26.03.2020, 11:41
Dette er sikkert et tema som mange har skrivet om, og som mange har lest. Tenkte jeg skulle skrive litt om meg, hvordan det var å vokse opp og hvordan hverdagen min er.
Jeg har hele tiden fra skole alder hørt at jeg alltid er sint, der kommer det enda et utbrudd, den jenta der kommer det aldri til å bli noe av. Det var alltid noen som hakket på meg, for de viste at jeg alltid ble sint. Det var et sinne som var vanskelig å kontrollere, for det var ingen som skjønte hvordan det var innvendig, uro og kaos.
Jeg satt nesten aldri i ro i klasserommet, jeg ble sendt mye ut i gangen, og da låste jeg meg inne på do, og gråt. Ingen som så meg annet enn mitt temperemant og hvor urolig jeg var. Dette var da ingen viste hva Adhd var, vi som oppførte oss sånn, var bare problembarn.
Jeg har aldri vært skoleflink, for det å lese var kjedelig, for det å skjønne hva man leste, var vanskelig og det ble borte med en gang. Men jeg likte veldig godt praktiske ting og aktivitet. Som sløyd, håndarbeid og gym. Og var aktiv på fritiden med håndball og fotball.
Før jeg fikk diagnosen Adhd var jeg alenemor og tok utdannelse og jobbet ved siden av. Når jeg tenker tilbake og lurer på hvordan i all verden greide jeg d?Tror det var fordi jeg hadde funnet et yrke som interesserte meg, som utfordret meg og som ga meg og gir meg den dag i dag en bra selvtillit.
I dag går jeg på medisiner som tar bort uroen innvendig, konsentrasjonen er bedre, kan fortsatt bli sint, og er veldig sårbar, og det er mye følelser på en gang. Og det er litt vanskelig for dem som ikke kjenner meg, å skjønne. Det er ikke noe jeg roper høyt om, at jeg har denne diagnosen, tror det er en redsel for å bli dømt og at andre skal se ned på meg. Men jeg er fortsatt meg, jeg er ingen diagnose. Og blir du kjent med meg, får du det artig, du får omsorg, støtte, en lytter, rett og slett en god VENN:) Nå er jeg i min beste alder, jobber i helsesektoren og holder på med videreutdanning. Jeg har fortsatt mye å jobbe med, når det gjelder følelser og autoriteter. Med mye motgang og stengte bruer, vil jeg si at jeg har oppnådd ganske mye:)
En fin dag til dere alle fine mennesker der ute, og husk: du er verdt noe, diagnose eller ikke❤
Ta vare på hverandre:) 
