiden gikk og vi ble tilslutt ett par. Jeg var den heldigste av alle. Jeg hadde funnet en kjærlighet jeg ikke trodde fantes, hadde aldri følt at det kunne være så vakkert å bli forelsket igjen. Han gjorde alt for at jeg skulle ha det bra! Jeg gjorde alt for at han skulle ha det bra. Og måneder gikk....

Så begynte det å skurre, han kunne si han skulle komme og ikke kom. Jeg ventet men ingen beskjed. Jeg sendte SMS eller ringte når minutter hadde blitt til timer. Han skulle fortsatt komme. Og kveld ble til natt. Det ble mer og mer hyppig, han ble hemmelighetsfull og stille. Kjærtegn og følelsen av å være elsket visnet, han var plutselig en annen... han begynte å lyve om enkle ting og han løy om større ting. Og når ting skurret lenge nok, så reddet han «oss» i siste liten men å hente opp kjærligheten og vi hadde det bra igjen (trodde jeg) . Gang på gang uker og måneder . Vi flyttet sammen , men jeg var i tvil. Og da startet helvete på virkelig høyt nivå. Han blandet seg inn i kriminelle ting, han løy og han gikk bak min rygg. Gang på gang igjen , snakket og kjærtegnet han meg tilbake når jeg nådde en stopp for meg selv og oss. I desember det året  gjorde han noe som var så ille langt utenfor loven at jeg begynte å lete etter ett nytt sted å bo. Jeg turte ikke å si noe, fordi jeg var redd. Ikke redd for å bli slått eller banket. Men redd for å bli snakket og lurt ut av bestemmelsen min. Jeg måtte ut. I februar flyttet jeg, men vi bestemte oss likevel for å beholde forholdet . Jeg solgte sjelen min enda en gang, fordi rusen av den sterke kjærligheten jeg fikk var så sterk. Abstinensen til ham var så uimotståelig. 

Men på våren skjønte jeg at jeg måtte gå, han hadde brukt meg lenge, men nok var nok. Jeg avsluttet det, og kvelden etter fikk jeg bekreftelsen på hvor ond han kunne være. Han hadde gått bak min rygg igjen. Og jenta i samme etg som jeg bodde i var neste offer. Og hun var inne i bildet før jeg gikk. 

Den største smerte, sorg og svik meldte seg, jeg klarte ikke noe. Ikke mat, ikke mennesker, ikke lys ikke noe. Hodet under dyna, gråt og kjærlighetssorg. Etter noen uker lurte venninnene mine meg ut fra dyna opp til lyset og livet. Jeg begynte å leve igjen.... det skulle gå ett halvt år, jeg hadde fått lysten på livet igjen og var på vei til å få det bra. 

Da dukket han opp igjen i livet mitt. På en halloweenfeiring hos meg, kom han å ble med på festen. Jeg stålsette meg for å takle det, og endte med at jeg var på vei inn igjen i grepet hans. Den kvelden startet ett uoffisielt forhold på nytt. Han kom til meg , var hos meg, elsket meg og fikk meg til å føle at det kun var meg. Hun han bodde sammen med, satt nok med samme tanke som jeg gjorde da hun kom inn i bildet bak min rygg. Men jeg klarte ikke føle empati eller samvittighet for henne. Hun kjente meg da hun «stjal ham fra meg» , og brydde seg ikke om mine følelser . Og jeg følte at jeg skyldte henne ingenting. 

Vi hadde det sånn i mange måneder, og tilslutt hadde hun dratt.   Det var oss to igjen ... kanskje det skulle bli oss to mot verden resten av livet. Men nei, han begynte etter kort tid på samme måte, løgner og fraværende. Jeg bestemte meg litt raskere denne gangen, jeg måtte bli kvitt ham . Jeg hadde rota bort enda ett og ett halvt år på ham . Og jeg avsluttet for andre gang. Denne gangen knakk jeg ikke så sammen når han få dager etter var inne i neste forhold. Ho hadde nok også vært der før jeg gikk, vel vitende om at det satt ei som elsket ham hjemme og ventet på ham. Jeg startet å leve momentant, han skulle aldri få ødelegge meg igjen. 

Tiden gikk, jeg var litt ut og inn av ett par forhold. Livet gikk videre. Men jeg fant ikke roen, det var ikke den sterke kjærligheten jeg hadde følt så sterk tidligere. Jeg var hekta, ikke på ham men på hva han gjorde med meg. Men jeg lærte å kjenne at jeg var lykkelig, jeg trivdes alene. 

 

Så smalt det, mars 2017. Ulykke i lastebil. Jeg hørte raskt om det, og skjønte fort at det var ham. Jeg sto på jobb og jeg frøs til. Levde han , var han skadet, hvordan går det med ham? Jeg ringte ham , han svarte. Jeg skjønte fort at alt hadde gått tilsynelatende bra, bortsett fra at han var ruset og ute av seg selv.... empatien blomstret opp, jeg kjente på hvor glad jeg var i ham og at jeg måtte hjelpe ham. Jeg plukket ham opp, hjalp ham ned på bakken igjen. Han var hos meg noen dager, for å bli nykter og klar igjen. Gjøre han klar for å takle konsekvensene. Han hadde vraket lastebilen, han hadde kjørt i ruset tilstand, jobben sto i fare. Rykter og prat ble en trussel for livet hans(han sleit med hva folk sa, og trodde ikke selv han hadde gjort noe galt, han ser ikke feil hos seg selv) 

Han rettferdiggjorde hva han hadde gjort, han overbeviste meg om at han ville ordne opp i livet sitt og at han ikke klarte det alene. Jeg var solgt igjen, det uskyldsrene blikket fikk meg til å se den lille gutten . Det oppriktige trøstesløse og såre blikket. 

Jeg snudde opp ned på alt for å få ham på rett spor, og etter noen uker følte jeg meg trygg på at han klarte seg bra. Jeg lot ham fortsette sitt liv og jeg mitt. Jeg var der for ham når han trengte meg, men holdt så godt jeg kunne fast i mitt eget. Han bodde hos meg på og av i ukene som kom. Skjønte etterhvert at rusen var kommet for å bli. Han dro av med fest, rus og dreit i jobb og ungene sine og alle rundt. De nærmeste vennene han plutselig hadde på plass igjen, var innbarka narkomane som ikke akkurat hjalp ham på rett vei. Så kom dagen da de ringte meg fra hans arbeidsplass, han var uteblitt fra jobb jevnlig og de kunne ikke få tak i ham. Han hadde mistet jobben, som arbeidsplassen hadde lagt goodwill i å holde mot at han jobbet for å få tilbake lappen og kom på jobb for andre oppgaver enn lastebilkjøring. De ofret så mye for ham , men han gav faen. 

 

Jeg hadde fri fra jobb, og sto på badet med bleiking i håret da de ringte. De ringte meg i siste forsøk på å finne ham, siden jeg kjente ham godt og de trodde jeg var den eneste som kunne finne ham. 

Jeg kastet på meg klær, og noe over hodet, skylte ikke engang ut bleikinga. Jeg måtte finne ham, prøve å redde jobben hans. Eneste som kunne holde ham på matta lenger, var jobben. En plikt og ett ansvar han trengte for å holde fokus på rett vei. 

Jeg kjørte , ringte og lette. Jeg fant ham , skamruset og full. Jeg dro ham opp og i gang, jeg fikk ham til å pusse tenner og fikse på klærne. Jeg fikk ham i bilen og kjørte til arbeidsplassen mens jeg dikterte ham på hvordan han måtte oppføre seg og om å være ydmyk og imøtekommende. Vi gikk inn, vi pratet med flere av de som driver firmaet. Møtet varte ei stund og vi gikk ut igjen. Han hadde fått beholde jobben igjen , mot bot og bedring. Jeg gikk god for ham og at han skulle få bo hos meg , jeg skulle få ham opp og på jobb hver dag. Jeg foret ham opp igjen fra ei lang tid med amfetamin rus. Han var radmager og innhult . Han gikk på noen smeller til, men på høsten viste urinprøvene endelig kun rent. Han var motivert, snill og klar for livet igjen . Han fortsatte å være god og snill, jeg fortsatte å kjempe for hans lykke. Jeg sto opp hver morgen kl kvart over seks, smurte matpakke og fikk ham på jobb. Jeg vasket klærne hans, jeg stellet rundt ham , jeg lagde god mat for å få ham opp i vekt og humør. Jeg masserte beina hans når han hadde vondt , knadde ryggen hans når smertehelvete begynte. Jeg trøstet han og motiverte ham når nedturene kom. Jeg gjorde alt for ham så han bare skulle trenge å stille opp i livet, og finne seg selv.  Og enda en gang, uker og måneder gikk, og jeg som hadde stålsatt meg på å aldri gå i saksa igjen. 

Vi var plutselig ett par, vi skulle kjøpe hus sammen og klare å finne ut av alt som ikke gikk sist og gangen før der. Vi hadde det utrolig bra, ei god stund igjen. Jeg fortsatte å hjelpe, gjøre alt for ham og lot ham slippe alle bekymringer. Jeg betalte alt ! husleien , strøm, mat , nett , TV , husholdningsartikler... ja , alt egentlig. Han skulle bare trenge å tenke på å komme seg igjen. Og tiden gikk, jeg følte lykke men var likevel konstant redd. Dette skjønte han og gav seg ikke før jeg faktisk fant en form for trygghet. 

Han kom ikke til å gjøre noe vondt mot meg igjen trodde jeg , hans karisma lurte meg inn i den falske tryggheten . Jeg fortalte ham tilslutt at jeg virkelig trodde vi skulle få til alt igjen. Og at jeg stolte på ham både som kjæreste Og at han virkelig ville leve livet som normal og ikke som rusmisbruker og kriminell. Han svarte meg med å trygge meg enda mer, han ville ikke noe annet selv enn at vi skulle ha det bra og at han skulle klare seg videre på riktig vei. Overbevisende og troverdig. 

 

Etter denne samtalen skulle det gå ca 2 uker.... vi hadde vært på julebord med jobben min, vi hadde ei helg som var helt fantastisk. Vi var kjærester og jeg kjente at dette var så riktig valg å ta. Glad for at jeg gav han en sjanse til, glad for at han var min og at det gikk så bra med ham. Han var min store stolthet. 

Vi kom hjem søndag kveld, og begge pratet muntert om hvor fint vi hadde hatt det, jeg hadde funnet mannen i mitt liv . Jeg måtte bare kjempe noen År for ham.  

Mandag våknet jeg opp til en mann i utrolig dårlig humør . Jeg skjønte ingenting, men forklarte meg selv at det trolig var ryggen han som hadde klikket igjen. Dagene fortsatte i samme trakten og den hyggelige helgen føltes raskt som en evighet siden. Jeg begynte å unnskylde hans oppførsel til familie og venner som kom innom, forklarte at han hadde store smerter. Han var borte i timesvis, og av og til døgn. Var vi på samme sted igjen? Hadde jeg latt meg lure av den karismaen hans en gang til? Jeg begynte raskt å jobbe med meg selv, jeg måtte lære meg å ikke elske ham.... hvordan skulle jeg gjøre det. Jeg visste hvilken vei det gikk. 

Han løy og var hemmelighetsfull , han fortsatte å være fraværende både når han var hjemme og at han dro i timesvis. Jeg visste han drev med noe men ikke hva. Og av tidligere erfaring så regnet jeg selvfølgelig meg utroskap. Men jeg visste jo ikke.... 

jeg ble så ødelagt av løgner og hemmeligheter  at jeg ikke tilslutt klarte å ha det bra selv. Jula kom og jeg gikk smertefullt med skam over hans oppførsel mot mennesker vi var i selskap med, psykisk knekt over at det begynte å gå opp for meg hva jeg hadde utsatt meg selv for en gang til.  

Jeg gråt meg alene igjennom natten , alle feiret nyttår, inkludert han! Han visste jeg satt hjemme å gråt han visste han var skyld i hvordan jeg hadde det. Han gav faen, han dro likevel. Han hadde startet med arrogansen og forakten . Jeg kjente det igjen , og skjønte at det bare gikk en vei nå. Snart kom de få gangene med lovnad om bot og bedring, hvor høyt han elsket meg og alle de tingene han alltid hadde brukt for at jeg skulle bli. 

Og løgnene og hemmelighetene fortsatte. Hver dag levde jeg med en mann som aldri snakket lenger, ikke svarte meg når jeg prøvde å holde en samtale . Jeg prøvde først å redde det, med å varte ham mer opp, bedre mat mer omsorg og mer kjærlighet . Men jeg kjente at jeg måtte ut. Men jeg turte ikke gå, jeg visste ikke hva som ville skje. Havnet han rett ut på rusfylla, så ville jeg sitte i den tro at alle bebreidet meg for at jeg gav opp. Ingen ville tro meg, han er jo utad en så herlig fyr som alle liker så godt. 

Han ville svertet meg og kalle meg en sjalu gal drittkjærring. Jeg kjente de siste ukene sterkt på at jeg brydde meg faktisk ikke lenger om han var utro, dreiv med dop eller hva han gjorde. Jeg ville bare få slutt på å kjenne på sviket og løgn. LØGN var stikkordet. Jeg elsket ham ikke , jeg hadde bare trodd jeg elsket ham. Han lurte meg inn i karismaen sin og gav meg den troen. Jeg så ham for meg med andre damer, og skjønte at det var ikke de to sammen som plaget meg. Det var løgnen.... så skjedde starten på de siste 3 ukene av 3. Runde med oss som forhold. Jeg pakket , han skulle ut. Vi skulle dra til Utlandet på kjærestetur, ett siste stikk på å være snill mot ham. (Turen var bestilt i oktober, da livet var bra) 

Jeg gruet meg, skjønte at dette kunne bli en psykisk hard tur å reise på, han ville jo ikke engang prate med meg lenger. 

Men pakket og gjorde meg klar. Jeg lette etter pluggen til ladekabelen min, for jeg gadd ikke dra på iPad pluggen. Den var for stor tenkte jeg. Så kom jeg på at han hadde fått låne den for en stund siden. Han trengte den på jobb. Jeg gikk i jobb sekken hans og der var den. Jeg stoppet opp i det jeg plukket opp pluggen. En snusboks???? Han røyker men han hater jo snus???? Jeg grep boksen og åpnet den. Ganske riktig, en god porsjon amfetamin. Jeg knakk sammen ....... valgte etter noen timer å ikke si noe. Jeg ville at han selv skulle fortelle meg sannheten , for engangs skyld måtte han vel være ærlig.!!! 

Men nei, 14 dager gikk og jeg serverte ham muligheten mange ganger på sølvfat. 

 

Han fikk muligheten til å snakke sant. 

 

Jeg spurte ham om det var noe han ville fortelle, om det var noe jeg burde vite om. Jeg var rolig og ikke truende, jeg la opp til en trygg atmosfære for at det skulle være lett for ham å være ærlig. Men ikke noe... 

Etter første funn, sto sekken foran meg igjen, noe den ikke hadde gjort på en stund. Han hadde gjemt den i bilen og hos kompiser etter han mistet 1. Ladningen jeg fant. 

Jeg reiv opp glidelåsen og der lå en Olivier twist boks, jeg visste momentant hva det var!!!!!! 

På ny skulle jeg finne en ladning amfetamin, denne gangen gulere farge, grovere pulver  og sterkere lukt. Hva faen gjør jeg nå.... men frykten for psykopaten stakk i meg! Tørr jeg gå videre med det?

Jeg grublet hele dagen, hva gjør jeg? 

 

Jeg bestemte meg for å konfrontere ham med dette! Med harehjerte og panikk for reaksjon , tok jeg først å tømte alt i vasken mens jeg filmet det. Han var ikke kommet hjem enda, så jeg ventet..... som vanlig gikk det mange timer før han dukket opp. Jeg viste ham bildene og filmen jeg hadde av stoffet, og ventet på en reaksjon . Han klikket og fortalte meg at jeg hadde rota bort masse penger. Han roet seg litt og gikk bare over til å bruke det foraktfulle blikket, som om han hatet meg og hvem jeg var. Enda en gang så jeg det blikket som har skremt meg før... han innrømte aldri bruk men tok heller på seg videresalg og at han hadde mye mer. Jeg var helt matt. Hvordan skulle jeg svare og gå fram.... 

jeg valgte å stå som sterk og lot ham gå inn igjen til TV, jeg la meg. 

Dagen etter tok jeg en lenger prat med ham, denne tok jeg opp på telefonen. Jeg ville ha beviser mot ham der han i hvert fall  innrømte det han ikke lenger kunne nekte for. Jeg forklarte ham mye om hvordan han ødela livet mitt og alle rundt ham. Og mye mye mer. Han reiste seg til slutt opp, uten anger. Tok på seg klær å dro. Jeg var utslitt , rolig og knust samtidig. Enda engang av likegyldighet og null samvittighet gikk han bare ut døra. Jeg reiste meg opp og fant fram bagger og poser, pakket ned alle sakene hans og satte de utenfor utgangsdøra mi. Jeg ville bare være i fred og komme meg ut av det helvete jeg satt i. Sendte ham en snap og sa fra om tinga hans. 

Jeg visste nå at det jeg nesten håpte var grunnen, utroskap, var ikke grunnen .... løgnene var dop og dealing. Jeg bor sammen med en som selger dop!!! Hvordan havnet jeg her? Hvordan kunne jeg gå blind uten å skjønne at det kunne være så alvorlig? Jeg tok ham inn for å hjelpe han ut av rusen, og likevel gav ham meg aldri grunn til å tro at det var akkurat dette han dreiv med...han klarte å få både meg og alle rundt ham til å tro at han var rein både i blodet og på den kriminelle siden.  han visste at jeg visste at han løy, han bare lot meg tro han var utro. Det var tryggere.... 

det var mye verre , sannheten slo meg nedenom og hjem .... 

senere denne kvelden, gikk det plutselig ett kaldt gys nedover ryggen. Hva om alt jeg sa til ham faktisk gikk inn? Hva om han ble så såret av sannheten at han gjorde noe dumt. Og ganske riktig... jeg ringte ham og tilslutt tok han tlf. Hvor er du? Hva gjør du? Svaret var nesten som jeg var redd for: jeg har ikke noe mer å leve for!!!! 

Jeg ble livredd, jeg orket ikke tanken på å være den som vippet på den bryteren. Jeg ville ikke gå igjennom ett selvmord som jeg var skyld i! Jeg Mistet en av de aller nærmeste på denne måten når jeg var altfor ung til å miste henne. Skulle jeg i tillegg bli den som trigget det? 

Jeg tryglet ham om å komme tilbake, han kunne sove på sofaen og finne en løsning på bosituasjon dagen etter... han var ikke supervanskelige å overtale... 

dagen etter skjønte jeg at han hadde lurt meg igjen, han var redd for å miste alt som skulle komme. Som jeg hadde sørget for at hadde fikset seg. 

Han skulle sonet for dommen sin med lenke hjemme hos meg, vi fikk ordnet alt. Jobben hans hang i en tynn tråd nå, hvis jeg sa noe om dopet. Lappen ville bli utsatt osv . Nå fikk han ikke sonet kanskje, kanskje han måtte inn bak lås og slå istedenfor? Alt raste nok, og han brukte selvmordskortet mot meg. 

Jeg bestemte meg for å kontakte kontaktpersonen i firmaet hvor han jobber, siden han også har jobbet mye med å hjelpe denna tullingen. Jeg sa fra at han skulle ut, forklarte hva jeg hadde funnet, om den psykiske terroren og om alt jeg mente var viktig å vite. For fortsatt hadde han kontroll på meg mentalt. Jeg syntes synd på ham fordi han kom til å miste alt, derfor håpte jeg at jeg kunne skaffe ham ett nett som fanget ham opp når jeg kjippet ham ut. 

Han skulle ringe meg opp igjen når han hadde sjekket opp litt hva de kunne gjøre for å plukke ham opp. 

Og på ettermiddagen kom tlf. Han hadde pratet med ham , og bedt ham dra rett hjem etter jobb og be om godt vær.... 

ballen ble kastet tilbake på meg, jeg hadde jo akkurat kastet den videre selv. Jeg ville ikke ha ballen lenger, jeg ville leve videre uten psykopaten i mitt liv! Jeg følte meg presset til å kjempe enda engang, motvillig , for hans lykke . Jeg skulle ikke få lov til å kjempe for min egen! 

Mandag kveld lovte han bot og bedring for 1000. Gang. Jeg trodde ham ikke men følte meg presset til å prøve likevel. Jeg sa ikke ja, men det ble likevel tatt som en selvfølge. Jeg hadde ikke sett tegn til verken anger eller noen unnskyldning. Alt han sa var som tatt ut av ett manus, uten følelser eller troverdighet. Han bare gjorde som han hadde blitt bedt om, for å ikke miste ansikt på jobben. 

Tirsdag morgen orket jeg ikke stå opp når jeg hørte han sto opp fra sofaen. Jeg lå i senga og håpte han dro raskt. 

Plutselig hørte jeg ham inne på rommet mitt, han krabbet under dyna mi og krøp intill meg og visket at han var så glad i meg. Han ville overbevise meg om at alt var perfekt . Jeg begynte å gråte, ikke for at jeg trodde ham men fordi jeg visste at han løy.... og fordi jeg var låst i helvete jeg trodde jeg skulle komme meg fri fra nå.  

 

Dagen gikk og når det var gått en time over da han pleier å komme hjem, kom det Snapchat fra ham. Han kom ikke hjem før senere, han ville fikse bilen sin på verkstedet på jobben så han kunne få solgt den . Jeg ble bortimot litt imponert, han gav meg en beskjed! Jeg svarte at jeg synes det var topp og takket ham fordi han prøvde å gi meg muligheten til tillit igjen.... 

en time senere kjente jeg på meg at noe var feil, magefølelsen sa at han ikke skrudde bil. Og frykten for løgn blusset opp igjen. Noen meldinger fram og tilbake , en tlf til han, og han avslørte at han var ikke på verkstedet. Han svarte med at han ikke kunne si sannheten når jeg spurte hva han drev med, jeg konfronterte ham med flere forslag til hva galt han dreiv med, i håp om at jeg traff, kanskje han ville være ærlig med meg nå... 

men nei, han måtte lyve og svarte at jeg ikke hadde noe med det. 

Hvorfor skulle han sende meg melding for å si at han var ett sted, for at jeg så skulle finne ham igjen i nabobygda på tur med en av de kompisene han fløy med når jeg plukka ham opp på kjøret. Itillegg hadde de dratt inn ei ung , sannsynligvis litt naiv jente . Ante hun hvem hun hang med? Vet hun hvor farlig selskap dette er? Ikke vet jeg men det må bli andres problem , tenkte jeg. 

Jeg møtte ham i døra på ett spisested, de skulle akkurat gå derfra. Han var ikke nykter (usikker på om det var alkohol eller annet) , og maska endret seg fra den karismatiske kule , til da han så meg i ansiktet. Det endret seg da over til å se helt tom ut i noen sekunder, før det stygge arroganse blikket kom. Han var fersket , det var i grunn det eneste jeg ville vise ham og meg selv. En bekreftelse på at jeg endelig kunne gå. Løgnene skulle stoppe nå!!!! Eneste måte for meg var å konfrontere ham i den situasjonen han da var i! Jeg tvinga ham inn i min bil, drittsekken han hadde med seg ropte og skrek at jeg måtte slutte å blande ham inn , og jeg skrek tilbake at han var aldri invitert inn i dette så han kunne fjerne seg. Jeg fikk den løgneren jeg kom for å hente i bilen, og kjørte hjem. Ba ham om å vente ute , imens jeg hentet alle tingene hans og ba han dra. 

Jeg hadde endelig fått ham ut! Løgnene fortsetter ei stund i ei lita bygd der alle kjenner alle, derfor vil jeg nå med dette skrive noe av det jeg har opplevd. 

Jeg turte ikke fortelle alle hvem han var, hvordan han behandlet meg og hvordan jeg hadde det. Ikke alt. Kun noen få venninner som fikk vite at jeg hadde det vanskelig. Jeg turte ikke, fordi jeg var redd for ikke å bli trodd. 

Men nå kjenner jeg at han har lurt meg så mye at jeg vil vise hvordan jeg har hatt det og en kortversjon av mange års dumhet og naivitet med livet på og av med en psykopat.  

Men nå er jeg fri igjen og jeg skal aldri sette meg i en sånn fengselcelle av løgner, sorg og svik en gang til. 

Ettertanken er at jeg er lei meg for at jeg ikke skjønte det før, at jeg ikke på en eller annen måte faktisk prøvde å advare de damene han  hadde de to gangene vi gjorde det slutt. Som ble behandlet med akkurat samme løgnene som jeg ble. Jeg visste jo at han var syk og farlig for psyken men jeg skjønte nok ikke hvor ille det var før nå. Eller ville ikke skjønne, jeg vet faktisk ikke. 

Men ALDRI ALDRI mer !!!!  

Han får selge dop og bruke hva han vil, kjøre rundt uten førerkortet , før eller siden må han jo bli tatt. Men det er ikke min jobb lenger, jeg har ikke avsluttet et forhold med denne mannen ! JEG HAR SAGT OPP !!!!!! 

 

 

«Inspirasjon til å begynne å skrive litt av min historie , var linken under. Jeg bestemte meg for å få det ut, og det hjelper. 

 

 

Da jeg leste dette under , ble jeg sjokkert .... det var som å lese om ham, som om noen hadde skrevet ned alt om ham og hvem han er. http://m.psykopati.blogg.no/1518517450_psykopatens_syv_blikk.html

Min kommentar til linken over : 

 

Han er karismatisk, kan virke uskyldig og trøstesløs ( når han trenger noe, som ikke kan skaffes uten å spille trist og lei seg) , han er arrogant når han blir konfrontert med noe , han er kartlegger når han trenger en brikke til spillet( noe han begynner med gjerne rett før ett brudd, da han trenger en brikke å bruke til en hver tid), han er skadefro (hvis noen er syke, hvis noen har slått seg eller hvis noen har det vondt, så kan han nesten ikke styre seg for å le av dem. Han tar seg sammen Når han ser at det kan oppdages av feil personer, men ler seg skakk når han får mulighet. I nærheten av bare meg feks så kan han le av disse , men også stå å håne meg Og gapskratte om jeg feks er synlig syk eller jeg har det vondt . Gjerne hvis han har såret meg så jeg begynner å gråte. Da sitter latteren løst) , men det værste blikket jeg ser på ham er når han får blikket som forklarer hvor lite jeg betyr og at jeg aldri har vært verdt noen ting. Forakt! Han har ett blikk jeg kun tror onde mennesker kan vise, så sterkt . Og det tomme blikket har jeg bare sett noen få ganger, det er de gangene jeg har konfrontert ham med ting han ikke har rukket å forberede seg på kunne bortforklare. Det er som ett bekreftelse blikk for meg, da vet jeg at jeg har ferska ham i løgn helt sikkert. Men det er også ett slags pauseblikk, bare til han rekker å ta på seg enten arroganse blikket eller foraktblikket sitt. «

 

 

Takk for at du tok deg tid til å lese dette. Det var ment som en søppelkasse, for å få startet livet på nytt. Få ut alt på en gang  

Del artikkel:


BloggiShop