06.08.2020, 14:31
Arwens posisjon: Ventebrygga ved kanalbrua i Tønsberg.
Et farvel til ferskvannet.
Årets kjøttgryteneekspedisjon er over. Kapteinen vendte tilbake til Dalen 10 dager etter avreise, med nyreparert reservemotor. Under instruksjon fra Martin på Hausmania MC-verksted hadde han skrudd på forgasser noen dager, og opparbeidet en slik selvtillit på dette at han ved ankomst Dalen reparerte motoren som satt på Arwen i løpet av bare timer.
Dermed kunne han dagen etter legge kurs nedover mot Norsjø. Kun dekksgutten var mannskap, og hans klare begrensning i form av manglende tomler ga kapteinen sin fulle hyre i slusene. Vi har således ikke filmatisk dokumentasjon av nedslusingen, men denne foregikk da også uten større dramatikk med god hjelp av forståelsesfullt slusepersonell. Slitne med ved godt mot kom Arwens mannskap seg forbi Ulefos sluser rett før stengning, og tok nattehvile på Ulefos gjestehavn.
Dagen etter bar det opp Sauarelva til heddalsvatnet hvor enda en av kjøttgrytene fra Arwens Gudmors hånd ventet. Et maleoppdrag oppunder takene på Gudmorens hus ble også gjennomført, før kaptein og dekksgutt hadde oppdrag å utføre i hovedstaden en ukes tid.
Vi lyktes ved tilbakereise til Notodden å rekruttere et nytt mannskapsmedlem, kapteinens brorsønn Ask, til den videre ferd. Ved hans ankomst holdt vi pizzalag på gjestebrygga med Gudmoren og hennes mann, Arnulf. Arwens Gudmor hadde også under oppholdet besørget en oppgradering av skutas kjøkkenutstyr, og dessuten hjulpet kapteinen med en grundig rydderunde i den tekniske utrustning.
Påfølgende morgen la Arwen fra land, og kapteinen kunne kjenne hvordan hun gledet seg til å komme tilbake til saltvannet. Ferskvannet har bydd oss på spennende eventyr, men det er noe rart med skutas bevegelser for sjøben som er satt på salte bølger.
På Løveid sluser var formannen utålmodig. Fra Ulefos og opp hadde slusene vært stengt på grunn av høy vannføring, så det var stort påtrykk av båter. Men kapteinen lot seg heldigvis ikke stresse, da han av bitter erfaring vet at hastverk er lastverk under slike operasjoner.
Vår nye lettmatros er en bokorm med tunge teoretiske verker å lese. Man så ham helst med nesen i en murstein av en bok. Men ved behov stilte han forbilledlig opp, og tok til lærdom om mannskapets plikter. Særlig fikk han etterhvert et eget håndlag med oppheng av fortøyningstau.
Sandøya ble vårt hvilested for natten. Gjestebrygga var full, men vår utmerkede vertinne for aftenen, Elisabeth, fikk via lokale kontakter ordnet en perfekt havn for skuta. En aften med dyp filosofi og god mat og drikke ble tilbragt på vår vertinnes veranda før vi gikk til ro ombord.
Dagen etter fikk vår lettmatros prøvet seg under seil. Klutene røk opp ved utløpet av Langesund, med en stødig lettmatros på roret i sterk sjøgang. Og Arwen gledet seg over de riktige bevegelser i bølgene. For lettmatrosen var dette imidlertid mer sjø enn han tidligere har opplevd, og sjøsyken satte derfor inn. Han tok dette med godt mot, og kunne i korte perioder også utholde å føre roret, så kapteinen fikk rigget om etterhvert som kursen ble lagt om. Dette motet, samt at han har ført Arwen under seil, er jo automatisk forfremmelse til fullbefaren matros. Det eneste kapteinen undret seg over var at en veltrent mann i tyveårene kunne mene det var litt slitsomt etter et kvarter på roret. Men kapteinen er jo en gammel grinebiter som mener så mangt om ungdommen nå til dags, og til og med gir hardnakket uttrykk for at de gamle er eldst, når han blir provosert.
Etter en kort natt på Vrengensundets kjøpmannsbrygge, hvor kapteinen traff folk fra Arwens hjemmehavn, satte vi kursen mot Tønsbergs ventebrygge, hvor vår nyslåtte matros mønstret av for å fortsette sine studier i Akademias verden. Arwens kaptein avventer nå ordre fra Admiralen. Det har kommet oss for øre at Arwen skal inngå i landets fiskeflåte. Et viktig bidrag til landets matsikkerhet i en krisetid. Kapteinen planlegger i påvente av nærmere ordre å rekognosere nærområdet og dets fiskeressurser.
Vår stuert har kommet seg til hjemlandet, og kapteinen ser fram til å møte ham på Nøtterø.
Dekksgutten rapporterer at han har fylt ut hullene langs kanalen i sitt personlige prosjekt. Alle sluser er nå markert både over og under slusa. Akkerhaugen brygge var et viktig tilskudd til hans meritter på området. Fra saltvannsdelen av ferden rapporterer han Brevik gjestebrygge, samt at Sandøya og Kjøpmannsbrygga i Vrengensundet er remarkert. Remarkering er også viktig, da det viser seg at enkelte lokale hannhunder har benyttet seg av Plutos fravær til å markere over hans tidligere visittkort. Det gjelder altså å gjenta beskjeden om hvis territorium dette landet egentlig er.
