Et skipsdynasti tar form!

26.07.2022, 11:33

1 kommentar

Ariadnes posisjon: Klassifisert!

Begivenhetene har kommet så tett under årets ekspedisjon at Kapteinen slett ikke har rukket å føre loggbok underveis. Dette kan imidlertid ha vært en fordel med tanke på at det har vært vanskeligere for de norske sjøstridskrefter, som for tiden befinner seg under amerikansk kommando, å skaffe etteretning om våre bevegelser. Da vi nå forlengst har forlatt de farvann loggen forteller om har opplysningene liten verdi for de dårlig skjulte okkupanter av vårt land.

Vi har heller ikke konsentrert oss nevneverdig om vårt revolusjonære oppdrag så langt i år. Bortsett fra at vi selvfølgelig .har fornyet kontakten med vårt agentnett langs kysten, og nøye har notert de bevegelser som blir innrapportert. Istedet har vi kjempet for Adrianes hovedoppdrag, å styrke familiebånd, både i blodet og sjelens forstand. Og her har vi vunnet store seire, idet det har lyktes oss å bringe begge Kapteinens sønner med deres utkårede kvinner opp Telemarkskanalen til Adrianes Gudmor.

Den første tiden etter vår jomfruseilas med S/Y Ariadne gikk med til utbedringer av den tekniske utrustning, innkjøp av lakk og andre effekter. Deler av dette foregikk i Horten havn, hvor vi også møtte gamle og nye medlemmer av vårt agentnettverk. Blandt annet har vi en ny trippelagent i Horten, under dekknavnet "Pedro Negro", som kom med den oppsiktsvekkende opplysning at det nå ikke bare er amerikanerne som har infiltrert våre sjøstridskrefter, men også svenskene! 

Kapteinen har bestemt seg for å bruke et produkt som heter Xtreemcoat til lakkjobben på Ariadne. Og i Horten ligger det en forhandler. Horten er en livsfarlig by! Det er lett å gro fast i kaien her, da lokalbefolkningen har det med å invitere til det ene sjøslaget etter det andre. Tilsist måtte vi slå retrett om vi skulle få noe gjort, og fortrakk et stykke sørover hvor vi ankret mens det videre arbeid ble utført. Men vi fikk tross alt kjøpt inn lakk til skuta før vi gikk, og til mannskapet fikk vi lagt Ola, som etter eget ønske mønstret på under tittelen "Ballasten". På grunn av sin fysiske størrelse kan han, om han legger seg flatt på dørken i et knipetak, utgjøre forskjellen på kullseiling eller ikke.

Båtsmannen fikk også bragt sin egen skute til Horten, slik at vi gikk i konvoi derfra, og på vei sørover måtte Adriane trå til som slepebåt da Båtsmannen fikk problemer med kjølevannet til motoren. Vi fikk da bekreftet at vårt nye flaggskip er i stand til å yte seriøs assistanse til sjøs. 

Kapteinen har jo lenge næret en drøm om å seile til Island sammen med sin styrmann og eldstesønn, Aleks, for å mønstre på sin yngste sønn, som bor der. Da Adriane ikke er klar for denne utfordringen helt ennå falt det Kapteinen inn at Fjellet kunne komme til Mohammad. Det finnes jo flyvende skuter i våre dager. Invitasjon ble sendt til Bjartur og Celine, hans utkårede, og de takket ja til å mønstre på.

Kapteinens yngste sønn mønstret på i Tønsberg. Ombord på Ariadne har som kjent nepotismen gode kår, og på tross av at han er et ubeskrevet blad i sjømannsmessig sammenheng rykket Bjartur derfor inn som 2. Styrmann allerede ved påmønstring. Etter en dag med grunnleggende opplæring av vårt nye besetningsmedlem satte vi kursen for Porsgrunn og Skien for påmønstring av mer mannskap. Båtsmannen mønstret på for seilasen, slik at vi med Dekksgutten og Kapteinen var tre erfarne sjøfolk i tillegg til 2. Styrmann. Denne fikk stått til rors under seil og har således passert det som hos oss regnes som matroseksamen. En offisersgrad ombord er ingen unnskydning for ikke å lære godt sjømannsskap!

I Porsgrunn fikk vi besøk av Adrianes Gudmor og hennes mann Arnulf, som bød på mat på et nærliggende vertshus før inspeksjon av skute og mannskap. Adrianes Gudmor stiller høye krav, men takket være en iherdig opprydning i forkant av besøket kom vi oss igjennom nåløyet og kunne med hennes velsignelse ta fatt på resten av reisen.

I Skien mønstret 2. Styrmannens utkårede på, den nederlandske skjønnhet Celine. Hun har nærmest vokst opp på seilskute, men måtte finne seg i å starte som lettmatros ombord. Nepotismen strekker seg nemlig  ikke til kjærester av Kapteinens sønner. Dog rykket hun inn hakket over Dekksgutten, som for evig er dømt til å befinne seg nederst i vårt topptunge rangsystem.

Vi tilbragte første natten nedenfor Løveid Sluser, og fikk beskjed om å flytte oss på morgenkvisten, da passasjerbåten Victoria hadde fersk kaptein. Vår Kaptein holdt på å replisere at han også var rimelig fersk på så stor skute, men tok seg i det og gjennomførte en grei forflytning til den andre siden av slusen. Å håndtere så stor båt med innenbordsmotor er ganske nytt for ham, men våre 38 hestekrefter bremser godt i revers, slik at mindre feilgrep kan rettes opp, og nye forsøk gjøres. Kapteinen sier han får ta det rolig til det sitter i ryggmargen.

Dramatikken begynte på ekspedisjonens tredje dag, da vi etter en natt på Ulefoss hadde bestemt oss for å besøke Mikaelshula. En hule i fjellet rett nord for Løveid, som en gang har vært innviet til katolsk kirke. Vi ankret i en nærliggende bukt, og under 1. Styrmanns kommando ble våre islandske mannskaper satt på land ved hula. Kapteinen skulle hentes sammen med Dekksgutten etter litt forberedelser. Men da Kapteinen skulle forlate skuta fikk han høre en susing under dørken i kabinen. Her sto startbatteriet og kokte! 1. Styrmann og Kapteinen fikk det temmelig raskt ut og bort. Jobben var komplisert og ikke helt ufarlig. Men vi sikret batteriet med brannteppe under operasjonen for å unngå skader ved brann eller eksplosjon.

Deretter rigget våre to øverste offiserer romantisk leir for de to turtelduer vi hadde med oss. Det ryktes at de to ikke er fremmede for ideen om familieforøkning, og Kapteinen legger gjerne til rette for at så skal skje. I ethvert skipsdynasti er det viktig at arverekken sikres!

Neste dramatiske hendelse skjedde like ovenfor Akkerhaugen, da vi skrapet borti noe rullestein med kjølen. Moderne navigasjonsmidler som GPS fungerer ikke i de trange sluktene, og det er virkelig trangt noen steder. Vi har notert oss at på den trangeste delen av Sauarelva gjelder det å holde seg tett inntil grunnen på styrbord ( hvis man er på vei oppover elva) Så tett må man gå at man kan se grunnen på styrbord side, maksimalt to meter ute!

På Notodden ventet Adrianes Gudmor og hennes mann på oss. Vi ble fraktet til deres hovedkvarter i skogkanten for bespisning og familieråd, hvoretter Kaptein, dekksgutt og 1. Styrmann vendte tilbake til Adriane for natten da det blåste kraftig og Kapteinen ikke ville la skuta alene. 2. Styrmann og hans utkårede tilbragte natten hos vår Gudmor. Dagen etter mønstret de to av for å vende tilbake til Island, etter en avskjedsfrokost for helle mannskapet. En stor seier for vårt hovedoppdrag var vunnet!

Men vår ferd var ingenlunde over. 1. Styrmanns følgesvenn, Ida, som innehar matrosgrad ombord ankom nå vår Gudmors hovedkvarter for å mønstre på når vi skulle vende tilbake til saltvann. Men først skulle de to unge selvfølgelig tilbringe en aften og natt hos Arnulf og vår Gudmor. Kaptein og Dekksgutt passet Adriane, som i mellomtiden var forflyttet til Notoddens nye gjestebrygge, et utmerket sted. 

Det var duket for mer dramatikk da vi klarte å sette oss fast i en sandbanke nord for Løveid. Men 1. styrmann visste råd og med lettbåten som nappet i baugen samtidig som Kapteinen ga motor kom vi løs og kunne legge til ovenfor slusene. Noe flaut var det jo, da restauranten ved slusene har godt overblikk over bukta og vi nok kom til å underholde dens gjester med våre krumspring. 

Etter dette tok vi et hviledøgn i Porsgrunn, med badstubesøk og god mat og drikke. Værmeldingene var heller ikke så gode, så vi valgte å gå på kveldstid da vinden ifølge meldingen skulle løye noe. Desverre løyet den mer enn meldt, og vi hadde da det klassiske problem at sjøen var stor etter forutgående kuling, mens vinden var for svak til å gi god manøvrering. Vi valgte da å gå ytre lei forbi Tvistein, Rakke og Svenner, før vi la kursen innover. Men nå blåste vinden på mer enn meldt, og det ble noen harde timer i mørket for å nå le av land så vi kunne fire seil i rolige former. Under disse forholdene valgte Kapteinen å be Styrmannen holde dobbel vakt med ham, da han av bitter erfaring vet at en sliten rorgjenger kan gjøre feil. Sammen fikk vi manøvrert Adriane i land til sikker brygge, og slik avsluttet vårt oppdrag for året. For vår matros, Ida, var dette første gang under slike forhold, og på tross av at mye av det må ha fremstått som mer dramatisk enn det var bevarte hun roen underveis og forfremmes med dette til Jungmann.

Turen var ikke uten kostnad skulle det vise seg, da en Styrmannen på en av sine vakter oppdaget at vår lettbåt hadde slitt seg i kaoset der ute. Vårt slepetau var røket tvers av, og selv om tapet er meldt inn for kystradioen har Kapteinen lite håp om at den gjenfinnes. Kraften i det rykket som røk vårt slepetau tyder på at lettbåten har fått en stor bølge rett inn, sannsynligvis under en av våre kursendringer ute til havs, og da spørs det om hun har overlevd.

På tross av alle gjenvordigheter er Kaptein og mannskap strålende fornøyd med de seire vi har vunnet. Kapteinen vil berømme sitt mannskap for glimrende innsats, og særlig fremheve sine Styrmenns innsats underveis. 1. Styrmann er en sjømann å stole på i de vanskeligste situasjoner, og 2. Styrmann viser at han har det to i seg som behøves, foruten at han er en klok og sjarmerende mann. Han seiler senere på året med erfarne folk i Middelhavet, og kan kanskje til og med lære Kapteinen et og annet neste gang vi seiler sammen.

Dekksgutten mener at vi nå er ferdige med Telemarksanalen etter tredje ekspedisjon på de trakter. Det gir ifølge ham liten mening om han bare  markerer forlengst erobrede territorier på nytt. Men Kapteinen minner ham om at lokale hannhunder tross tydelige advarsler hadde markert over Plutos tidligere merker flere steder, og at Porsgrunn, nedre gjestehavn i Skien, samt den lille holmen ved Mikaelshula var nye erobringer for året. 

Del artikkel: Del på X

Relaterte artikler