Weekend

11.11.2020, 20:48

Tomheten spiser meg opp.

Følelsen av å mangle mening.
Av at livet er et annet sted.

Kjenner du den?

Jeg holder ikke ut i kroppen min,
rastløsheten verker i hver celle.

Mørket er alltid en lysbryter unna,
og jeg vet ikke hvor bryteren er.

Jeg husker et liv, der det var sommer.
Der gresset svaiet under blå himmel
og hesten stod løs uten leietau,
fordi den ville være med meg.
Visste at den tilhørte meg,
og sånn var det.

Så enkelt.
 

Også lo vi så høyt at de sikkert hørte det på nabokontoret.

Men det er jo det som er så fint med å være menneske.
At man av og til møter situasjoner og folk som gjør det litt vanskeligere å være profesjonell -
og litt lettere å være menneske.

Del artikkel:

Relaterte artikler