Hvorfor er vi så fordømte redde for å være oss selv?🤔

Jeg har gått flere dager å fundert på hvorfor er så mange redde for å være seg selv. Hva er det som er så forferdelig vanskelig eller skremmende at vi må sette på oss ei maske for å føle vi blir sett, hørt anerkjent og godtatt? 

Både folkeeventyr og religiøse fortellinger er fulle av metaforer og konkrete argumenter mot ideen om å knytte følelsen av indre fred og lykke til den materielle virkeligheten. Likevel slutter vi ikke å forføres av våre automatiske tanker som krever at vi løper stadig raskere på livets tredemølle, anskaffer flere ting, tror at lykken kommer rundt neste sving etter neste prestasjon. 

Samtykket står sentralt i alle mellommenneskelige relasjoner. «Du skal ikke gjøre noe mot andre som du ikke ville godta at skjedde med deg» Det holder ikke at du antar at du vet hva din neste ville akseptere. Hvordan skal du ordlegge deg? Det kan problematiseres inntil det absurde og man kan bli handlingslammende. Noen ganger er det nødvendig å skjære igjennom, ganske enkelt fordi det er umulig å innhente vedkommendes samtykke, eller fordi du vet at samtykket aldri kan bli reelt. Da blir ansvaret som hviler på deg desto større, fordi samtykket er et av individets viktigste forsvarsverk mot menneskelig eller materiell utnytting. 

Jeg mener vi er alle sosiale vesener og har det ikke godt av å isolere oss fra andre mennesker. At relasjoner er samtidig svært komplekse, og relasjoner til andre vil være problematiske fra tid til annen er ikke unormalt. Noen synes det er problematisk eller vanskelig å forplikte seg til noen, eller sliter med nære relasjoner og med tilitt og trygghet til partner eller andre mennesker. Det å oppleve uoverensstemmelser, konflikter og krangling er på en måte noe man må forvente kan skje, noe annet hadde vært urealistisk og en illusjon. Desto viktigere er det å heller legge vekt på hvordan man best tilnærmer seg utfordringer som oppstår i viktige relasjoner til andre, altså heller rette fokus mot hvordan man best mulig kan håndtere og mestre slike utfordringer.

jeg tenker at mye av vårt liv dikteres av ubevisste krefter. Man har en tendens til å gjenta vaner for tenking, følelser og handling uten at man legger merke til det. Av og til hender det at den psykiske automatikken hindrer oss i vekst og utvikling, men isteden sørger for at livet ledes inn på destruktive blindspor som kan føre til angst, depresjon, stress eller andre symptomer. For å bryte ut av negative mønstre, må man jobbe med å skape bevissthet rundt sine egne mønstre, slik at de kommer fram i lyset og blir «avslørt» på en måte. Forde om de er vonde å vende er det faktisk veldig viktig å jobbe hardt med å bryte dette mønstret og uvaner. 

Når livet har lært oss noen lekser om å bli avvist, utnyttet eller vraket, blir man ekstra sårbar og det er mye som står på spill når man igjen gir kjærligheten en sjanse. All fornuft sier vel egentlig at man skal holde seg unna ting som gjør vondt, både fysisk og mentalt, og derfor vil det være «naturlig» å holde seg unna slike følelser også. Etter et brudd vil vel de fleste, inkludert meg selv tvile litt på om det er mulig å elske eller å bli elsket og derfor trenger tid til å få tilbake troen. Jeg tror de fleste kan føle at det er dem selv det er noe galt med, og trenger dermed nye erfaringer for å føle seg elskbare igjen. Jeg tenker at selv om det kan være vanskelig å åpne seg på ny etter et brudd, noe jeg også har smertelig fått erfart og kjent på i kropp og sinn, tror jeg uansett det er viktig at man bør unngå å la frykten for å bli såret styre følelsene våre. Da det mest sannsynnelig vil gå utover fremtidige forhold og relasjoner. Det fører ikke noe godt med seg å holde tilbake følelsene pga frykt. Jeg tror det er viktig å gi den andre en sjanse til å få se den du virkelig er. 

Jeg tenker at man må våge å elske igjen, fordi om det finnes ingen garanti om man blir såret på nytt, men er det noen poeng i å gå å vente på å bli såret og gjennomleve marerittet mentalt i forkant?! Jeg mener man må tørre å gi slipp, det er egentlig ikke noe annet vi kan gjøre, ihvertfall ikke om vi ønsker å leve nå. For å utvikle en god forbindelse til andre, trenger vi kjærlighet, respekt, oppmerksomhet, forståelse, empati, affeksjon og føringer. Dette har vi alle behov for både fra partner, familie og venner. 

Jeg tror at personer som har problemer med relasjoner og å vise/åpne opp for følelser, kanskje har vokst opp i et slags «emosjonelt vakum» hvor ingen eller lite kommunikasjon, følelser og kanskje også lite fysisk nærhet i barndom/oppvekst. I min generasjon var det ikke like vanlig som det er i dag å vise følelser og å være åpne om tanker og følelser. Da spesiellt gutter. Dette kan ha ført til at noen vokste opp uten kompetanse på følelser og eget følelsesliv. Jeg tror helt klart at dette kan skape problematiske forbindelser med andre, og da spesiellt til en partner, noe som ofte kompenseres  for ved å inngå overfladiske forhold, være alene eller holde folk på avstand gjennom en avvisende fremtoning. Jeg tenker at mange vil da føle seg ensom, at ingen kjenner en godt eller bryr seg. Dette vil helt sikkert gi en følelse av tomhet, en hunger etter å oppnå forbindelse uten å vite hvordan. 

Alle er vi sårbare individer. Vi kan virke virke tykkhudet mange ganger, men innerst inne er vi følsomme og sårbare. Med tanke på om vi føler oss elsket, akseptert og regnet med. Spesielt kjennes dette som en stor utfordring for de av oss som tenker om seg selv som «brente barn» og som derfor er redd for å ta sjansen og elske igjen. Ved å tørre å vise vår sårbarhet godtar vi andres blikk, men lar de andre likevel se oss som vi er. Ved å tørre å stå i det tar vi sjansen på å bli avvist. I terapi erkjenner og anerkjenner man sårbarheten sin. Det kan ta lang tid, og man trener på å vise sitt sanne jeg, ikke den falske fasaden som man så ofte viser, «masken». I mange år bar jeg den masken. Den var min trygghet og det eneste jeg visste om, min identitet trodde jeg. Jeg våget ikke å vise mine svakheter og sårbarhet blant andre mennesker. Turde ikke å vise meg svak og usikker, men heller sterk, tøff og selvsikker. Men masken varer ikke evig, den vil før eller senere briste eller forsvinne. Nå kan jeg heldigvis fungere bedre og føler meg både normal, sårbar, sterk og åpen. Jeg fikk en «utavmegsjælopplevelse» i denne prosessen. Nå har jeg droppet masken fullstendig, helt naken og sårbar. Men jeg har brukt mange år for å komme dit jeg er nå, med mye hjelp/terapi, selvtrening, bearbeidelse, åpenhet, stahet og viljestyrke, forståelse og økt selvtillit er grunnen til st masken er død og begravet. Jeg er meg selv på godt og vondt og er stolt over hva jeg har prestert og hvordan jeg har klart å reist meg opp etter alle motgangene💪 Jeg kan tørre å si at jeg har tatt virkelig ansvar for livet mitt, også på det emosjonelle plan. Takket være mange år med terapi. Terapi handler mest om relasjoner. Det tar lang tid før man tørr å åpne seg, «blottlegge» seg om sine følelser, tanker og opplevelser. Skammen hindrer ofte reell kontakt. Man er redde for å bli avslørt og vokter på seg selv. Man tror ofte at, om man viser seg som den man virkelig er, vil man ikke bli elsket. 

Å elske er som sagt noe av det mest sårbare som finnes. Alt som gir glede, har også et frø til et savn. Det er et utrolig stort ansvar å være i en relasjon , det være seg til mor, far, kjæreste, barn eller venner.  Altså alle dem man elsker og er glad i. For når noen elsker deg, holder du deres hjerte i din hånd. Du er under huden, bak fasaden, og et nålestikk fra deg kjennes mye sterkere enn fra en fremmed. Det å vise seg sårbar og prøve å forstå, gjør at den andre hverken opplever deg truende, dømmende eller kald. Jeg mener ærlighet er veien til kjærlighet. Det finnes ingen garanti hvor lenge vi har kjærligheten, så enten kan vi velge å nyte den uansett om den er der for en kort eller lang stund. 

Det å elske er faktisk å leve. Om du ikke hører på ditt eget hjerte, så slukner lyset i deg til slutt❣🌹

Del artikkel: