14.03.2019, 20:30
Â
Jeg har gĂ„tt flere dager Ă„ fundert pĂ„ hvorfor er sĂ„ mange redde for Ă„ vĂŠre seg selv. Hva er det som er sĂ„ forferdelig vanskelig eller skremmende at vi mĂ„ sette pĂ„ oss ei maske for Ă„ fĂžle vi blir sett, hĂžrt anerkjent og godtatt?Â
BĂ„de folkeeventyr og religiĂžse fortellinger er fulle av metaforer og konkrete argumenter mot ideen om Ă„ knytte fĂžlelsen av indre fred og lykke til den materielle virkeligheten. Likevel slutter vi ikke Ă„ forfĂžres av vĂ„re automatiske tanker som krever at vi lĂžper stadig raskere pĂ„ livets tredemĂžlle, anskaffer flere ting, tror at lykken kommer rundt neste sving etter neste prestasjon.Â
Samtykket stĂ„r sentralt i alle mellommenneskelige relasjoner. «Du skal ikke gjĂžre noe mot andre som du ikke ville godta at skjedde med deg» Det holder ikke at du antar at du vet hva din neste ville akseptere. Hvordan skal du ordlegge deg? Det kan problematiseres inntil det absurde og man kan bli handlingslammende. Noen ganger er det nĂždvendig Ă„ skjĂŠre igjennom, ganske enkelt fordi det er umulig Ă„ innhente vedkommendes samtykke, eller fordi du vet at samtykket aldri kan bli reelt. Da blir ansvaret som hviler pĂ„ deg desto stĂžrre, fordi samtykket er et av individets viktigste forsvarsverk mot menneskelig eller materiell utnytting.Â
Jeg mener vi er alle sosiale vesener og har det ikke godt av Ä isolere oss fra andre mennesker. At relasjoner er samtidig svÊrt komplekse, og relasjoner til andre vil vÊre problematiske fra tid til annen er ikke unormalt. Noen synes det er problematisk eller vanskelig Ä forplikte seg til noen, eller sliter med nÊre relasjoner og med tilitt og trygghet til partner eller andre mennesker. Det Ä oppleve uoverensstemmelser, konflikter og krangling er pÄ en mÄte noe man mÄ forvente kan skje, noe annet hadde vÊrt urealistisk og en illusjon. Desto viktigere er det Ä heller legge vekt pÄ hvordan man best tilnÊrmer seg utfordringer som oppstÄr i viktige relasjoner til andre, altsÄ heller rette fokus mot hvordan man best mulig kan hÄndtere og mestre slike utfordringer.
jeg tenker at mye av vĂ„rt liv dikteres av ubevisste krefter. Man har en tendens til Ă„ gjenta vaner for tenking, fĂžlelser og handling uten at man legger merke til det. Av og til hender det at den psykiske automatikken hindrer oss i vekst og utvikling, men isteden sĂžrger for at livet ledes inn pĂ„ destruktive blindspor som kan fĂžre til angst, depresjon, stress eller andre symptomer. For Ă„ bryte ut av negative mĂžnstre, mĂ„ man jobbe med Ă„ skape bevissthet rundt sine egne mĂžnstre, slik at de kommer fram i lyset og blir «avslĂžrt» pĂ„ en mĂ„te. Forde om de er vonde Ă„ vende er det faktisk veldig viktig Ă„ jobbe hardt med Ă„ bryte dette mĂžnstret og uvaner.Â
NĂ„r livet har lĂŠrt oss noen lekser om Ă„ bli avvist, utnyttet eller vraket, blir man ekstra sĂ„rbar og det er mye som stĂ„r pĂ„ spill nĂ„r man igjen gir kjĂŠrligheten en sjanse. All fornuft sier vel egentlig at man skal holde seg unna ting som gjĂžr vondt, bĂ„de fysisk og mentalt, og derfor vil det vĂŠre «naturlig» Ă„ holde seg unna slike fĂžlelser ogsĂ„. Etter et brudd vil vel de fleste, inkludert meg selv tvile litt pĂ„ om det er mulig Ă„ elske eller Ă„ bli elsket og derfor trenger tid til Ă„ fĂ„ tilbake troen. Jeg tror de fleste kan fĂžle at det er dem selv det er noe galt med, og trenger dermed nye erfaringer for Ă„ fĂžle seg elskbare igjen. Jeg tenker at selv om det kan vĂŠre vanskelig Ă„Â Ă„pne seg pĂ„ ny etter et brudd, noe jeg ogsĂ„ har smertelig fĂ„tt erfart og kjent pĂ„ i kropp og sinn, tror jeg uansett det er viktig at man bĂžr unngĂ„ Ă„ la frykten for Ă„ bli sĂ„ret styre fĂžlelsene vĂ„re. Da det mest sannsynnelig vil gĂ„ utover fremtidige forhold og relasjoner. Det fĂžrer ikke noe godt med seg Ă„ holde tilbake fĂžlelsene pga frykt. Jeg tror det er viktig Ă„ gi den andre en sjanse til Ă„ fĂ„ se den du virkelig er.Â
Jeg tenker at man mĂ„ vĂ„ge Ă„ elske igjen, fordi om det finnes ingen garanti om man blir sĂ„ret pĂ„ nytt, men er det noen poeng i Ă„ gĂ„ Ă„ vente pĂ„ Ă„ bli sĂ„ret og gjennomleve marerittet mentalt i forkant?! Jeg mener man mĂ„ tĂžrre Ă„ gi slipp, det er egentlig ikke noe annet vi kan gjĂžre, ihvertfall ikke om vi Ăžnsker Ă„ leve nĂ„. For Ă„ utvikle en god forbindelse til andre, trenger vi kjĂŠrlighet, respekt, oppmerksomhet, forstĂ„else, empati, affeksjon og fĂžringer. Dette har vi alle behov for bĂ„de fra partner, familie og venner.Â
Jeg tror at personer som har problemer med relasjoner og Ă„ vise/Ă„pne opp for fĂžlelser, kanskje har vokst opp i et slags «emosjonelt vakum» hvor ingen eller lite kommunikasjon, fĂžlelser og kanskje ogsĂ„ lite fysisk nĂŠrhet i barndom/oppvekst. I min generasjon var det ikke like vanlig som det er i dag Ă„ vise fĂžlelser og Ă„Â vĂŠre Ă„pne om tanker og fĂžlelser. Da spesiellt gutter. Dette kan ha fĂžrt til at noen vokste opp uten kompetanse pĂ„ fĂžlelser og eget fĂžlelsesliv. Jeg tror helt klart at dette kan skape problematiske forbindelser med andre, og da spesiellt til en partner, noe som ofte kompenseres  for ved Ä inngĂ„ overfladiske forhold, vĂŠre alene eller holde folk pĂ„ avstand gjennom en avvisende fremtoning. Jeg tenker at mange vil da fĂžle seg ensom, at ingen kjenner en godt eller bryr seg. Dette vil helt sikkert gi en fĂžlelse av tomhet, en hunger etter Ă„ oppnĂ„ forbindelse uten Ă„ vite hvordan.Â
Alle er vi sĂ„rbare individer. Vi kan virke virke tykkhudet mange ganger, men innerst inne er vi fĂžlsomme og sĂ„rbare. Med tanke pĂ„ om vi fĂžler oss elsket, akseptert og regnet med. Spesielt kjennes dette som en stor utfordring for de av oss som tenker om seg selv som «brente barn» og som derfor er redd for Ă„ ta sjansen og elske igjen. Ved Ă„ tĂžrre Ă„ vise vĂ„r sĂ„rbarhet godtar vi andres blikk, men lar de andre likevel se oss som vi er. Ved Ă„ tĂžrre Ă„ stĂ„ i det tar vi sjansen pĂ„ Ă„ bli avvist. I terapi erkjenner og anerkjenner man sĂ„rbarheten sin. Det kan ta lang tid, og man trener pĂ„ Ă„ vise sitt sanne jeg, ikke den falske fasaden som man sĂ„ ofte viser, «masken». I mange Ă„r bar jeg den masken. Den var min trygghet og det eneste jeg visste om, min identitet trodde jeg. Jeg vĂ„get ikke Ă„ vise mine svakheter og sĂ„rbarhet blant andre mennesker. Turde ikke Ă„ vise meg svak og usikker, men heller sterk, tĂžff og selvsikker. Men masken varer ikke evig, den vil fĂžr eller senere briste eller forsvinne. NĂ„ kan jeg heldigvis fungere bedre og fĂžler meg bĂ„de normal, sĂ„rbar, sterk og Ă„pen. Jeg fikk en «utavmegsjĂŠlopplevelse» i denne prosessen. NĂ„ har jeg droppet masken fullstendig, helt naken og sĂ„rbar. Men jeg har brukt mange Ă„r for Ă„ komme dit jeg er nĂ„, med mye hjelp/terapi, selvtrening, bearbeidelse, Ă„penhet, stahet og viljestyrke, forstĂ„else og Ăžkt selvtillit er grunnen til st masken er dĂžd og begravet. Jeg er meg selv pĂ„ godt og vondt og er stolt over hva jeg har prestert og hvordan jeg har klart Ă„ reist meg opp etter alle motgangeneđȘ Jeg kan tĂžrre Ă„ si at jeg har tatt virkelig ansvar for livet mitt, ogsĂ„ pĂ„ det emosjonelle plan. Takket vĂŠre mange Ă„r med terapi. Terapi handler mest om relasjoner. Det tar lang tid fĂžr man tĂžrr Ă„ Ă„pne seg, «blottlegge» seg om sine fĂžlelser, tanker og opplevelser. Skammen hindrer ofte reell kontakt. Man er redde for Ă„ bli avslĂžrt og vokter pĂ„ seg selv. Man tror ofte at, om man viser seg som den man virkelig er, vil man ikke bli elsket.Â
Ă elske er som sagt noe av det mest sĂ„rbare som finnes. Alt som gir glede, har ogsĂ„ et frĂž til et savn. Det er et utrolig stort ansvar Ă„ vĂŠre i en relasjon , det vĂŠre seg til mor, far, kjĂŠreste, barn eller venner.  AltsĂ„ alle dem man elsker og er glad i. For nĂ„r noen elsker deg, holder du deres hjerte i din hĂ„nd. Du er under huden, bak fasaden, og et nĂ„lestikk fra deg kjennes mye sterkere enn fra en fremmed. Det Ă„ vise seg sĂ„rbar og prĂžve Ă„ forstĂ„, gjĂžr at den andre hverken opplever deg truende, dĂžmmende eller kald. Jeg mener ĂŠrlighet er veien til kjĂŠrlighet. Det finnes ingen garanti hvor lenge vi har kjĂŠrligheten, sĂ„ enten kan vi velge Ă„ nyte den uansett om den er der for en kort eller lang stund.Â
Det Ă„ elske er faktisk Ă„ leve. Om du ikke hĂžrer pĂ„ ditt eget hjerte, sĂ„ slukner lyset i deg til sluttâŁđč