01.03.2020, 18:59
Februar igjen og Mannen skulle feires. Hun hadde invitert hele familien og fikk med Eldste Sønn på hele middagen og Yngste Sønn på dessert. Datter måtte tjene til studentlivets opphold og var på jobb.
Det var en av denne vinterens eneste kalde dager og en sur vind trakk i nakken på vei ned Bogstadveien. Vel inne i det lille hvite murhuset, med Tricoloren vaiende i vinden, kjentes det som å være i Frankrike. Det ble snakket og småropt på fransk mellom kelnere og kokker, utallige vinflasker lå på lagring langs den ene veggen og en Kir Royale i glasset var selvfølgelig intet problem.
Bilder fra Paris prydet veggene på toalettet og Hun drømte seg sørover til sitt andre hjem der, med de søte, røde boblene i munnen. Hun var tidlig ute og ble sittende med glasset å se seg om i lokalet. Litt kaldt i luften, litt skarpt lys i taket og rosen på bordet var mer død enn levede. Denne ble etter hvert skiftet av servitøren, men hun skulle ønsket seg menyen for å smugtitte litt i den…
Ved åpningstid klokken 17.00 var det glissent i lokalet, men da Mann og Sønn var vel på plass og vi mottok et glass rødt, en 1664, samt menyene, var det fullt ved alle bord. Mest voksne og en del eldre, samt den sedvanlige Kjendisen på plass.
Dagens hovedperson gikk for dagens treretter, bestående av ovnsbakt, saltet blomkål med kapers og rosiner, braisert okse med potetpuré og rotgrønnsaker og kirsebærclafoutis med krem.
Hun og Sønn stod over forrett (Hun fikk smake litt blomkål, en undervurdert grønnsak), men var sultne på kjøtt. De valgt begge entrecote. Kjøttstykkene var tynnere enn vi er vant med, men allikevel perfekt medium stekt og med god smak. En rikelig mengde deilig bearnaise kom egen liten kjele på tallerkenen, myke, varme cherrytomater og al dente haricots verts var tilbehør på tallerkenen. Sprøe og godt saltede pommes frites kom i egen skål.
Mannen var veldig fornøyd med sin møre okse.
En kraftig rødvin i Hennes og Sønnens glass passet godt til kjøttet, Mannen hadde fortsatt sin lettere variant. Her kunne man godt sagt hvilken vin vi fikk, ikke bare spørre om vi ønsket lett eller sterk smak og deretter skjenke i. Servitørene snakket med kraftig fransk aksent, var blide og hyggelige, men kunne med hell vært mere «på». For eksempel spurt om vi ønsket mer drikke og vi ville sagt oui!
På dette punktet rakk Yngste Sønn fram etter skolen og vi var klare for dessert. Han hadde kiresebær (minnet litt om tilslørte bondepiker) i sin treretter og syntes den var nydelig. Hun og Eldste Sønn valgte sjokoladefondant, Yngste ønsket sin favoritt; Creme Brulee. Vi smattet fornøyd med de søte skjeer i munnen. Yngstemann, som ikke rakk hovedrett, var så sulten at han renspiste det vi andre ikke orket. Fondanten var perfekt, sprø utenpå og med tykt, rennende innhold. Ved siden av kom det bær, syreblader og små, sprø sukkerflak. Bruleen var også som den skulle, myk i bunnen og med crispy sukkerlokk. En liten kopp til Henne med glovarm Espresso, O lykke!
Regningen, to lapper akkurat, var ikke avskrekkende.
Mannen var storfornøyd med mat og selskap alle hadde brede smil om munnen da de vandret ut i vinterkvelden.
Hun og Han har vært på flere av de franske brasseriene i byen, både le Benjamin, Brasserie France og tidligere omtalte Chez Colin. Sistnevnte fikk en sterk femmer og de andre var også helt nydelige. Denne nådde ikke helt opp på servicesiden, men var bedre enn Smalhans med sine 4. Vi triller derfor en 5/4
Passer for de voksne og frankofile.
Merci et au revoir🇳🇱
