Flåten utvider!

Stuerten og Styrmannen har etter hårde forhandlinger anskaffet en ny skute, beliggende på Bygdøy rett ved kongens 8-meter “Sira.” Det dreier seg om en Hero 101. Skuta har fått navnet “Mia Noy”, som på Laotisk betyr “kone nummer to.” Navnet kommer av at vår Stuert er gift med en Laoterinne. At båten kan være en kone nummer to vil de fleste gifte båteiere kunne kjenne seg igjen i. 

Vårt oppdrag var å forflytte nyanskaffelsen fra Bygdøy til Holmestrand. Planlagt avgang var lørdag klokken 10. Men begivenhetenes gang ville det annerledes. Kapteinen hadde i utgangspunktet tenkt å komme ombord et par timer før avgang på lørdag, men mottok allerede fredag aften iltelegram fra sitt offiserskorps om tumulter på brygga, hvor styrmannen hadde vært tvunget til å legge mannskap fra en nærliggende skute i bakken. Det sier seg selv at slike aksjoner på isglatte brygger er svært risikable. Mannskapet ba derfor om kapteinens nærvær samme aften, for moralsk støtte og bidrag med generell autoritet. Kapteinen bestemte seg da, ut fra de foruroligende meldinger, for å medbringe dekksgutten som oppbakning i tilfelle situasjonen skulle utarte.

Ved kapteinens ankomst på kongens havn var det åpenbart at begivenhetene hadde drevet både mannskapet og de lokale seilere i retning av et veritabelt sjøslag. Montering av nødfeste til utenbordsmotor var utsatt, og når en rimelig edru kaptein forsøkte å gjenoppta prosessen fikk han huden full av en dansk innfødt som mente det var uholdbart å arbeide på en fredag aften. Av hensyn til bryggefreden valgte kapteinen da aktiv deltagelse i sjøslaget som mest fornuftige alternativ. Han hadde for slike tilfeller bevæpnet seg med flere flasker selvbrygget  rødvin, som under navnet “kapteinens lille røde” sterkt bidro i sjøslagets siste fase.

Dette valget preget selvsagt kapteinens form påfølgende morgen, men ikke i den grad at han fikk sove etter klokken 5. Kapteinen levde fremdeles i den illusjon at avgang klokken 10 var planen, og ikke minst i den naive tro at planer blir lagt for å følges. Under verbale angrep fra mannskapet på grunn av støyende adferd så tidlig, gikk han gang med å forberede avreisen.

Tross protester var skuta i live da Johan og Silje kom ombord for å inngå i vår vaktrotasjon De var gamle bekjente av vårt mannskap, men for kapteinen ubeskrevne blad. Johans tidligere seilerfaring tilsier at han går inn som offiser i rederiets rangordning. Silje har ennå ikke stått til rors under seil, og må derfor nøye seg med grad av lettmatros. Hennes sinnsro som eneste høne på skuta lover imidlertid godt for hennes videre karriere.

Vi oppdaget etterhvert at det ikke var mulig å komme til og holde imot en bolt i akterenden innenfra skroget. Ihverfall ikke for en voksen person. Til dette må vi åpenbart leie inn barnehender. Vi planla da mulige improvisasjoner med påhengsmotor festet på badetrapp, i tilfelle innenbordsmotoren skulle svikte. Frigjort fra den opprinnelige planen kom vi omsider avsted.

Siden vi ikke var kommet i gang før på ettermiddagen, skuta var godt grodd etter tre år i sjøen, samt at vi ikke turde presse motoren ble vår marsjfart satt til rundt tre knop. Med den farten var det klart at vi ikke ville nå Holmestrand havn før ved totiden samme natt. Med Johan og Silje ombord i tillegg til kjernemannskapet ble dette overkommelig med timesvakter på roret. Dersom kjernemannskapet etter foregående aftens sjøslag skulle stått vaktene alene ville det utvilsomt krevet ekstraordinære moraltiltak.

Selve seilasen forløp uten større dramatikk. Vi vil jo nødig at vår flåteutvidelse skal vekke oppmerksomhet hos de amerikanske agenter som nå gjennomsyrer norske baser, og det at vi tidvis hadde et kjærestepar på roret bidro sterkt til vår kamuflasje som uskyldig fritidsfartøy. Det var særlig to kritiske punkter på vår rute. Passeringen av Oscarsborg festning, og seilasen fra Tofte til vi passerte Langøya, hvor vi ville kunne observeres fra Carl Johansvern i Horten. I tre knops fart må jo skuta nærmest ha sett skadeskutt ut. Så vi regner med at vi ikke har fremstått som noen trussel, og at vår opprustning så langt har gått ubemerket hen.

Ved ankomst Holmestrand havn fikk “kapteinens lille røde” nye ben å gå på, da flaskebatteriet ennå ikke var helt beseiret, og mannskapet gikk følgelig til ro allerede ved morgengry.

Vårt nye tilskudd til flåten skal nå på slipp for gjennomgang av essensielle funksjoner. Vi forventer sjøsetting av vårt flaggskip, Arwen i løpet av påsken. Og selv om fullstendige forholdsordre for sommeren ikke er mottatt, har ryktene begynt å gå om at en kartlegging av ytre Oslofjord, samt forhåndslagring av materiell og oppbygging av infrastruktur vil stå sentralt. Kapteinen ser fornuften i at vi nå retter oppmerksomheten mot våre umiddelbare nærområder. Vi må begynne et sted, og de logistiske utfordringer er selvfølgelig enklere løst nær våre hovedressurser.

Dekksgutten Pluto rapporterer at strekningen Skøyen- Bygdøy samt det sentrale Holmestrand er grundig markert. Når kapteinen ba ham snakke fritt bemerket dekksgutten at de angjeldende områder trenger jevnlig gjenoppfriskning, da det ser ut til at lokale hannhunder ikke fullt ut respekterer dekksguttens beskjeder, men markerer over så snart han ikke personlig passer på. Kapteinen har lovet å holde øye med situasjonen og besørge ilandstigning for remarkering så ofte det lar seg gjøre. Pluto klager også over manglende dokumentasjon av denne reisens meritter, og kapteinen tar derfor med et bilde av fjordårets suksess.

Del artikkel: