13.09.2020, 13:22
Siden det akkurat har vært verdens dagen for selvmordsforebygging har jeg valgt å dele noe som ikke så mange vet om meg.
Jeg kunne vært en av de som har tatt selvmord.
Hvorfor kunne jeg det er fordi at jeg har vært så langt nede at jeg har følt og kjent på at eneste utvei for å komme seg ut av det er å ende livet mitt.
Da ville jeg få det bra, og de rundt meg ville få det bedre når jeg ikke var i livet deres mer.
Denne tiden på året er den tyngste tiden for meg. Måneden september er den jævligste måneden å komme seg igjennom. Det er den måneden hvor de tyngste tankene kommer, jeg vet aldri hvor lenge denne perioden varer, men den varer ikke lengre enn til rundt siste dag i måneden og starter rundt den første dagen i måneden.
Aller tyngst er den uken før ulykkesdagen, til slutten av uken dagen er i. Når den tyngste perioden er ligger jeg for det meste på sofaen og griner, kroppen sier stopp, tunge og negative tanker kverner i hodet mitt 24/7, griner meg i søvne, tårene sitter lett, hylgriner når de tyngste tankene kommer. Innimellom de tyngste tankene tenker jeg, skal det virkelig være sånn for meg, jeg orker ikke å ha det sånn hvert år, hvem vi være venn med en som sliter, hvem vil være sammen med en som sliter. Disse tankene og de tunge tankene gjør at jeg har hatt lyst til å ende livet mitt.
Tenker ennå på at jeg kan bli en av de som ender livet sitt med selvmord. Men! Jeg har ikke lyst til det, og for at jeg ikke skal bli en del av det, må jeg jobbe med det hele tiden. Jeg har jobbet så lenge at jeg føler at jeg har prøvd det meste, men er nok endel ting jeg kan prøve, men ikke klarer før jeg får vekk de negative tankene. Så alt det vonde bare baller på seg, så nå ser jeg ingen ende eller løsning, men en ting vet jeg at jeg ikke skal gå så langt at jeg begår selvmord.
Jeg vet bare ikke hvordan ennå, skulle ønske at jeg hadde noen venner som kunne hjulpet meg, slik at jeg kunne føle meg « normal», føle at jeg har et sted å høre til og føle meg «hel»
