Arwens posisjon: Klassifisert.
Kapteinen har ventet på riktig anledning til å fly den røde fane åpent. Etter vår forsmedelige retrett fra Kommersøya utenfor Holmestrand ble det besluttet at det ikke lenger har noen hensikt å skjule skutas revolusjonære oppdrag. Den amerikanske infiltrasjon av landets kystlinje og våre sjøstridskrefter er et faktum, og det blir derfor symbolsk viktig å føre et flagg som viser at motstanden ikke er oppgitt.
Seilasen gikk denne gangen fra en øy til en annen, med overnatting i en norsk byhavn på veien. Og det lykkedes Kapteinen å samle Arwens opprinnelige kjernemannskap, bestående av Styrmannen, Stuerten og Dekksgutten til overfarten. Hensikten med seilasen var å forflytte skuta så denne kunne være tilgjengelig for Losjen, en om mulig enda hemmeligere og farligere organisasjon enn Rederiet.
Arwen hadde siden sist vært kamuflert som fritidsfartøy på anker i en bukt på Vestfoldkysten. Kapteinen og dekksgutten besøkte først en av våre hemmelige kontakter på en nærliggende øy, hvor han også hadde skjult vår lettbåt. Her hadde også vår dekksgutt, Pluto, en venninde å besøke. Dessverre var hun lite mottagelig for Dekksguttens amorøse tilnærmelser, noe hun flere ganger ga tydelig uttrykk for. Pluto hadde derfor ikke noe mot at vi brøt opp for seilas.
Styrmannen og Stuerten ankom sent om ettermiddagen. Vårt anker var gravet godt ned i leirbunnen og måtte følgelig kjøres løs for motor. Men etter dette kunne vi heise kluter, og med fralandsvind fra nord var det lite bølger og god fart. På fralandsvind valgte vi indre led, selv om store deler av seilasen foregikk i mørket, og farvannet tidvis er trangt med mye skjær. Vår Stuert er lommekjent i området, så Kapteinen overlot roret til ham på store deler av reisen, og nøyde seg med å være på dekk under vaktskifter og særlig trange passasjer.
Vi ankom vår overnattingshavn rundt midnatt, og ble møtt av et pågående sjøslag blandt de skuter som hadde hjemmehavn her. Dekksgutten, Styrmannen og Kapteinen trakk seg tidlig tilbake, men Stuerten forsvarte Arwens ære i sjøslaget ved å holde ut til fredsslutning på morgenkvisten. Følgelig tilga Kapteinen at det tok noe tid før Stuerten kom ombord den påfølgende dag, og vi kunne kaste fortøyninger for siste etappe.
Vindens retning og styrke var like heldig som på foregående dag, og selv om vi måtte lenger til havs for å unngå urent farvann, var det avslappet seiling helt til vår destinasjon, hvor vi gjennom vårt agentnett hadde skaffet kaiplass til Arwen i påvente av oppdraget for Losjen.
Styrmannen og Stuerten mønstret av etter at Arwen igjen var forkledd som uskyldig fritidsfartøy, mens Kapteinen og Dekksgutten ble en natt ekstra for å pakke skuta. De to vendte tilbake for representasjon og frakt av forsyninger på vegne av Losjen et par uker senere. Vår ølsjef var med på dette oppdraget, og mesteparten av Losjens medlemmer ble underveis forfremmet til fullbefarne matroser da de førte Arwen under seil.
Mia Noy, det siste tilskuddet til rederiets flåte, skulle forflyttes til vinterhavn noen dager senere, bemannet av Styrmannen og Stuerten. Kapteinen besluttet å foreta seilasen sammen med Dekksgutten, og møtte Mia Noy i en nærliggende havn på veien. Denne gange var vinden ikke like heldig, og det var med en viss møye at vi fikk Arwen igjennom bølgene for motor. Arwen ligger nå kamuflert i hemmelig havn, og venter på en siste seilas før hun skal i tørrdokk for vinteren, blandt annet for å reparere en mindre feil på rorets stilling.
Vår Dekksgutt, Pluto, rapporterer at han satte pris på at vi valgte en overnattingshavn vi aldri tidligere har besøkt, slik av at enda et sted langs norskekysten er markert som hans domène.
