I New Zealand er det to typer skianlegg. Du har det vanlig kommersielle skianlegget som vi kjenner fra Europa, men så har de en ide som virkelig burde vært tatt opp i Norge. Her har man noe som heter clubfields. Mt Olympus er en clubfield. Medlemsmassen driver anleggene på dugnad. Litt uklart om dugnaden var jobb, eller en mulighet for en svær fest på dugnadsheltene, men de får helt klart gjort noe. For Mt Olympus er virkelig en lekepark for skifrelste. Du får en «nutcracker» utdelt, så et hurtigkurs i teknikken i heisen før det bærer avsted oppover hengenes etter et tau. "Nøtteknekkeren" henger i en sele rundt livet og med den så henger man seg på et tau som går alt for fort oppover. Ganske enkelt genialt enkelt.
Det er ingen preparerte bakker, bare omringet av bratte klipper, renner etter alle ønsker og krav, topper som enkelt lar seg bestige. Men kanskje det aller beste er ei hytte på toppen som er full av folk i alle aldre og utstyr som strekker seg fra 70-tallet til topp moderne randoneeski med en interesse felles...drikke minst en øl i lunsjpausen og stå mest mulig på ski. Det er felles måltider og alle som bor hytta må bidra med vasking og matlaging.
Det var interessant å spise frokost der oppe, for iløpet av natten hadde det kommet snø og himmelen var blå. Hele hytta sitret av energi og spenning. Heistauene starter når skivaktene er ferdig med kaffen og frokosten sin, og da står hele hytta og rister etter å komme seg avgårde oppover liene. Mens de som var så heldig å ha oppryddingen etter frokosten stod storøyde og bannende igjen.
Ungene knakk koden etterhvert med tauheisen og ble helfrelste over opplegget. Her var det lekekamerater i fleng, masse blide og hyggelig voksne, ble de slitne av å være ute dro de bare inn på hytte og koste seg litt med Lego og varm kakao før de var klare igjen. Dagene ble avsluttet med varm stamp!
Louise og jeg lurte til oss noen egne turer rundt i liene. Rart å tenke på at for 15 år siden drev vi akkurat på samme måte. Da var vi også veldig heldig med snøen. Det føltes rart og plutselig stå her igjen med egne unger og kikke på de samme fjellene.
Veien opp og ned hadde nok fått Veivesenet her hjemme til å stenge hele fjellet i panikk. For å slippe opp de siste kilometerne må man varsle på radio at vi kommer. Litt usikker på hvorfor, for om man først ruller utenfor de bratte skrentene der så stopper man ikke før man er nede ved havet igjen. Denne veien tror jeg de har bare kjørt med bulldoser og brøytet en slags vei inn i steinura. Stivt blikk fremover og klippetro på at vår ustoppelige Subaru ordner saken, spesielt i svingene, fikk oss opp.
Vi holdt selvfølgelig maska når vi var på toppen og latet som om dette var jo alle nordmenn vant til hjemmefra. Når vi skulle ned igjen var det snødekke, noe som ikke akkurat gjorde ting bedre. Kjettingene kom raskt på og vi skled oss nedover. Ungene og Louise hoppet raskt ut og tuslet etter. Så da satt jeg der da i en bil som jeg hadde mer eller mindre kontroll på, iallfall fordekkene. Fjell rett opp og fjell rett ned rundt meg og jeg koblet inn det stive blikket og en ukuelig tror på denne bilen igjen. Når jeg kom meg ned med svetteringer under armene og dogg på innsiden av rutene hold jeg jo selvfølgelig masken og dro av de kjettingene som jeg aldri hadde gjort noe annet. "Pice of a Norwegian cake"
Clubfields er greia her nede. Høy stemning, utrolig skikjøring, utrolig trivelig folk og hele greia er en opplevelse.
