Rettferdighet

10.06.2021, 13:01

Vi mennesker er ikke perfekte. Vi snubler og kaver. Vi drasser rundt på forsvarsmekanismer som slett ikke alltid tjener oss, men som ofte bare gjør oss ensomme og sære. Vi skyver bort istedet for å favne om, og det har vi ofte lært oss på den harde måten. 

Og så agerer vi på følelser. Noen mer enn andre. Jeg tilhører definitivt kategorien «noen». 
Det er fordeler og ulemper med å være følelsesmenneske; fordelen er at det hender følelsene kommer til uttrykk på kreative måter som berører og inspirererer andre, og at jeg er såkalt «lett å bli glad i». Ulempen er at jeg noen ganger gjør ting som holder meg våken i flerfoldige netter etterpå, fordi følelsene fortalte meg at det var greit der og da. 

Jeg har hatt det vondt lenge. Har bært på sinne, bitterhet, sorg og skam. Følt meg helt svart innvendig. Angret, kavet, sørget. 
For meg er det så viktig å få fortelle min historie. Jeg er opptatt av rettferdighet. Men i kombinasjon med slike følelser blir det gjerne selvrettferdighet. Og med et fargerikt språk skapt for å berøre andre, kan det være et mektig våpen i kampen for nettopp selvrettferdighet. 
 
Men det er ikke min jobb å straffe, og sørge for at rettferdigheten skjer fyldest. Det er universet sin jobb. Min jobb er tvert i mot å puste, og hvile i troen på at ting ordner seg. At det blir bra igjen. Og så er det min jobb å huske på at et hvert menneske er verdifullt og har sin egen reise. 

Takk for at du lytter til min historie. Men husk at det alltid finnes flere sider og nyanser av en sak og at ingen har patent på sannheten - vi bærer bare på hver vår flik av den. 

Måtte alt skje akkurat som det skal og alle mennesker få de opplevelsene og lærdommen vi trenger for å vokse oss store og kloke! 

 

Amen

Del artikkel:

Relaterte artikler