Yes, Godtfolk. Da var det tid for å skrive litt igjen. Tiden går og dagene renner unna for oss. Rotorua var som jeg skrev mye...mye regn, mye lekkasje i bobilen, mye folk osv. Men også mye spennende å gjøre og oppleve. Ungene og jeg dro på besøk til en geysir utenfor byen som dampet og sprutet i vei på bestilling...utrolig hva litt såpe kan gjøre. Det må være enhvers drøm å se et sort hull i bakken buldre og koke før til slutt en utblåsningen på 10-15 meter opp i luften.
Deretter leide jeg en sykkel og tok meg en sykkeltur rundt i skogen. De så litt rart på meg når de spurte om jeg ønsket meg utsikt eller utfor eller bare kose meg innover på nydelige stier. «Jeg skal bli sliten...sliten og sliten oppover...og deretter skal jeg bli redd nedover igjen» det var bestillingen min til ungjenta som stod der...og jaggu klarte hun å å markere på kartet ei løype som gjorde akkurat det. Masse løyper på kryss og tvers gjennom bush og stor skog. Her kunne jeg vært i flere dager, men to timer går fort..alt for fort. Men jeg ble sliten oppover og til tider redd nedover igjen. Helt perfekt!
Louise fikk plukket opp at det var gode muligheter for surfing i en liten badeby som heter Raglan. Siden dette var nesten på vei nordover til Aucland så ble det Raglan. Dette var en liten soveby ute ved vestkysten som passet oss godt etter regnet i Rotorua. Det var deilig å få sand i senga igjen og ingenting er som å knase rundt på et gulv fullt av sand. Vestkysten har svart sand, mens i nord og østkysten har vanlig sand...sært opplegg!
Vi leide oss 2 longboards og våtdrakter og nynnet på Beachboys på vei ut mot stranda. Jeg skal innrømme at jeg var skeptisk med å slippe ungene ute i bølgene, men her fikk det bære eller briste. Vi stod å hjalp de i bølgene med brettet, men du verden, aldri si at Kongsbergfolk ikke er vant til bølger. For dette gikk virkelig som en drøm. De suste innover stående på brettet og syntes surfing ikke var noe problem. Hva hadde vi mast om liksom på forkant. Sondre ville lengre og lengre ut der bølgene vokste og vokste også. Noe som gikk helt bra til han fikk brettet i nesa og måtte ta en blodig pause i mammas fang, før han satte ut igjen. Dette var virkelig en høydare. Veldig morsomt å gjøre dette sammen og at det gikk så bra overgikk våres villeste drømmer. Sondre har bestilt surfing i Norge også, så vi får se hva vi klarer.
Fulle av sand og pågangsmot dro vi oss oppover mot Auckland og Jennifer. Hun var tidligere gift med en nordmann og ei Louise har truffet noen ganger i oppveksten. Hun har bodd mange år i Auckland og ønsket oss velkommen til seg noen dager. Den berømte kiwi-gjestfriheten er helt utrolig. Ingenting er for godt og hun virkelig vet ikke hva godt hun skal gjøre for oss. Ungene ser vi ikke lengre, for nede i kjelleren er det en svær eske med Lego. I dag har vi gjort downtown Auckland. Vi varmet først opp med et besøk på Auckland museum og tuslet etterpå nedover mot havneområdet. Vi var klar over at New Zealand er en båtnasjon, men at de brukte alle pengene sine på båter var vi ikke klar over. Yatcher og enorme seilbåter på 60-80 fot lå tett i tett. Den ene regattabåter etter den andre. Sondres øyne gikk trill rundt og han bestilte den ene store båten etter den andre.
Vi snublet også inn på en festival som hyllet maorienes nyttår. Dette var faktisk en utrolig opplevelse med stjernekikking gjennom stjernekikkerter, tradisjonell mat og sang...det meste inne i en nedlagt silo. Og dere kan tenke dere akustikken inne i denne siloen. Vi stod der med klump i halsen og gåsehud på ryggen!
Nok en dag avsluttes. Søndag flyr vi nedover mot Dunedin og sørøya. Der venter Emmas foreldre med middag og ny gjestfrihet.
Til neste gang...
