Ensomhet👣

Jeg har mange venner som er gull verdt, som jeg setter ufattelig stor pris på. Jeg føler meg heldig. Jeg tror jeg er flink til å vise hvor mye jeg setter pris på dem og er flink til å gi av meg selv og stiller opp for mine venner så godt jeg kan. Jeg har en stor familie selv om jeg savner å ha en bror eller søster ved min side. Jeg er også velsignet med to flotte barn som jeg aldri har villet vært foruten, selv om min sønn sliter mye og har sine utfordringer i livet. Tross mine egne utfordringer med min diagnose, så hadde jeg for alt i verden, om det latt seg gjøre, tatt over hans utfordringer og bekymringer i hverdagen. Det har vært mange tøffe dager og år med nedturer, bekymringer, smerte, sorg og ensomhet i mitt liv. 

Jeg føler meg så ufattelig ensom, inni meg. - Vi fødes alene, vi dør alene, heter det. En stor del  av vårt liv er vi alene eller sover, og de aller fleste av oss lever deler av vårt liv alene. Jeg beskriver ensomhet som en slags tomhet, en ubeskrivelig lengsel etter noe eller noen, en opplevelse av fravær av tilfredsstillende fellesskap. Ensomhet er allmennmenneskelig, men likevel sterkt personlig. Men den indre ensomheten, den som bryter meg gradvis ned og som forsterker seg i perioder, er en evig pine fordi den gjør så vondt.

Den tomheten man føler, og smerten. Skammen av å føle det sånn. Hvorfor skal man ikke få ha det bra?  Det er forferdelig å føle seg ensom og være alene om det. Det å føle at man er den eneste som har det på denne måten, selv om man vet at det er mange der ute som helt sikkert kjenner på den samme følelsen som jeg gjør. Akkurat nå i dette sekund sitter det nok mange og tenker de samme mørke tunge tankene som jeg. Denne følelsen av ensomhet, tomhet, maktesløshet, det å finne lite og ingenting av mening i noenting. Jeg har egentlig hatt en ganske lang og fin periode i livet mitt nå med tanke på mine utfordringer i forhold til min diagnose. Jeg har jobbet hardt med meg selv for å få det bedre, blitt sterkere og mer bevisst på hvordan jeg kan unngå (så godt det lar seg gjøre) nedturene og oppturene som følger med denne diagnosen. Medisin fikser ikke alt. 

Men etter solen kommer mørket. Kjenner jeg er på tur inn i det igjen. Kjenner at den indre berg- og dalbanen søker nedover. Inn i mørket. Men mørket synes heldigvis ikke å være så svart denne gangen. Det er ikke det stummende mørket jeg kjempet mot sist. Men, en tett tåke av mørkegrått. Mørkt nok til å omfavne det, men ikke mørkt nok til å slukke alt lys. Med mørket kommer de negative tankene. Om fortiden, om nåtiden og om fremtiden. Men først og fremst om livssituasjon, ensomheten, avvisning og oppgitthet. For den selvsikkerheten jeg har brukt så lang tid på å bygge opp, ble blåst bort med vinden. Igjen sitter et usikkert menneske som liker ikke lenger det hun ser i speilet. Kritiserer og finner feil. Og ser at noe er annerledes,  øynene stråler ikke slik de har gjort i det siste. Smilet er ikke lenger like lett og lekent. Da er det trygt men også vondt å trekker seg tilbake til ensomheten. Ønsker å være alene med mine tanker. Jeg vet jeg ikke burde og innerst inne så er det ikke det jeg vil. Men det er det denne tykke, grå tåken i tankene mine som gjør mot meg. Jeg slipper usikkerheten og bekymringer om at min tilstedeværelse er uønsket og følelsen   på det man gjør eller ikke gjør er feil. For med et er det vanskeligere å ta initiativ til ting. Jeg foretrekker da ensomheten. Den er i det minste konstant. Jeg vet at det er ikke det jeg helst vil, men så vanskelig å stå i mot nå. 

Men ensomheten er ikke god mot meg. Den vekker til live fortiden. Et hav av vonde minner og følelser. De jeg har pakket så fint vekk i tankenes skuffer og skap. De velter brått over meg og flyr rundt som et overveldende kaos. Minner om en større ensomhet. Minner om vonde dager. Minner om selvstendighet, når jeg trengte å føle meg liten. Minner om å stå alene, når jeg trengte å føle meg elsket. Minner om å bli såret, og gjentatt svik. Minner om utrygghet. Men sterkest, minnene om å ikke føle seg elsket. Minnene fanger meg. Omfavner meg. Jeg klarer lett å dytte hendelser fra fortiden tilbake i sine skuffer. Der de hører til. Men minnene om følelsene klarer jeg ikke akkurat nå å ta tak i. De flakser vilt rundt meg og borer seg inn i tankene. Jeg undres over hvorfor det ser ut til at jeg får alt og ingenting. Hvorfor motgangen alltid finner meg. Hvorfor jeg aldri får tid til å nyte dette livet i lange perioder mange sier skal være så godt. 

Jeg vet det er «sykdommen» som taler. Selv om jeg vet det er irrasjonelt, så er tankene og følelsene ekte. Men akkurat nå, er virkeligheten min grå. Ja, jeg har opplevd en del vonde ting i livet mitt. For meg er det nok til at kroppen og hodet ikke takler disse tankene. Tankene gir meg ikke fred. Jeg blir så sliten og lei meg. Jeg mestrer ikke livet så godt, men jeg mestere å være hjemme nå. Her er jeg trygg. Her er det ingen stress, ingen press. Jeg kan slappe av. Når dagene blir tunge kan jeg bare krype under teppet og ikke møte verden. Men tankekjøret sliter på.

Man skal mestre så mye, være så mye, kunne så mye, bety så mye. Fallhøyden blir så stor når man ikke lever opp til de forventningene man har til seg selv og omgivelsene. Det føles godt å få skrevet dette nå. Det er ikke «synd på meg». Som jeg har skrevet i mine tidligere innlegg så velger jeg å være åpen og ærlig om min diagnose, utfordringer, gleder og sorger som følger med. Ikke minst gjør det meg godt å skrive om ting som er litt vanskelig å prate om. Solen vil titte fram igjen når tåken letter🥀

Del artikkel: