That´s pretty narly!!

Siste morgen i paradis. Det virker som om det har gått opp for ungene at vi er på vei hjemover om noen få timer. Den siste uken har som vanlig inneholdt store og små opplevelser for store og små. Det er helt fantastisk å høre på spesielt Sondre prate engelsk nå. Han babler i vei uten å bekymre seg og språket blir bedre og bedre dag for dag. Det føles nesten synd å dra hjem nå som ting virkelig begynner å løsne. Nye lekekamerater dukker opp fra intet og verden er et godt sted å være for tiden.

Louise og ungene har vært en tur i Dunedin for å se nærmere på gamle slagmarker fra studietiden.   Familien Jackson stilte opp med sin vanlige gjestfrihet og gjorde oppholdet perfekt. Sesongens siste store snøstorm har rast gjennom området. Så ungene fikk oppleve noe de aldri får hjemme..at skolene stenger på grunn av snø. De syntes dette var rare greier. Sondre konkluderer med at snowday hadde vært en god ide i Norge, for da hadde skolen vært stengt hele vinteren.

Mens de satt i Wanaka og hadde julestemning, befant jeg meg oppe på Frans Josef glacier og holdt meg fast i ei hytte mens stormen brølte rundt oss i 2 døgn.

Kollektivtilbudet i New Zealand er dårlig, så skal du rundt uten bil, da blir det haiking. Jeg stilte meg opp langs veien. Dro på colgate-gliset og satte dådyrøyet mitt i bilene som kom. Jeg hadde ikke varmet opp engang før det stoppet en fyr og ropte ut "Fox Glacier" på dårlig engelsk og så spørrende på meg. Fox Glacier er 20 minutter unna målet mitt for dagen, Frans Josef. Så  med andre ord var jo dette helt konge. Fyren var for Uruguay og kunne ca. 10 ord engelsk. Med mitt ene ord på spansk ble det lange 3.5 time med småprat. Men alt går og stemningen var god hele veien. I Frans Josef møtte jeg Ra, Miriam og Sarka. 

Dagen etter tok vi helikopter opp til Centennial hut, som er en av "New Zealands alpine club"- hytter.  En uke med leking på flere av NZ største isbreer lå foran oss og vi var konger av verden. Blå himmel og påskeføre gjorde skiturene uforglemmelige. Så når stormen traff oss med i over 100 kilometer i timen så var det heftig nok bare å karre oss ut til utedassen. Vi delte hytte sammen med en gruppe med klatreguider som tok eksamen der oppe. Så når vi var værfaste, lå vi å hørte på deres muntlige eksamensforedrag. Temaer som skredfare, splitboard touring og forstyrrelser på skredsøkeren gjorde dagene utrolig spennende og lærerike.

Den blå himmelen kom tilbake og vi dro oss over til neste bre, Fox Glacier og Pioner hut. For å sikre hyttene har disse blitt plassert på steder hvor isen ikke får tak i dem. Hengende utenfor stup eller balanserende på fjelløyer ute i iskaoset. Her hang tauet klart i tilfelle man måtte gå i taulag ut til utedassen når været slo til igjen.

Hytta var full av grupper fra hele verden og mye spennende og ikke-spennende mennesker delte middag og køyer. Jeg opplevde at jeg hadde en veldig konservativ skredlære med meg fra Norge og var i forhold til kiwiene veldig defensiv i veivalg. Steder hvor magen min bare brølte «nei», stod kiwiene og sparket litt i snøen og gliste. "It´s a bit narly but it´s OK» Min opplevelse var at de kunne mye og satt med mye erfaring med snø og hadde kunnskap nok til å være risikovillige for å få gode svinger. 

Nest siste dag tok vi sikte på den laveste hytta, Chandsler hut. Det var meldt økende vind og dårlig vær utover dagen. Så for å sikre at vi kunne fly ut morgenen etter safet vi. Det å cruise nedover kilometer etter kilometer, mellom bresprekker og isfall var ganske fantastisk. Etter litt fomling og dårlig veivalg fant vi en rute nedover langs breen som førte oss helt ned til hytta. De siste kilometerne er de mest spektulære svingene jeg noen gang har gjort. Isbreen fulgte oss hissig på den ene siden, stupbratte skredbaner på motsatt side. Solnedgang og Tasmanian hav rett foran oss. 

Det psykologiske spillet startet igjen når jeg skulle haike meg tilbake til Wanaka igjen. Etter en stund med vekslende selvtillit og lei av asiatiske turister som bare kjørte forbi, stoppet det en hyggelig fyr med shorts og solhatt. Warren og jeg ble "best mates" og han tok på seg rollen som lokalguide gjennom en stort fjellområde som heter "Haast pass". 

De siste dagene før vi kommer hjem jobber vi med jetlag, ny kultur og varmen i Doha, Qatar. Her skal ungene få bade og nyte varmen noen dager før vi kommer hjem på onsdagen.

Det var det folkens. Nok blogg for denne gangen. Hyggelig at så mange har vært inne og lest. 

Kort oppsummert har dette vært en tur for livet som har gitt familien mye tid sammen og ungene har virkelig fått prøve seg i en ny kultur. Opplevelsene har stått i kø og vi kommer nok til å bruke tid på å bearbeide alt vi har opplevd sammen.

Takk for nå og vi gleder oss til å se dere igjen veldig snart.