Avskjed med Finnmark - 71 grader nord.

Når man en fin høstdag kjører over viddene i Finnmark, og blikket strekker seg så langt det kan, og bare ser værharde fjell i en miks av høstfarger, stein og klart vann, da er det storslått.  Man kan stoppe bilen når som helst og ta bilder, uten at noen fløyter på deg,  for her er ikke noen....  Da kjenner en på et spenn mellom ensomhet, isolasjon og frihet.

Det er ca 50 mil fra Havøysund til Kirkenes, og det er fascinerende å se reindriftsgjerder hele veien.  Sørpå ser vi store hengere lastet med gress i rundballer,  her har vi tilsvarende store hengere med nye gjerder i “rundballer”.  På et merkelig vis får de gjerdene til å stå på det harde fjellet, men det krever sitt vedlikehold etter at værharde vintrer setter sine spor.

Utenfor tettstedene er det langt mellom husene. Selv Finnmarkinger kan trenge GPS for å finne naboen når snøbygene kommer.  En familie som bodde på en avsides øy under krigen,  klarte å gjemme seg for tyskerne. Fruen ble kritisk syk, og da far laget bål for å signalisere hjelp, var det med stor frykt for tyskerne og egen sikkerhet. De visste ikke at krigen var slutt for tre måneder siden.

Øysamfunn uten fergekai har fremdeles lys i husene, men stadig flere blir ferieboliger.  Næringsvirksomhet, barnehage og skole er borte, og kanskje drives butikken på dugnad.  Kirkene står der, men brukes mest til gravferd.  Jeg vet ikke om det er “typisk”, men spm om flagging ved Kongens begravelse kom fra en utflytter, 250 mil lenger sør...   Det er omtrent 10 fastboende på en øy, og 25 på en annen.  På sistnevnte øy var det fire dødsfall i år – det berører hele samfunnet.  Øyboere fortviler over sviktende kommunale tjenester, og enda verre er båttransporten; innstilt på grunn av mannskapsmangel, tekniske feil, hviletidsbestemmelser, uvær eller annet. Dager med 100 % isolasjon forekommer.

Videregående skole og høgskole er tre timer med buss hver vei.  Da blir det flytting.  Amors piler slår ned der ungdom møter ungdom.  De “store” tettstedene har langt flere jobbtilbud.  Da er det fare for at flyttingen blir varig. Kanskje får de også et noe "snillere  klima" ved flytting.  Havøysund har i snitt 40 dager med vinterstengt/kolonnekjøring til og fra.

Et naturlig spm.;  “Fisket du?”  Havfiskestanga var med, men jeg “feiget ut”.  Kommunen har verdens nordligste fyr, Fruholmen fyr, med rundt 40 stormdager i året – to av tre dager med kulingstyrke eller mer. I dagene uten vind er tungsjøen der fortsatt. Da ble spørsmålet om hvor mange tusen skal en Møring betale i båtleie, for å bli sjøsyk - de pengene sparte jeg. Det ble heller stillheten og nytelsen ved fjellvann, men erkjenner at jeg har gått glipp av noe her.

Det sterkeste inntrykket? 

 Eventyret har virkelig gitt seg til kjenne – eksotisk og storslått natur, fantastisk. 

Kirketjeneren har møtt syv prester på syv måneder.  Alle gjør sitt, for å håndtere de nødvendige oppdrag.  Dyktige og hyggelige.  "Kirkegjengerne" er de viktigste.  Ikke mange, men flotte personer  man blir glad i. Stor respekt til de som er trufast, år etter år.   En fin mottagelsen fikk jeg, og mange gode ord underveis.

Kirkegårdsarbeideren;  En velstelt grav hvor steinen forteller om  tre, ikke navngitte personer, men med inskripsjonen: “Lillesøster - Lillebror - Lillebror”. Her står det bare en dato for hvert barn, og en felles tekst: “Sov søtt”.

I tillegg har jeg fått glimt av samer, kvener, partisaner, spionen Selmer, midnattsol, nordlys, og en liten kommune betyr ikke at man er fri for  utfordringer på kommunehuset.  Takk også til naboer, som beriket oppholdet.  "Karaprat" m gutta på teknisk, og sikkert mye mer...   Etter syv måneder har Finnmark kommet mitt hjerte nærmere, men samtidig gir fraværet fra familien, en lengsel etter deres nærvær.

Nå er jeg på vei til Kirkenes for å møte hun som ble min gode fru den 18.10.86 .  Vi feirer 40 år i ekteskapet,  med Kystruten og cruise langs Norskekysten.

Takk for meg i Bloggen