Vi alle strever kontinuerlig med å balansere ting opp mot hverandre. Dermed mister veldig mange av oss også balansepunktet. Og jeg tror at her er tenåringer ekstra sårbare. Jeg som sikkert mange andre husker hvor dumme de voksne var som forstod ingenting, brydde seg for mye eller for lite, som maste hele tiden og blandet seg i alt det du gjorde eller ikke gjorde. I mitt tilfelle var det vel litt sånn berg og dalbane med mine foreldre. Kommer tilbake til dette senere.
Alle tenåringer strever mer eller mindre med noe. Og jeg tror det derfor er viktig å ha toleranse for utskeielser og problemer, og at noen strever mer enn andre i denne alderen. Som jente husker jeg godt usikkerheten rundt mitt utseende og kropp. Særlig følte jeg at jeg hadde små pupper, helt forferdelig😉 Tror det er veldig naturlig og normalt å være utseendefokusert, kanskje særlig på ungdomsskolen og spesielt for jenter. Men ser selv nå at guttene har kommet fort etter på dette området. Mens jeg var opptatt av og storfornøyd med min"permanent" og en skyhøy "sveis", var vel ikke guttene i klassen like opptatt av om de hadde "pigg", rottehale, krøller eller langt hår. Om de var storfornøyd eller ikke, var det iallfall ikke noe som syntes.
Den første tiden etter min bror døde var selvfølgelig en tøff og trist tid for oss alle. Mye er fortrengt noe jeg tror er helt normalt når man Opplever en traumatisk hendelse i ung alder. Jeg husker mamma gråt mye og pappa var veldig stille. Jeg ble på en måte "bråvoksen" over natta. Jeg prøvde å ta over voksenrollen og tok ansvar over daglige gjøremål. Jeg gikk på skolen og bar en "maske" og ville ikke prate om det som hadde skjedd. Skolen, helsetjeneste og mine foreldre prøvde å hjelpe i form av samtaler med en psykolog. Som en tretten åring var dette pyton husker jeg. Jeg følte det var flaut ovenfor mine venner at jeg måtte prate med noen på skolen. Ville ikke være annerledes, så jeg valgte å være taus. Jeg holdt inne mye tanker, sorg, sinne og frustrasjon. -Jenta med masken.
Det er lett å smile og svare "det går bra me mæ" når noen spør. Øvelse gjør mester sies det. Det blir på en måte lett å late som om alt er bra eller det har blitt en vane, en del av meg. Innøvd. Min familie og nære venner vet dette og ser hvordan jeg egentlig har det. Jeg føler meg fortsatt litt liten eller svak når jeg forteller hvordan jeg egentlig har det. Blottlagt. Etter mange år med depresjoner og til tider det motsatte "manisk", i en alder av 35 år, fikk jeg diagnosen bipolar lidelse type 1. Under utredningen kom de fram til at denne diagnosen hadde jeg mest sannsynlig hatt siden jeg var 15-16 år...Reaksjonen jeg fikk etter beskjeden var en blanding av sorg, sinne, frustrasjon og lettelse. Sorg og sinne fordi jeg har hatt mange og tunge nedturer og problemer siden jeg var tenåring. Følte på en måte at jeg kunne blitt "spart" for mye vondt. Også de belastninger og bekymringer jeg hadde påførte mine nærmeste i mange år. Slet lenge med å tilgi psykologer og leger som hadde behandlet meg før jeg fikk nye behandlere, men absolutt det tøffeste var å godta og akseptere at jeg var en "bipolar". På godt å vondt.
-jenta med masken
