Selvmord= oppmerksomhetssyk?

10.01.2019, 20:37

Må jeg dø for at du skal forstå?

Når man er deprimert, iallfall når jeg er det, føler jeg meg helt tom innvendig. Ingenting gir mening.
Jeg har veldig lyst å være med på å belyse dette temaet. Jeg har inntrykk av at flere og flere skriver og prater høyt om depresjoner, selvmord og angst, og det syns jeg er kjempebra. Sammen kan vi utgjøre en forskjell.

Det finnes mange kunnskapsløse mennesker der ute som har en negativ holdning til oss deprimerte. Jeg lurer ofte på hva som skal til for at de skal forstå hvordan det føles. Må de oppleve det selv for å forstå? Ja, det tror jeg faktisk. For en depresjon er ubeskrivelig. Man kan forklare seg ihjel på hvordan det oppleves, uten å komme noen vei.


Noen ganger tenker jeg at jeg må dø, slik at folk faktisk tror på meg. Tro på at jeg faktisk har det ille.

De som ikke forstår depresjoner kan komme med mange rare innvendinger. For eksempel " Du kan jo bare tenke positivt", "Det hjelper å trene og begynne i jobb", eller " Du ser ikke deprimert ut?"

Men man kan ikke klandre de som ikke forstår heller. Det er mange sykdommer jeg ikke kan noe om. Men jeg rakker ikke ned på de som er syk av den grunn. Uansett hvilken diagnose de har. Man må velge sine spørsmål med omhu.

Når jeg er deprimert så kontrollerer jeg ikke mine tanker, det er mine tanker som kontrollerer meg. Jeg skulle ønske folk kunne forstå det. Jeg har ikke slike destruktive tanker med vilje. Det er ikke et valg jeg tar. Det er en lidelse. Jeg føler at det modigste jeg gjør i en depresjon er å fortsette å leve når jeg egentlig ønsker å dø.

SELVMORD

Ordet selvmord fanget oppmerksomheten din, gjorde det ikke?  Selvmord fanger alles oppmerksomhet.
Det er handlingene som fører til selvmord som ofte går ubemerket. Har du noen gang for eksempel lest en Facebookstatus der noen åpenbart "roper" om hjelp? Du tenker kanskje at vedkommende er kun ute etter oppmerksomhet og sympati. Han eller hun har ropt ulv så mange ganger før. Men plutselig kan du ta feil. Det er ikke uten grunn at noen skriver statuser der man ber om hjelp på en kanskje "feil" måte. Hva med å neste gang skrive en melding til henne eller ham og spørre om det ligger noe mer bak ...? Det kan være med på å redde liv. De som har selvmordstanker må gjøre en innsats de også, og det er å be om hjelp. Ingen kan hjelpe noen som ikke ber om det eller ønsker det selv.

Ingen blir vant til å være deprimerte og ha selvmordstanker. Jeg har vært deprimert utallige ganger. Man skulle tro jeg bare preller depresjoner av meg ettersom jeg har hatt det så mange ganger. Men det er ikke slik det fungerer. Hvis jeg får en ny depresjon, så ødelegger det bare mer for hver gang jeg får det egentlig. Jeg tenker "Skal jeg aldri bli kvitt denne sykdommen"? Skal jeg gå gjennom hele livet og vente på å bli deprimert gang på gang? Hvilket liv er det? Aldri tro at den deprimerte blir vant med slike tanker og følelser.

Selvmord = oppmerksomhetssyk?? 

Selvsagt vil jeg ha oppmerksomhet når jeg er syk og har selvmordstanker.
 Jeg trenger jo hjelp til å komme meg ut av den nedbrytende tankegangen. Hvis noen holder på å drukne, så vil jo vedkommede selvfølgelig ha oppmerksomhet for å kunne få hjelp. Slik er det med selvmordstanker også. For min del iallefall. Det er flaut og litt tabubelagt å snakke om det, men jeg skal være ærlig.

Mange tror at selvmordstanker er en type manipulerende oppmerksomhetssøking, uten at det er et ekte ønske om å dø. Dette er en holdning som i seg selv kan øke risikoen for selvmordsforsøk. Enkelte kan nok true med selvmord for å påvirke f.eks. kjæresten/familien sin. Det syns jeg er feil. Jeg mener at man skal ikke true med selvmord for å “få viljen” sin. Jeg forstår at man opplever fortvilelse og håpløshet, og det skal selvsagt bli møtt med respekt og aksept.
Men husk at det er en stor påkjenning for pårørende å ofte få trusler om at man ønsker å ta livet sitt.

Jeg holder mye inni meg, spesielt til familien min. Jeg er ganske ærlig med legen og terapeutene mine. Men det er så mye mer jeg kunne tenkt meg og sagt. Men det er vanskelig. Så utrolig vanskelig. Jeg er redd for å bli sett på som en negativ og pessimistisk person. Derfor har jeg nå skrevet en bok «Dragen i meg» som skildrer hverdagen min. Jeg håper familie og venner med denne boka får litt mer inside information i sykdommen min :) 

Hva mener du om dette temaet?

Tegninga nedenfor tegna jeg da jeg var innlagt på psykoseavdelinga på Østmarka januar 2017


 

Del artikkel:


BloggiShop

Relaterte artikler