Dinner

Gode, gamle Dinner. Restauranten som har ligget i Stortingsgata «alltid». De åpnet i 1989 og har siden den gang hatt fulle hus og stormende jubel. Hun og Mannen har vært der mange ganger, og hatt ildfulle opplevelser med den brennende maten fra Szechuan. Men det var mange år siden sist. Denne lørdagen var barn og svigersønn invitert med for å feire Mannens 61. reise rundt solen. Det skulle bli en litt delt opplevelse. 

Vi hadde booket bord i god tid, og håpet dermed å få sitte oppe, kanskje til og med utsikt mot gaten? Men vi ble fulgt ned i kjelleren av en kjapp og formell servitør. Gleden steg imidlertid og de var tilgitt da vi fikk et hyggelig chambre separée. Men kun kortvarig lykke for Yngste sønn. Han var lett uggen og tilbrakte det meste av kvelden på det lille rommet rundt hjørnet. Vi andre fem derimot tittet spent i menyen, fikk vann i glasset, og bestilte en cola, noen Tsingtao øl og en flaske Chablis. Det kom raskt til bordet. Raskt skulle vise seg å være et stikkord denne kvelden, men mer om det senere.

Den unge sønnen valgte kun tre ulike vårruller, Eldste sønn valgte til forrett Ha Kau dumplings med svin og scampi, noe han var særs fornøyd med. Til hovedrett tok han det menyen mente var av det sterkeste slaget, nemlig Mala biff. Klok av tidligere skade (les numne lepper og bedøvde smaksløker) ba Hun og Mannen om milde retter. Han tok Kam Kon pot med scampi, lam, kylling og biff i hvitløk,-og chilipeppersaus, mens Hun hadde gode minner om Tin Tin hot pot, en gryte med kamskjell, scampi og indrefilet i chilisaus. Datter falt for kylling Gongbao, mens hennes kjære ble fristet av grillet indrefilet av okse med fritert spinat.

Maten var god, absolutt. Mørt kjøtt, klebrig ris (som vi ba om flere boller av), crispy grønnsaker, rikelig og smakfull saus og alt ble servert på varme tallerkner (pluss). Men sterkt? Nope. Faktisk ikke i det hele tatt. Selve ikke Malabiffen hadde noe særlig sting. Dinner må ha moderert seg etter europeiske ganer, og dermed mistet noe av særpreget. Tenkte Hun. Og bollene ble tatt av bordet omtrent idet vi la pinnene ned. Vi fikk tydelig beskjed ved ankomst at vi hadde bord til kl 19.00, da trenger vel ikke alt ryddes en time før? Vi ba, litt på trass, om dessertmenyen og en ny flaske Chablis. Svigersønnen smattet fornøyd på sin mangopudding, far og sønn valgte begge fritert banan som var passe søt og crispy, mens en varm, bløt sjokoladefondant fløt ut på Hennes tallerken. Gode desserter! Presis klokken 19.00 fikk vi beskjed om at vår tid var ute. Vel opp på gateplan igjen så vi at restauranten var helt full, og servitørene løp frem og tilbake for å sjekke Paden på veggen med bestillinger og bordreservasjoner. Så var underetasjen ikke så verst allikevel. 

Sånn alt i alt var opplevelsen grei, men vi savnet at maten var sterkere og at vi kunne sitte  litt å småspise selv om vi egentlig var ferdig. Det var blitt litt for mekanisk og kjapt, mange folk som skal inn og ut og kvantitet litt på bekostning av kvalitet. Vi vandret ut i Oslonatten, mot Folketeateret og Chess (som ble litt gjesp, men det skal dere slippe å lese om)

Terningkast: blir en god firer.

Passer for: business og større selskap, effektive spisere og de som ikke liker så sterk mat (tenk å si det om Dinner, chiliens høyborg).