Magi

11.11.2020, 20:44

Jeg takler liksom ikke hverdagene, sier jeg.

Jeg husker det fra jeg var barn. Hvordan alt måtte være magi og eventyr hele tiden.

Nei, forresten, ikke hele tiden. Jeg likte å sitte alene og tegne en hel dag også. Men så lengtet jeg etter å oppleve noe magisk og spennende igjen.

Hvor finner man magi?

Overalt. I skogen var trærne og konglene magiske. I stua var Shira og He-man. Men bare så og så lenge - jeg oppdaget at alt falmet etter ganske kort tid. Så higet jeg etter mer farger, mer følelser, mer oppspilthet.

Jaget og jaget.

Hvilken diagnose er det?

Glødende sakral. Channel of power. Som en rikosjett. Gate of shock. 2/4, åpen G. Curiousity. Direktelinje fra ajna til hals. ADHD, bipolar, borderline, CPTSD, you tell me.

Jeg takler visst fortsatt ikke hverdagene. Som voksen er magien mye vanskeligere å finne. Kanskje er det derfor noen velger å ruse seg, kanskje de bare vil flykte fra alt det grå. Inn i magien og bort fra den trykkende følelsen av meningsløshet og venting. Jeg liker også å flykte inn i rusens verden. Men jeg gjør ikke det. 340 av 365 dager.

50 shades of grey.

Visste dere at man kan erstatte rus med meningsfylte aktiviteter og en følelse av samhold og kjærlighet any day?
Rus trengs ikke når man føler på meningsfullhet. Er det ikke vakkert?
 

—————————
 

Husker dere hvordan jeg alltid skulle hypnotisere dere, venninner? Vise dere triksene med «foten gjennom gulvet», «hendene som svever» og masse andre spennende triks. Jeg ville så gjerne ha dere med inn i min magiske verden. Og dere elsket å ta del i den, innimellom. Men dere kunne ikke følge meg helt inn dit. Og den annerledesheten bærer jeg enda på.

Denne verdenen vi skal leve i, føles så grå. Og det ser ut som det er så greit for alle dere andre. Dere ser ikke ut som dere klør og vibrerer på innsiden når praten går om negler og hår og TV-programmer.

Dere ser ikke ut som dere venter, hvert skritt på jorden.

Oh lord.

Hvordan «helbrede» denne håpløse, rastløse sjelen? Kan noen følge meg på disse tankene? Jeg begynner å føle meg som en gal pasient mer enn som et opplyst menneske.

Interessant og skummelt å skulle observere seg selv i en langdryg prosess, uten å skulle backe ut og dra hjem til den håpløse tryggheten.

 

Del artikkel:

Relaterte artikler