Psykomotorisk fysioterapi

Jeg  har hørt flere som har snakket positivt om psykomotorisk fysioterapi. Etter at jeg flyttet har det blitt lettere for meg å kunne prøve dette fordi jeg slipper så lang tid med bilkjøring. En time i bil hver vei hadde vært årsak til at vinninga hadde gått opp i spinninga. Jeg blir sliten av å sitte mye i bil og spesielt om jeg kjører selv.

Men altså, i august nå i år begynte jeg hos psykomotorisk fysioterapaut. Jeg var veldig spent på hva jeg ble så syns om dette. Tidligere har jeg gått kiropraktor, men der fikk jeg til slutt beskjed om at  han ikke klarte å hjelpe meg, at jeg måtte komme meg til legen å finne ut hva som feilte meg fordi han følte han bare drev på med brannslukking  ( dette var før jeg fikk diagnosen min, den fikk jeg i 2016, men har vært syk mye lengre). Jeg var også innom fysioterapaut/manuellterapaut, men det ble alt for hardt for meg. Syns det var mye "bryting" og jeg fikk mer smerter etter behandlig, hadde faktisk problemer med å gå dagen etter. 

Men altså, psykomotorisk fysioterapi. Jeg har fått en veldig positiv opplevelse av denne type behandling. Det hjelper nok også på at jeg har veldig god kjemi med hun som jeg går til behandling hos. Etter første timen følte jeg meg lettet, dette fordi jeg virkelig følte at jeg ble sett og trodd. Fysioterapauten forklarte først at hvordan vi mennesker har hatt det, gjerne siden barndommen og utover i livet har mye å si for helsen vår. Vi snakket lenge og jeg fikk forklart og fortalt hvordan jeg har hatt det og om enkelte vanskelige situasjoner i livet mitt. 

Behandling hos psykomotorisk fysioterapaut har veldig mye fokus på pusten, og jeg har lært at jeg er verdensmester i å holde pusten, noe som ikke er bra for kroppen. Det er viktig at vi er oppmerksomme på pusten og blir kjent med vår egen pust.  Videre har jeg blitt oppmerksom på at jeg ofte går å presser tungen opp i ganen, noe som også gjør meg anspent. Etter jeg har gått en del til behandling har jeg blitt flinkere til å legge merke til når jeg holder pusten og blitt flinkere å huske å puste. Men det er vanskelig å klare å bryte et mønster man har fulgt i mange år, helt fra man var barn. Men jeg prøver.

Fysioterapauten har også lært meg at små bevegelser er mye bedre for en stram og forknytt kropp, enn for mye annstrengelser og store tunge øvelser. Jeg har også vært så heldig at jeg jeg har fått blitt med på en gruppe som min behandler har. Her gjør vi rolige øvelser for hele kroppen, med fokus på at vi ikke skal strekke oss for langt. Det skal ikke være vondt. Det er mye fokus på å prøve å styrke kjernemusklaturen og på det å stå stødig. Føttene våre er jo hvor alt starter, så det er faktisk veldig viktig å ha fokus på hvordan vi står og går. (Jeg er faktisk stram helt ned i lilletåa)

Jeg har måttet jobbe med meg selv for å godta denne type trening. Før jeg fikk denne dårlige perioden som nå har vart litt over ett år trente jeg faktisk en god del. Da jogget jeg regelmessig, gikk masse på fjellet og trente styrke. Da brukte jeg nok trening også for å fortrenge og ikke tenke på problemene mine. Så å godta at det er trening, disse rolige bevegelsene som man ikke blit svett av har vært litt vanskelig. Men jeg forstår jo at man må begynne en plass. Og akkurat nå er det dette som gjelder for meg. Jeg har jo selvfølgelig et håp om at jeg skal klare å bygge meg opp, bli i bedre form og klare mer. Men jeg kan ikke tenke for mye på det jeg håper og ønsker, jeg må ta en dag av gangen. Fokusere på nåtid. Det er ikke like lett bestandig. Noen dagen er jeg sint, frustrert og faktisk rasende fordi jeg klarer så lite. Følelsen av å være ubrukelig kommer snikende på noen av de værste dagene. Det er så mye jeg har lyst til, som jeg har lyst til å være med på, men så kan jeg ikke for kroppen ikke vil. Fordi "fibrotrollet" bestemmer hvordan dagen blir. 

Men tilbake til behandling hos psykomotorisk, jeg anbefaler dette på det sterkeste. Jeg lærer å bli bedre kjent med meg selv og egen kropp. Lærer meg å være snill med meg selv, lærer å ta hensyn til meg selv. Mye meg selv og meg selv, men for at jeg skal kunne klare å gi noe til andre må jeg starte med meg selv. Jeg har i så alt for mange år bare eksistert for andre og ikke tatt vare på meg selv. Så nå har jeg begynt å bygge meg selv opp. Jeg har en lang trapp å gå opp for å bli bra, men jeg prøver og skal ta ett trinn av gangen. Før når jeg har vært dårlig har jeg stresset med å bli bedre og tvinget meg selv i arbeid og aktivitet for tidlig som har resultert i flere fall ned i kjelleren, lengre ned for hver gang. Det har jeg fått merke på kroppen denne gang. Så nå følger jeg råd til behandlere og prøver å godta situasjoen min sånn som den er akkurat nå.

Del artikkel: