Livet bak masken

Leve bak en maske

Jeg tror nok at vi er mange mennesker i verden som lever bak en maske. Vi gjemmer oss.... Det er skummelt å vise en brutal og "perfekt" verden sårbarhet, vise hvordan man egentlig har det. Redd for reaskjoner, redd for et stempel, redd for meninger og ikke minst redd for å virkelig selv kjenne på det man føler... Det føles kanskje lettere der og da å bare gjemme de vanskelige følelsene....

Jeg har selv vokst opp med en maske... Ja gjerne en maske og full rustning. Husker når jeg var lita jente og hvis jeg datt av sykkelen eller skadet meg på annet vis var det ingen som skulle få se meg gråte. Nei, jeg var hard som en stein. Hele mitt liv har følelser vært vanskelig for meg. Jeg har vært pakket inn i masken min, rustningen min og rundt der en tykk tykk mur har jeg bygd opp.

I 2016 var jeg på er rehabiliteringsopphold. Der hadde vi undervisning av forskjellig slag. Det handlet mye om at kropp og hodet henger sammen. At å lyge for seg selv gjør kroppen syk. Det var ei dame som hadde den ene undervisningstimen. Hun snakket om det å være verdifull. At alle, ja absolutt alle er verdifull. Dette traff noe i meg og dette så hun. (Jeg så ikke på meg selv som verdifull) Hun spurte meg hva som skjedde med meg og der fremfor henne og 9 andre på gruppen min begynte jeg å gråte... Det var første gangen i livet mitt at noen fikk se meg gråte. 31 år gammel var jeg første gang jeg turte å vise sårbarhet i form av å gråte. Og det som skjedde var faktisk at etter undervisningen var ferdig, kom en mann som var på denne gruppa mi og takket meg for min åpenhet. Så at jeg viste et glimt av meg selv kunne faktisk hjelpe et annet menneske... 

I hele mitt liv har jeg vært kjent for latteren min. Godt humør og mye fliring... Det har vært min måte å gjemme meg på. Mens innerst inne ville jeg ikke gjemme meg, det jeg ønsket mest av alt var at noen skulle se meg. Virkelig se meg. Forstå at jeg ikke hadde det bra.

Hvorfor er det slik at når noen spør om hvordan du har det er det nesten en hemmelig regel at man skal svare at man har det bra, uansett hvordan man egentlig har det? Etter jeg ble voksen, syk og modigere har jeg av og til prøvd meg på å svare ærlig når jeg får dette spørsmålet: Hvordan har du det? Men dessverre er det slik at folk flest syns dette er ubehagelig. Samtalen får plutselig en eim av ubehag og frykt tror jeg... Men hvorfor er det slik? Hvorfor er det mer godtatt å skryte, fortelle hvor bra man har det. På sosiale medier er det mange som har helt perfekte liv, men er det virkelig sånn de har det? Eller er det skuespill? Jeg mener ikke at vi alle sammen skal grave oss ned i elendighet,  bade i negativitet og syns synd på oss selv... Nei, jeg skulle bare ønske det var mer akseptert å ikke ha det bra og kunne faktisk si det høyt.

Jeg er enda veldig usikker på meg selv. Situasjoner hvor jeg møter nye mennesker, gjerne flere samtidig hater jeg. Dette fordi jeg er redd for at de ikke skal like meg. Men jeg hater også å ha det slik. For jeg ønsker meg venner, men jeg ønsker meg venner som liker meg akkurat slik som jeg er.

Det er vanskelig å bryte gamle mønster. Det er vanskelig med endring. Jeg har begynt, jeg prøver. Veldig ofte syns jeg verden er et skummelt sted. Men jeg er lei av å være redd, lei av å føle meg liten, lei av å føle jeg ikke er god nok.

Håper jeg en dag klarer å ta masken av og la den være av for bestandig...