Bipolar lidelse med et hint av schizofreni

08.01.2019, 15:01

Jeg har diagnosen schizoaffektiv lidelse. Når jeg forklarer folk hva det er, sier jeg det kort og konkret, at det er en bipolar lidelse med schizofrene trekk. Med denne diagnosen blir jeg av og til syk. Jeg tror det er mange som tenker at bipolare eller schizofrene er syke hver dag, hele livet. Men det stemmer nødvendigvis ikke.
 

Jeg tenkte å forklare hva en schizoaffektiv lidelse er, for det er litt komplisert. Med schizoaffektiv lidelse menes en form for psykose som faller mellom en diagnose på schizofreni og bipolar lidelse.

 

Kort om bipolar lidelse: «Bipolar lidelse er en samlebetegnelse på psykiske helseplager hvor kraftige variasjoner i oppførsel og humør er noen av kjennetegnene. En som har en bipolar lidelse kan ha store svingninger, og tilstanden pendler mellom dyp depresjon og passivitet til oppstemthet og en svært aktiv væremåte - også kalt mani. Tidligere ble bipolar lidelse kalt manisk-depressiv. 
Det finnes flere typer bipolar: Bipolar type 1 og 2 og blandingstilstand.

Bipolar type 1: Ved bipolar 1 opplever man mer enn
én episode av depresjon og mani. Denne typen fører ofte til flere problemer og større funksjonssvikt enn bipolar lidelse type 2.

Bipolar type 2: Man opplever episoder med depresjon og hypomani. Hypomani gir mange av de samme symptomene som ved mani, men i en mildere form.

Blandingstilstand: Hvis man er i en tilstand av mani eller depresjon, har man ofte symptomer fra den motsatte pol. Når man er deprimert, kan man for eksempel ha maniske symptomer på indre uro og tankekaos. Man har altså maniske og depressive symptomer samtidig – eller vekslende.

 

Kort om schizofreni: Schizofreni påvirker både tanker, følelser og måten man opplever verden på. Man kan i perioder oppleve at det er vanskelig å skille mellom hva som er virkelig og hva som er innbilning. Tilstanden kan være skremmende og vanskelig å leve med.

 

De vanligste symptomene på bipolar lidelse er: 

MANI: 

Man er overdrevent optimistisk og energisk.

Man gjør ting en ellers ikke ville ha gjort.

Man er urimelig irritabel

Man snakker mye, slik at andre har vanskelig for å komme til orde. Tankene raser av sted.

Man blir lett ukonsentrert eller distrahert.

Man har mange og store planer og sliter med å gjøre ferdig oppgaver man vanligvis behersker.

Man har masse energi og har vansker med å sette seg ned og slappe av, må gjøre noe hele tiden.

Man trenger mindre søvn enn vanlig.

Man er mer sosial enn tidligere.

Man har et større inntak av rusmidler enn vanlig, til tider ukontrollert inntak.

 

Ved en bipolar lidelse, så opplever man både mani og depresjon.

De vanligste symptomene på depresjon er: 

Tristhet

Skyldfølelse

Isolasjon

Tanker om at livet ikke er verdt å leve

 

De vanligste symptomene på schizofreni er:

Vrangforestillinger (feilaktige oppfatninger av virkeligheten, for eksempel opplevelsen av å bli forfulgt og være spesielt utvalgt)

Hallusinasjoner (forstyrrelser i sansene som gjør at man kan se, høre, lukte, føle og smake ting på måter som ikke er i tråd med virkeligheten). 

Forstyrrelser i måten å tenke (for eksempel opplevelsen av at tanker blir plassert i eller fjernet fra hodet.

Forstyrrelser i måten å føle (følelsene blir avflatet eller passer ikke til de situasjonene man befinner seg i).»

 

Jeg har hentet enkle forklaringer om hva schizoaffektiv lidelse er fra "Elæring psykose" og "Store norske leksikon": 

 

«Noen ganger er det ikke mulig å skille mellom schizofreni og bipolar lidelse fordi personen har symptomer på begge lidelsene. I tillegg forandrer noens symptomer seg over tid. Først framtrer de som typiske symptomer på schizofreni eller bipolar lidelse, senere viser de tydelige tegn på den andre sykdommen.

Mennesker med schizoaffektive forstyrrelser får behandling for de konkrete symptomene de har.

Symptomene: Symptomene kan være oppstemthet og gi et manisk preg samtidig som personen er hørselshallusinert i form av kommenterende stemmer slik det sees ved schizofreni.»

Jeg vet det finnes verre skjebner der ute. Men å tenke at mange har det verre enn meg hjelper ikke bestandig. Jeg tror det hadde vært enklere og hatt en somatisk lidelse, da det av allmenheten blir sett på som en reell sykdom, og ikke er så tabubelagt som det psykiske lidelser er.

Hadde jeg hatt en fysisk sykdom tror jeg samfunnet hadde "godtatt" det, og ikke hatt fordommer. Det hadde vært naturlig med sykehusbesøk, medisiner og oppfølgning. Men når man sliter psykisk, tenker jeg at samfunnet mener det er selvforskyldt og at man bare er lat og kan ta seg sammen. Jeg blir litt målløs når jeg hører frasen " tenke seg ut av en depresjon". Jeg forstår det oftest er godt ment, men man sier ikke til en med brukket fot at han bare skal gå det av seg heller.

Legen Kaveh Halland Rashidi skriver det jeg prøver å få fram så bra:
 

"En psykisk syk person vil ha like liten mulighet for å «ta seg sammen» som en pasient med annen somatisk sykdom, for eksempel hjerteinfarkt. Om psykisk lidelse ble oppfattet på samme måte som annen sykdom i hjernen, for eksempel epilepsi og Parkinsons, ville stigmaet forsvunnet."

En depresjon kan være en belastning på lik linje som en fysisk sykdom.

En psykisk sykdom kan ha større negativ innvirkning både på livet generelt, på arbeidsforhold, sosialliv og familieliv.

«Det er fordi psykisk sykdom gjerne rammer tidlig i livet, typisk mens man er mellom 18 og 25 år. Psykisk sykdom kan være langvarig, noe som går ut over karriere, familieliv og sosialliv. I tillegg er det stor risiko for tilbakefall senere i livet. Man rammes i en fase i livet da depresjonen vil gå hardt ut over utdanning, karriere, utviklingen av et sosialt nettverk og etableringen av familieliv.»  skriver journalisten Stine Okkelmo på kk.no.

Det er ikke helt meningen å sette sykdommer opp mot hverandre. Poenget mitt er at utrolig mange sliter med depresjon, og det er verken sløyfeaksjoner eller bøssebærere for inntekt til psykisk helse, så vidt jeg vet. Man har kommet langt med å opplyse samfunnet om at psykiske lidelser eksisterer, men man har en lang vei å gå enda.  Når noen får hjerteinfarkt eller kreft, er det mye medfølelse og bekymring, blomster og forståelse. Men når noen blir rammet av depresjon, er det sjelden noen kommer på døra med en blomsterkvast, eller at noen ringer for å høre hvordan det går. Den deprimerte sitter isolert hjemme, med skyldfølelse og ofte skam for å være deprimert.

 

Del artikkel:

BloggiShop

Relaterte artikler