Vi har tatt steget ut og sluppet tak det trygge huset til Kattis og Paul. Dale Street 19 Albert Town blir vårt hjem de neste 4 ukene. Albert Town er en lite nabolag 2-3 kilometer utenfor Wanaka hvor alle jobber i hagene sine i shorts og hilser på alle som går forbi. «The possum Lodge» som det heter er et lite koselig hus gjemt inne i en uryddig hage, men det ser mer hyggelig ut enn sannheten. Her snakker vi om et godt gammelt tradisjonelt kiwi-home med dasspapir til isolasjon i veggene og enkle glass i vinduene. Første morgenen vi stod opp var det 4 grader i stua og dampen renner nedover veggene. Louise går rett i studentmodus og finner frem de gamle triksene. Tepper blir rullet sammen og lagt foran dørsprekkene og tepper blir hengende i døråpninger. Når jeg la meg i går fant jeg en gammel utdødd greie i senga. Louise hadde hentet frem varmeflasker som lå og varmet opp. Nå mangler jeg bare pysjamas og nattlue, så er nattoutfitten perfekt. Men jeg dro iallfall på meg tantens hjemmelagede ullsokker for å holde varmen på beina. Men varmeflasker er geniale greier!
Ellers så blir vi fortsatt bedt rundt til vennene til Kattis og Paul til middager. Og vi takker selvfølgelig ja og storkoser oss med godt selskap og god mat. I går var det bål og pølsegrilling med en hel haug med folk. Så det skal Kiwiene ha, de er de aller mest sosiale, inkluderende og gjestfrie menneskene vi noen gang har vært borte i.
Paul og jeg har fått kaniner på hjernen og vi prøvde «drive-by shooting» med Subaruen. Paul hengenes ut av vinduet og skyter i nærheten av hver kanin som stikker hodet frem. Vi skylder selvfølgelig på dårlig børse når vi ikke får noen. Skyld alltid på utstyret er mottoet som går igjen uansett hvor i verden man er. Ellers var jeg med Paul opp til Christchurch for å hjelpe han med en «firewalk». Det betyr at man skal gå barbeint på glødende kull. Og ja, om dere lurer. Jeg gjorde det også!
Sondre og Vilde snakker engelsk når de får mulighet med andre barn og klarer seg utmerket. Vi prøver å trekke oss unna slik at de tørr og må prøve å prate. Ellers går hverdagen alt for fort. Louise og jeg starter dagen med en 10 minutters yoga gjennom YouTube. Ungene ser dumt på oss når vi ligger å puster og peser i rare posisjoner og vinkler på gulvet når de kommer ut fra soverommet om morgenene.» Rare voksne» står skrevet i øynene deres.
I dag dro jeg avgårde etter frokost og haiket opp til Cardrona for å stå på ski noen timer. Her gjenspeiles gjestfriheten med at det tok aldri mer enn kanskje 2-3 biler før noen stoppet og lurte på hvor jeg skulle. Jeg turet litt rundt i områdene bak heisanlegget. Mye fin skikjøring og man finner fortsatt fin pudder i de rette sidene.
I morgen drar vi til Mt Olympus for å stå på ski. Der oppe blir vi boende på en hytte på toppen av anlegget sammen med mange andre. Ungene gleder seg og håper det er mye barn der oppe. Blir kult å se et nytt område nå. Det er viktig å bryte opp hverdagen igjen noen dager.
Snakkes snart igjen!
