Etter lang nedstengning og få muligheter til å treffes, og ikke minst reise noe sted, skulle Venninnene endelig møtes. Valget for første tur falt på nydelige Bergen. Byen mellom de syv fjell bød på både sjøbad, shopping, tusenvis av skritt og mat og drikke. Hun hadde foretatt research og fått tips om flere gode etablissementer for lørdagens middag. Valget falt på Colonialen 44, et sted med gode anbefalinger. Et valg som i ettertid skulle vise seg ikke av de beste dessverre…
Vi ankom i ekte Bergensregn, ble varmt tatt imot av en ung, vennlig kar (kveldens høydepunkt) og vist til et stort seksmannsbord mellom inngangsdøren og kjøkkenet (kveldens nedtur). Det kan være artig å være vitne til hvordan kokkene jobber, men når det innebærer å se at de gjentatte ganger tar seg i håret, lukte på intens stekeos, samt høre hvordan lærlingene får seg et par verbale overhalinger, er det mindre sjarmerende.
Vi fikk menyen på bordet (fire retters set menu), vann, en flaske anbefalt Laherte Freres champagne og fersk brød, hjemmelaget knekkebrød og pisket smør. Det smakte utmerket og Venninnene ble litt mildere stemt. Men så ble det stille.
Vi var klare for forrett. Vi var klare! Og ventet. I over en time. Halloien? Denne ventingen skulle medføre en rask sorti et par timer etterpå, men mer om det senere. Da første rett ankom; traktkantarell med svarkål, beinmarg, aprikos og leverkrem, smakte det helt okei, men var litt kaldt og smakløst (og på bildet så det for en av Venninnene ut som noe man legger igjen i porselenet). Vi var ikke overbevist.
Neste forrett var lam. En kald tallerken og lam som minnet mest om fårikålkjøtt. En Venninne fikk en tynn, seig skosåle, Hun fikk et par biter som bestod mest av fett. Og hva var greia med å legge en bit kål over alle bitene? Er det kokkens signatur eller et forsøk på å dekke til dårlige råvarer? Tilbehøret; rosettkål, spinat og tyttebær, var greit nok, men ikke nok til å løfte helhetsinntrykket. I drikkemenyen var det anbefalt «Ildkvede» fra Solhøi, en selvfermentert sider laget av epler fra Østlandet. Vi hadde hundre ganger valgt epler fra Hardanger fremfor dette tamme skvipet av nedfallsfrukt fra Furuset. Sorry!
Hovedretten derimot var betydelig bedre. Varme tallerkner med perfekt stekt breiflabb (det hvite fiskekjøttet var riktignok skjult av kålblader), kyllingskinn, dill, en nydelig saus av sjøkreps og kylling og stekte jordskokk. En flaske iskald Chablis passet perfekt til. Den, og en svært god eplestrudel med is og krokan til dessert, kunne løftet inntrykket av denne middagen, men omtrent her gikk det galt igjen. Den evige ventingen på forretten (som stedet må takke seg selv) hadde medført at neste bordsetning var på vei. Servitøren signaliserte tydelig at her måtte det gå fort. Han klarte sogar det kunststykket å helle kaffe i en kopp og tevann i en annen, med kryssede armer. Det kunne vært gøy, men ble egentlig bare trist. Kaffekoppen var ikke ren engang. Skjerpings! Godt for dere at vi ikke bestilte noen ekstra retter.
I full fart fikk vi betalt og det kom riktignok noen beklagelser dersom vi følte oss kastet ut. Vi gjorde nettopp det!
Brått stod vi ute i regnet igjen og gjorde opp status. Hva skulle vi gi i terningkast? Noen mente tre, andre fire. Hun, som vanligvis er euforisk på slutten av et måltid og ofte triller høye terningkast, var først innstilt på å gi en firer. Men underveis i oppsummeringen er det såpass mye å trekke for, at det dessverre blir bloggens første treer….Det er med tungt hjerte❤️
Passer for: om man får et av de hyggelige bordene lenger inn i restauranten og de løfter maten et par hakk, kan dette være et bra sted både for en businessmiddag og en romantisk tête-a-tête.
Terningkast: dere lå på 4, men med den sortien ble det 3. Bergen forøvrig leverte til 6!
