Vel hjemme

19.02.2023, 23:56

Tror dere ikke jeg overlevde turen. 

Netter i telt og huler i ned mot -1 grader. Vandring langs smale, svingete veier med biler sneiende langs skjorteermet. Få i meg en diger hasjbrownie ved et uhell rett før leggetid, når jeg skulle grytidlig opp. Fire timer på spansk sykehus med tvangsinjisering i baken av gudene vet hva, fordi ingen kunne eller ville snakke engelsk. («Estas en España, aquí hablamos Espanol».)

22 netter, hvorav én på flyplass, tre i telt, fem i hule, en på hotell og tolv i sovesal på vandrerhjem. 

Når du reiser på denne måten må du være litt oppfinnsom og kunne tåle at ting ikke går helt etter planen. Dette har alltid vært utfordrende for meg. Så dette har vært veldig fin trening! Her gjelder det å leve fra øyeblikk til øyeblikk. 
Man må også være økonomisk, eller så flyr tusenlappene. 

Lage mat på hostellet istedet for å spise ute. Drikke vann fra springen selv om det smaker litt rart. Ha med matpakke på flyplassen. Slipper du ikke gjennom sikkerhetskontrollen med en pakke smør og en liten boks hummus, så er det ofte bare å gå ut av køen og gå til en annen sluse. Eller gå ut av køen og sette deg ned og smøre smør og hummus på riskakene dine, før du klæsjer dem i sammen og tar dem igjennom uten problem. (Obs obs! Noen av sikkerhetskontrollørene liker å demonstrere makt, så ikke så lurt å være for demonstrativ når du smører.)

Og så gjelder det og dobbelsjekke og trippelsjekke opplysninger og stedsnavn. Som når du bestiller seng på Feel hostel, og ser at det er 1.2 km dit. Og du ikke vil betale taxi, så du går hele veien med den digre sekken din og de to posene dine. Og de ikke finner navnet ditt når du endelig segner om i resepsjonen, fordi det finnes to Feel hostels i Malaga (avd. SOHO og avd. City center) og det du skulle til lå 50 meter fra der du startet å gå fra. Og siden du ikke klarer å gå en meter til må du likevel ta taxi for å komme deg tilbake, men når du er halvveis sier taxisjåføren at han ikke har lov til å kjøre deg inn til City center, så du må gå resten…

💫

Også er det ting som er et must å ha med på tur. Jeg hadde vært utrolig flink til å pakke før jeg dro. Det eneste jeg ikke har brukt av det jeg hadde med meg, er solkremen, hengekøya, smertestillende gel, og sminken. Det eneste jeg har savnet, er leggvarmere, ullstrømpebukse og lue. 
Man skulle tro det var varmt i Syden, men det er kun på dagtid når sola er oppe. På kvelds- og natterstid kan det være ned i null grader, og hostellene er bygd for å holde varmen ute, ikke inne… 
På hostellene er det oftest ikke dyner heller, bare et laken og et pledd du har oppå. Så som backpacker er varm sovepose et must! 

Man trenger ikke så mye klær. Klær tar mye plass i bagasjen. Undertøy vasker du i vasken på hostellet med litt shampo. Husk å skylle godt så du ikke får kløe. Så lenge du har to bukser, to gensere og tre T-skjorter å bytte på, berges du lenge. (Du venner deg fort til å ikke være ren og lukte blomster. Få av de du møter på tur er det.)
Husk varm jakke og gode gåsko. Et par sandaler/crocs er også superpraktisk når du har gnagsår av å ha gått langt i de samme skoa, og er så lette at du kan henge dem utenpå sekken. 
Jeg skal poste en pakkeliste i et annet innlegg, for de som har blitt inspirert til å legge ut på eventyr. For når jeg klarer det, kan de fleste klare det. Jeg har et utall diagnoser som liksom skal gjøre livet så vanskelig, og ja, det er en del ting jeg ikke får til, men jeg berges. Rett og slett fordi folk er så hjelpsomme. Det er ulemper og fordeler med alt, og muligheten til å reise er en stor gave. 

Det kan være utfordrende med tung sekk når kroppen ikke er vant til å bære eller gå. Ryggsekken min veide 12 kg når jeg tro, og lillesekken 2 kg. Den første tiden slet jeg en del. Men jeg har opplevd å få hjelp med alt jeg ikke har kunnet gjøre selv. Alltid har noen løftet ryggsekken opp på bagasjehylla på toget for meg, bært den opp trapper for meg, hjulpet meg med å få soveposen inni trekket og feste den på sekken, åpnet gjenstridige flaskekorker for meg, vist meg veien til togstasjonen, gitt meg papir under dodøra når det har vært tomt, holdt opp dører for meg og gitt meg vann når jeg har vært tørst. 
Og alltid har noen holdt rundt meg når jeg har grått fordi jeg er så sliten. Folk er gode og hjelpsomme der ute i verden, og reisende tar vare på reisende. 

Jeg har lært et og annet om livet på denne reisen, selv om jeg bare har vært borte i drøye tre uker. Jeg reiste ut for å finne glede, respons, perspektiv. Og man får litt perspektiv når man ser en tigger danse av lykke over å ha fått en euro. Eller når man ser en gammel mann med så bøyd rygg at han nesten soper nesa i bakken, bære handleposene selv i fra butikken (han ville ikke ha hjelp). 

Det som har overrasket meg mest på turen, er likevel hvor trivelig det er å bo på vandrerhjem og sove i sovesal. Jeg trodde ikke jeg kunne dele rom med noen. Dette fordi jeg sover urolig hjemme og gjennomsnittlig er oppe tre-fire ganger pr natt. Men på denne turen har jeg sovet som en stein hele natten. Rett og slett fordi jeg har vært så sliten etter dagens strabaser og inntrykk. Jeg har ofte ikke behøvd ørepropper engang, selv om vi har vært både tre og fem personer i rommet. 
Dette har lært meg at jeg trenger å få brukt meg om dagene. Mindre tid til å tenke = bedre livskvalitet. Mindre tid på mobilen = mindre betennelse i armen. Og dette igjen forteller meg at jeg er klar for å prøve meg i jobb igjen. 

Jeg har blitt sterkere og sterkere på turen. De siste dagene har jeg et par ganger tatt meg i å glemme at jeg har sekken på ryggen. Hvem skulle tro at dette ville være gjennomførbart? Vi snakker om en dame som har brukt sterke medisiner mot leddgikt siden jeg var fire år. 18 av årene på cellegift. De siste to år på kortison. Og nå; helt medisinfri og på backpacker-tur ute i verden. Det er sant at livet begynner ved førti. 

Alt i alt er jeg utrolig glad for at jeg reiste. 
Fant jeg spektralsteinene? Ikke alle. Men jeg fant mange. Og det er bra jeg ikke fant alle, for da kan jeg lete mer senere. 

Verden er et fint sted. Jeg ønsker meg tilbake, veldig snart. Dette er hva jeg vil bruke pengene mine og tiden min på. Ikke gjenstander og luksus. Men reiser. Små og store. Mennesker. Magi. Misjonere om det jeg brenner for og det jeg tror på. Dele musikk. Jeg har hatt de mest magiske og dyptgripende menneskemøter. Det blir spennende å se om jeg treffer noen igjen. 

God tur! 

…og husk å ha reiseforsikring.

Del artikkel: Del på X

Relaterte artikler