Det er ikke så ofte jeg blir flau over min egen kone, men noen ganger så får hun los.
Det er verdensmesterskap for ungdom i området her og snowboard/ski folket holder til oppe i Cardrona. Dette har ungene ventet voldsomt på og området er fullt av unge og gamle OL- stjerner. Ryktene sa at Stian Syvertsen og noen nordmenn skulle være i bakken og jakten var i gang. Min ellers så sjenerte og tilbaketrukne kone gikk «all in» for å finne disse og alle som kunne kanskje snakke noe som liknet på norsk ble halvt angrepet bakfra. Hun skyldte på at det var for ungene, men jeg mistenker at hun synes dette var utrolig spennende. Stian Syvertsen klarte ikke å holde seg i skjul veldig lenge. Når han ble konfrontert av en engasjert mor og en litt tilbaketrukket datter utbryter han «jøsses, Kongsbergfolk jo. Så hyggelig», da var Louise solgt. Jeg er faktisk usikker på hvem som var mest «starstruck», Vilde eller moren hennes. Men begge sto med stjerner i øynene og kniste av alt han sa. Han må jo virkelig ha tenkt»steike, i dag har jeg dagen» for han var utrolig sjarmerende og bamsekoselig...ifølge min kone....også så svær han var, men likevel så bamsekoselig liksom....
Ellers så merker vi virkelig at tiden begynner å renne unna. Nå er det en måned til vi drar fra Wanaka og vi begynner nesten å stresse for å få gjort mest mulig mens vi har tid.
Jeg var så heldig å bli invitert med noen gutter på hjortejakt. Vi dro opp til en helt fantastisk dal langs Ahuriri river hvor elva rant krystallklar og vi kunne stå å se på ørreten leke seg i strømmen, hvor hvitkledde fjell la rammen for dalen. Vi tuslet avgårde med rifla på ryggen og tok sikte på en skogkledd dal som forsvant opp mellom fjellene. Jeg begynte å spørre om hvordan vi skulle legge opp jakta, det kommer kommer frem at ingen har egentlig jaktet før. De fant vel ut at jeg var den mest erfarne jegeren, og det sier egentlig sitt. Jeg har ikke engang sett en hjort i New Zealand. Jeg skjønte fort at de kom for et enormt måltid utpå kvelden og whiskey. Hyggelig tur, men jakta ble det dårlig med.
Vi fikk lånt oss sykler alle sammen og dro på ekspedisjon til noen nærliggende småsteder. Vi tok sikte på en nedlagt jernbane som er omgjort til gå/sykkelsti, Otago central railway trail. En morsom tur som gikk gjennom tunneler og små nedlagte tettsteder hvor tiden stod stille. Perfekt sykkelsti for en ekstra umotivert Vilde med den bratteste oppoverbakken var på hele 2% stigning.
I dag har det vært blå himmel og vindstille, så vi prøvde oss på en av de lokale gåturene langs Lake Wanaka. West-Wanaka viste seg å vær en fin tur som strakte seg langs vannkanten med så klart vann at vi kunne se fiskene svømme under oss. Etter et par timer blant kuer og hyggelig bekkekrysninger kom vi endelig til en strand. (Når jeg blir millionær så kommer jeg til å kjøpe hele dette området. Dette var virkelig et paradis) Ikke før vi fikk sagt ordet strand, så dundret det en motorbåt med en på vannski etter forbi oss. Vi ble noe perplekse der vi stod, men satte oss ned for å spise nista vår. Båten kom tilbake for å hente to til på stranden og en kjapp ordveksling ble vi invitert med på tur. Du skulle over til en øy som var verdt et besøk. En lite kupert øy med et lite tjern i midten.
Vi ble med og det ble riktig så hyggelig. Vi bare bestilte hvor vi skulle bli droppet av så ble vi kjørt dit. Dette viser nok engang kiwi-holdningen. Jeg tror alle her nede har skrevet « La oss gjøre dagen god for noen fremmede i dag» på speilet sitt. De gjør faktisk det vi tenker at vi burde gjøre mot folk. Vis slutter aldri å bli imponert over denne holdningen her nede. 
Ungene har begynt hjemmeskolen her nede. Enkelte kvelder får vi det til, men utrolig men sant så har vi det ganske travelt til tider. Så vi rekker det faktisk ikke alltid. Nesten flaut å si det, men vi får ta det igjen med noen skippertak.
Ellers så har jeg fått meg en tatovering. Ble litt større enn det jeg hadde tenkt, men jeg er fornøyd! Så her er det bare å være høflige å fortelle meg hvor utrolig barsk og flott den var når dere får se den.
