La elva leve

Takk for denne filmen, Ole Giæver, Ella Marie og alle medvirkende. 
Jeg gråt. 

Man har hørt historien om overgrepene mot samene mange ganger. Naturlig nok er det ikke lett å sette seg inn i, og forstå, når man ikke har opplevd det på kroppen. 
 
Jeg vokste opp i Tromsø, og til dels i Olmmaivággi. Manndalen het det da. 
Selv skjønte jeg ikke at bestefar var samisk før jeg var bortimot tretti år gammel. Man kan tenke at jeg var litt treg i oppfattelsen. Kanskje var jeg det. 
Og kanskje har jeg vært det helt til nå. Til jeg ble fortalt historien igjen på en måte som traff meg. Som jeg kunne føle. Ella Maries fabelaktige prestasjon i denne filmen rørte meg til tårer gjennom flere scener i filmen. På et punkt var det vanskelig å ikke gråte høyt. 

Jeg har kanskje aldri opplevd denne kampen på kroppen. Men overgrep har jeg opplevd. Å bli utfryst, mobbet, hånet for den jeg er har jeg opplevd. I mange år gjennom barne- og ungdomsskole. Å bli slått har jeg opplevd. Å bli båret bort skrikende fordi jeg ikke blir hørt, har jeg opplevd. 

Hva opplevde bestefar? Oldefar, oldemor? Hva bærer vår generasjon i genene, av skam, jante og frykt? 

Jeg ble ikke mobbet i oppveksten fordi jeg var same. 
Fordi ingen visste at jeg var same. 
Fordi jeg ikke visste at jeg var same. 
Og hvorfor visste jeg ikke det? Fordi det ikke ble snakket om i hjemmet. Det var ikke et tema. Eller kanskje jeg bare aldri forstod at det var et tema. 
Så mye jeg gikk glipp av ved å ikke få vokse opp i samisk kultur! Men jeg klandrer ingen, langt i fra. 

Jeg vil også legge til et punkt, som jeg lenge har hatt lyst til å si. 
Jeg har blitt dømt mye som voksen for at jeg ikke respekterer joiken. For at jeg joiker uten å ha samisk kulturbakgrunn, språk og historie. Og jeg er lei meg for at noen blir såret og støtt av at jeg joiker. 
Jeg joiker fordi det føles så godt for stemmen min. For magen min. For sjelen min. Det føles naturlig for meg. Og jeg tar ofte ekstra i, fordi jeg er den typen person; jeg er kraftig, jeg er intens, jeg føles som nyfødt i livet noen ganger. Ved å synge og joike av full kraft kjennes det som om noe får komme ut, noe som må få komme ut. Noe som har vært sperret inne. 
La meg få lov til å joike. La meg få lov til å være same, og finsk (morsside) og norsk. Til å få ha min egen identitet, selv om den ikke «passer» helt. La meg få være den jeg er, vær så snill - jeg vil ikke skamme meg for det lenger. For å ha denne muligens traumeskapte personligheten, men like fullt en personlighet med verdi. Jeg vil ikke gjemme meg bort, bremse meg, legge filter på hvem jeg er. Må jeg det? Kan vi ikke alle få være frie og uttrykke oss som føles naturlig og riktig for oss som enkeltindivider? Sameksistere i samfunnet, lytte til hverandre OG være den vi innerst inne kjenner vi er? 

Er vi kommet så langt nå tro? Det er 2023.