Nok en begivenhetsrik uke er unnagjort og vi har begynt å snuse på panikken. Turen er snart over og hverdagen kommer krypende dag for dag. Jæklar, blir vettskremt bare av ordet «hverdag»!
Siden forrige gang har jeg hengt ut av et fly, mens en kiwi har kilt meg i nakken med skjegget sitt. Vi har vært med på multisport konkurranse og Louise sikret Norge æren med å erobre hele konkurransen. Vi har syklet og kost oss.
For dere som har lest forrige innlegg møtte vi en kiwi med klingende vossadialekt forrige uke. For noen dager siden møtte jeg han igjen og nå ville han at jeg skulle henge ut av et fly i 12000 fot. Jeg følte meg litt som Top Gun på veien ut til flyene sine. Regner med at dere ser det for dere. Jeg og Malacay i hver vår oransje flygedrakt, solbrune i ansiktet og lett arrogante til den faren vi nå skulle erobre. Eneste problemet var at Malacay hadde en kul hjelm og jeg hadde en teit lue under armen. I tillegg skulle jeg henge som en våt skrikende klut på magen hans noen minutter. Jeg holdt maska hele veien i flyet på vei oppover mot den magiske høyden vi skulle hoppe ut fra. På innsiden kokte det....
Når i tillegg kiwien plutselig åpner døra og lar meg hengende ut med en ond latter gikk alt nesten tullball. De første sekundene var helt fantastiske der vi snurret nedover og jeg hørte en som skrek sammenhengene...tror ikke det var meg. Problemet var at jeg tror ikke Malacay skrek, for dette var hans 15001 hopp med fallskjermen. Endelig fikk jeg kontroll og begynte virkelig å nyte, da han plutselig dro i fallskjermen og verden bråstoppet. Da begynte plutselig nye hyl.
Hylingene begynte igjen når han begynte å kjøre fallskjermen i alle vinkler og hastigheter og plutselig fikk jeg beskjed om å ta over kjøringen. Etter han landet trygt og verden ble normal igjen var jeg raskt tilbake til Top Gun da jeg arrogant gikk som en helt tilbake fra dødsfellen.»Du skriker som ei lita jenta» kom det på vossamål som jeg følte liksom ødela hele scenen.
Vi representerte Norge i en multisportkonkurranse her nede i går. Jeg og ungene stilte under navnet «The Floms» og sanket poster i 3 timer. Ungene jobbet som helter og det var veldig morsomt å delta. Men vi oppdaget at kiwiene også driver og juger når de ser på deg som en konkurrent. På grunn av relativt skrantende språkkunnskap på lagkapteinen, meg, skjønte vi ikke alle hintene vi fikk underveis. Men vi kom oss tilslutt super fornøyde i mål og alle var enige om at dette må vi gjøre mer av. Louise stilte lag med Kattis i 6 timers versjonen og vant jaggu mei hele gruppen. Morsomt og herlig konkurranseform for alle former og aldre.
I dag syklet
I dag syklet vi inn i en ny eventyrdal, Mount Aspiring Valley. Isbreer og skogkledde dalsider om hverandre. Krystallklart vann, kuer og sauer gjorde dagen minnerik. Det var lavere skydekke enn vi hadde bestilt så vi fikk ikke sett den spesielle toppen Mt. Aspiring på over 3000 meter.
Ellers prøver vi desperat å holde trykket oppe på skole med ungene, men det blir nok en litt utradisjonell skole med prating om religioner og gangetabellen i bilen eller underveis på en sykkeltur. Men helt ærlig så tror vi at ungene får med seg kanskje mer i en slik undervisning enn i et klasserom, får vi håpe.
Vi flytter ut av Villa Gjennomtrekk på onsdagen og tilbake til Kattis og Paul de siste dagene. Det skal bli deilig å flytte inn til den livlige familien igjen. Men samtidig har det vært veldig deilig å hatt et eget sted hvor vi kan styre hverdagen og familierytmen selv. Men det blir uansett en fin avslutning.
Til neste gang...tuddelidu
