I mårrest da jeg satt med kaffekoppen og var sånn passe trøtt i trynet kom jeg til å tenke på ordet "normal" og hva er det som er "normalt, eller unormalt" ?
Jeg sjekket ordboka og der defineres termen normal som den gjenomsnittlilge og den annminlige, og unormal som ikke normal og ikke annminelig. Dette vet jeg da, men så tenkte jeg hva er det som er "normalt" og hva er "unormalt". Hva er det man definerer som unormalt og hva er annminlig. Det må jo bety at det er det samme som å være som alle andre, men i bunn og grunn er jo ingen like så hvordan kan da dette stemme?
Det er ett ordtak som heter "normal i en gal verden"og her legger jeg min lit til ordtak for det er så sinnsykt bra. Når man er unormal så har man kanskje rare ting for seg som normale mener er litt utsøkt, mens kanskje denne personen synes at det er helt narurlig å være slik..og da tenker jeg hva er da normalt? Er det å spise, sove, jobbe, være sammen med venner å leve ett A4 liv og ikke gjøre noe sprøtt hele sitt liv? Er det å være normal mon tro. Lurer litt på hvem som egentlig fant opp dette ordet.
Jeg tror at vi alle er blandingsmennesker av det normale og det unormale og at vi pendler mellom disse kategoriene hele livet. Vi har alle gjort noe som kanskje avviker fra den sosiale normen der og da. Og siden den sosiale normen hele tiden endrer seg er det slett ikke enkelt å finne ut av hva som er normalt eller unormalt. Tror egentlig ikke jeg ble så mye klokere.
De som kjenner meg godt, vet at jeg i perioder har vært litt sånn "unormal". Til tider veldig utagerende, snakkesalig, aggressiv og veldig opp og ned i formen/humøret. Jeg må ofte bruke litt tid på å finne livbøyer å holde meg fast i, når livet stormer som verst. Men jeg er stolt av at jeg som regel klarer å lokalisere disse livbøyene. Og at jeg har lært meg hvordan jeg skal klamre meg fast i dem, selv når håpet og kreftene truer med å ta slutt. Når alt kommer til alt, er det nemlig jeg selv som må gjøre den tøffe jobben. Det er beintøft, men jeg klarer det. Å leve som bipolar er tøft. Men med hjelp av behandling og riktige medisiner gjør det hverdagen litt enklere. Det som virkelig er tøft og slitsomt er den indre uroen, det konstante tankekjøret og bekymringer om "alt og ingenting" som mange ville sagt. Dette fordobler seg som bipolar.
Denne årstiden er for meg helt pyton. Vær dag er en evig kamp. Ett lite daglige gjøremål kan fort ta knekken på meg, i allefall for noen dager. Avtaler/møter kan gjøre meg ekstra urolig og stressa, men er fast bestemt på å gjennomføre de. DET er slitsomt og utmattende å ha et slikt liv, og jeg har vært mange ganger oppgitt, sint og frustrert for at jeg har denne diagnosen som jeg selv til tider kaller for "en helvetes diagnose"🙊🙈 Det blir lettere. Spesielt når våren kommer🌞
Heldigvis er jeg en positiv og utadvendt jente som er til tider veldig sosial. Mine venner er gullverdt. De aksepterer meg for den jeg er og får meg ofte til å smile da jeg egentlig vil gråte. Jeg føler meg utrolig heldig som har så gode og herlige mennesker i rundt meg, som ofte får meg til å føle meg "normal"💖
