11.10.2020, 16:52
September måned har vært tung for meg i mange år.
De første årenetter at jeg begynte å kjenne at september var mye tyngre for meg enn de andre månedene i året, jeg slet vedig med å komme meg igjennom den måneden og lande på føttene igjen.
Det var visse ting jeg ikkje klarte akkurat den måneden som f.eks se folk dra noe etter seg, visse ord folk sa, ting som skjedde på tv, kjøre ulykkesstrekningen, se ned på veien, høre enkelte lyder eller snakke om ulykken.
Disse tingene klarte jeg ikke eller taklet dårlig helt til jeg fikk hjelp. Da begynte ting å bli lettere, og jeg klarte å komme igjennom september måned, selvom den ennå var tung og vond. De tingene jeg ikke klarte å se, høre eller gjøre for jeg koblet det til ulykken den måneden ble lettere for meg å takle.
Det eneste som har vært likt siden før jeg valgte å få hjelp er at jeg hvert år begynner å små grue meg til september allerede om våren for jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å reagere fra år til år.
Har gått bedre for hvert år helt fram til i år.
I år har måneden vært helt spesiell,aldri før har jeg opplevd september som jeg har gjort i år. Selv ikke da jeg følte jeg hadde det på det verste helt i begynnelsen avda jeg begynte å slite med den måneden, kjente jeg på det jeg kjente på i år.
Det jeg kjente på i år var at hadde jeg vært i rett sinnstemmning hadde jeg kunne endt livet mitt, for jeg kjente på det at sånn her orker jeg ikke å ha det år etter år.
Det var ikke en eneste ting som ikke var tungt denne måneden. De tunge tankene gikk rundt og rundt i hodet mitt, ulykken surret om og om igjen i hodet mitt fra start til slutt, hele hendelses forløpet, uansett hva jeg gjorde eller prøvde i begynnelsen av måneden å gjøre for å stoppe det, tilslutt gav jeg opp og lot den ta overhånd.
Hver kveld når jeg skulle legge meg ble jeg liggendeog gå igjennom eller se for meg ulykkes forløpet, prøvde jeg å lukke øynene dukket det opp noe som kunne minne meg om eller som jeg koblet til ulykken/ sykehusoppholdet eller ting/hendeser fra ulykken eller sykehuset. Så jeg gav opp med å sove tilslutt og heller prøve å slappe av og sovnet tilslutt, men hver gang jeg våknet var det påan igjen.
Så det lille jeg har gjort denne måneden har jeg gjort på autopilot.
Etter at jeg fikk hjelp i begynnesen når jeg begynte å slite med ulykkesmåneden har jeg klart å snu det alene og alltid kommet meg ut av det og fått snudd det, men i år toppet det seg og eg kjenner at jeg vet ikke hvordan jeg skal få snu det/ komme meg ut av det alene. Hodet og kroppen sier stopp, og orker ikke mer. Kjenner at jeg er så sliten. trøtt og utmattet.
Jeg har ingen refter eler energi til å komme meg opp av "kjelleren".
Blir det sånntil neste år vet jeg ikke hva jeg gjør, orker ikke å ha det sånn som jeg har det i år.
