Kroppen husker

11.11.2020, 20:42

Jeg må ta vare på meg selv.
Jeg har tråkket langt over mine egne grenser.
Jeg vet ikke hvordan man tar vare på seg selv. Det må jeg lære.

Livet mitt går i sirkler, så jeg skal få lov til å se mønstrene. De samme menneskene dukker opp, med nytt ansikt og nytt navn. Jeg får sjansen til å enten endre historien, eller gå i de eksakt samme fellene.

Kroppen min roper. Den er et speil.

Jeg har nå den samme eksemen rundt øynene som på min 23-årsdag. «Jeg vil ikke se.»

Syre presser seg opp spiserøret. «Noe (ubehagelig) skal opp og ut, det kan ikke svelges lenger.» Jeg har kronisk betennelse i leddene i fingrene og tærne. «Jeg beveger meg ikke fritt, jeg er stiv og satt.» En gjenstridig urinveisinfeksjon på niende uka. «Jeg er ikke ren, jeg bærer på skam.»

Jeg vet ikke hvordan jeg tar vare på meg selv. Hadde jeg hatt oppskriften, kunne jeg satt alle kluter til. Men jeg må bare vente og bruke tid. Forsøke å være bevisst hele veien. Åpen. Kjenne på signalene fra min egen kropp. Hvor er veien min? Følg det indre kompasset.

Søk mot de menneskene som bærer lyset.
Slutt å lytt til hodet i dine valg - hør på magefølelsen i stedet. Den vet.

Jeg er på en reise, som en enslig pilgrim. Jeg går gjennom natten, med lengsel mot dag. Takknemlig for lyktene langs veien, dere er de som hjelper meg fremover og gjør at jeg ikke gir opp.

Jeg skal komme ut på den andre siden.

Del artikkel:

Relaterte artikler