Pappa du ser meg ikke..

Del 1 

Pappa jeg ser deg men du ser ikke meg.

Etter to år plinger det på mobilen min, jeg ser hvem det er fra og det står "Pappa".

Hjertet mitt synker og jeg får en klump i magen.

Spørsmålene mine i hodet kan ikke noen tenke seg, "savner han meg faktisk?", "Bryr han seg?" "Herregud hva vil han nå da"...

Spørsmålene strømmer på og jeg svarer tilslutt som om alt er normalt. Han skryter av sin nye dame, hvor fint de har det i utlandet og at de vil flytte til utlandet.

Ingen spørsmål om hvordan det er med meg. Datteren sin, som han vet har slitt med angst&panikk lidelse i mange år. 
Det viktigste å få fram er at han har det skikkelig bra.

Jeg kjenner det kribler litt i blodet. 

Jeg forsetter å være snill, normal og høflig.

Så kommer spørsmålet hans."Er det i orden at vi møtes fordi jeg lurer på om en ting stemmer.»

Hjertet synker igjen, klumpen i magen blir større.

 Det gjør vondt at han ikke vil møte meg for å faktisk være med datteren sin han ikke har sett på 2 år.

Jeg skriver at det skal gå fint, jeg forteller litt om hundene mine og litt om livet mitt. Merk deg at han ikke har spurt om dette.

Jeg får beskjed om at han sender meg melding til uka (dette var en fredag) om når han kommer på besøk. Dagene går, timene går.

Ingen svar å få.

Jeg lar det gå en uke, da knekker jeg sammen.

Jeg skriver ett paragraf:

"Når du tar kontakt, men ikke møter opp eller hører av deg, viser det tydelig at det ikke handler om å møte meg – men å finne ut av noe for din egen del. Jeg har aldri forventet noe av deg, men det sårer meg likevel at du ikke vil møte datteren din for min skyld.

Jeg har klart meg uten deg i mange år og kommer til å fortsette med det, men jeg synes du skulle høre dette fra meg. Nok er nok.

Mvh din eneste datter."

Tårene renner mens jeg skriver denne meldingen.