Hvor var de voksne?

Et tilbakeblikk fra livet mitt.

Jeg var 17 år. Bodde mitt andre år på hybel for å gå skole. Hadde fullført grunnkurs helse- og sosial, og gikk nå VK1 hjelpepleier. Dette året skulle jeg i min første praksis, vi skulle å jobbe på sykehjem. Det var mye som var nytt med det å få smaken på arbeidslivet, litt skummelt å skulle hoppe inn i det ukjente med å jobbe med eldre mennesker. Og ikke minst for meg som er veldig sjenert og egentlig ubekvem med å møte nye mennesker var dette ei skikkelig utfordring for meg. Men samtidig gledet jeg meg. 

Når jeg begynte i praksis syns jeg dette var veldig spennende og interessant. Jeg likte virkelig følelsen det ga meg, å hjelpe eldre mennesker. Vise omsorg for andre mennesker, kanskje jeg har likt meg så godt i helsevesenet for da har jeg kunnet gi den omsorgen som jeg selv har savnet til andre?

Jeg trivdes i praksis, ble kjent med både de som jobbet på avdelingen og beboerne som bodde der. Lærevillig fulgte jeg nøye med på det som ble fortalt og gjorde mitt beste. Jeg følte en veldig respekt for jobben. Hjelpe mennesker som ikke lengre klarer seg selv. Hjelpe med personlig hygiene, se andre naken og sårbar. Det var viktig for meg å vise respekt og ydmykhet, det har det vært i alle mine år i helsevesenet. Jeg har levd etter mottoet at alle er noen sin mor eller bestemor, far eller bestefar, sønn eller datter. Det er jo selvfølgelig ikke alle man går like godt overens med, men jeg har virkelig prøvd å behandle alle likt og heller prøve å forstå hvorfor noen kanskje var hissig og ufin.

En dag i praksisen var jeg på jobb sammen med en mann fra Etiopia. Vi jobbet nært hele dagen, samarbeidet om å hjelpe med bad i badekar og vanlige morgenstell. Han var den jeg skulle følge den dagen, fordi min veileder ikke var på jobb denne dagen. Samarbeidet gikk fint og jeg syns han var hyggelig. En liten småubehagelig opplevelse hvor han ville se på søsteruret og med et uhell tok på puppen min var det eneste. Men jeg bestemte meg for at det var et uskyldig uhell og at jeg overreagerte inni meg siden jeg følte han gjorde det for å ta på meg...

Men det skulle vise seg at jeg tok ikke feil. På slutten av dagen, etter at beboerne hadde spist middag og vi skulle hjelpe de som brukte å hvile i sengen etter middag skjedde det. Vi var inne på rommet til to beboere som vi hadde hjulpet til sengs, disse beboerne var veldig demente og kunne ikke fortelle videre til noen hva som skjedde der inne. Når jeg skulle dempe lyset på rommet deres og skulle til å gå ut til de andre igjen tok han plutselig tak i meg. La armen sin rundt halsen min med press mot halsen min, kvelertak. Han visket meg i øret at han elsket meg og at han ville ha meg, slikket meg på halsen og holdt meg fast. Jeg kunne kjenne at han var opphisset der han stod og presset seg inntil meg. Jeg ble redd, veldig redd. Ba han om å slippe meg, men han brydde seg ikke. Tiden stod stille et lite sekund, så slo innstinktet inn. Jeg sparket bak alt jeg kunne og traff han midt på leggen. Han slapp meg, tydelig at han fikk vondt. Jeg løp ut i gangen, så meg rundt etter noen å snakke med. Inne på vaktrommet var det heldigvis ei som jobbet som sykepleier. Jeg fikk fortalt hva som hadde skjedd for hun så jo tydelig at jeg var opprørt... Sykepleieren på jobb oppfordret meg til å politianmelde det som skjedde. 

Etter at det ble kjent på avdelingen der jeg var i praksis hva som hadde skjedd, var det flere av de unge jentene som jobbet der som fortalte om ubehagelige opplevelser med samme mann. Men ikke like alvorlig som dette. Når han ble konfrotert med dette som han hadde gjort mot meg hadde han sagt at han bare ville leke litt, at det var ikke vondt ment. Så var det liksom ikke mer som skulle gjøres med den saken av ledelsen på sykehjemmet...

Jeg møtte på politistasjonen for å avgi forklaring. Måtte fortelle i ned til hver detalje hva som hadde skjedd, jeg satt der alene å snakket med damen som denne dagen hadde i jobb å notere ned saken min.

På skolen fikk jeg beskjed om at rektor hadde sendt et brev til sykehjemmet og forklart at hun ønsket å vite at elevene de sendte i praksis hos dem skulle kunne være trygge og ønsket at hun ønsket at mannen ikke skulle få lov til å fortsette å jobbe ved avdelingen. Sykehjemmet mente de ikke hadde grunnlag til å si han opp.

Men så, etter dette ble alt glemt. Av alle andre enn meg. Jeg var redd, redd for å måtte treffe på han igjen...

Så en tid etter annmeldelsen ble det nye ubehagelige opplevelser, jeg traff han ute i byen, han sendte meg blikk som om han ønsket meg død. Han var sammen med venner, jeg skyndet meg bort og vekk fra situasjonen. 

Jeg bodde på hybel alene. Var mye alene. En ettermiddag på vinteren, det var mørkt ute skulle jeg gå ned til sentrum for å møte resten av klassen min og lærer, vi skulle å spise på Peppes pizza. Når jeg begynte å gå så jeg en av kompisene hans sitte på trappa til butikken like bortfor der jeg bodde. Jeg gikk videre, jeg gikk fort.... Han begynte å følge etter. Jeg gikk så fort jeg bare klarte. Han fulgte etter meg hele veien og satte seg ned utenfor Peppes som om han skulle vente på meg. Jeg var redd. Læreren min så at det var noe galt og spurte hva det var. Jeg fikk fortalt at han fulgte etter meg. Hun gikk å ba han om å gå og heldigvis forsvant han. Men igjen hos meg satt frykten, jeg følte meg utrygg.

Etter alt dette ble jeg redd når jeg måtte ut. Hver dag når jeg gikk hjem hadde jeg hjertet i halsen, gikk fortere og fortere helt til jeg sprang siste biten hjem. Fikk låst opp døra i en fei med nøkkelen som jeg hadde klar i hånden for å slamre den igjen å låse den bak meg. Hver dag tenkte jeg at det gikk bra i dag også. Men den utrygge følelsen forsvant ikke, selv ikke når jeg var inne på hybelen min. Det var mange følelser som surret i kroppen og ingen å snakke med. Jeg følte meg alene, helt alene i verden. Jeg skulle så ønske at noen kunne se meg, snakke med meg, gi meg trøst. Men tross alt at det var så mange voksne som visste hva som hadde skjedd, hva jeg hadde opplevd. Var det ingen som spurte meg hvordan det gikk. Og jeg hadde ikke motet til å fortelle at jeg ikke hadde det bra, jeg var redd for å bli avvist slik som jeg før hadde blitt når jeg prøvde å stille rope om hjelp.

Hadde dette skjedd i dag med ei jente på 17 år tror jeg faktisk noen hadde brydd seg mer og stilt mer opp for jenta enn hva jeg opplevde i 2002. Jeg håper hverfall det. Alle vi mennesker har noe vi bærer på, vi kan ikke vite hva andre bærer med seg i livets sekk. Jeg er veldig glad for at det har blitt mer fokus på psykisk helse, på å vise empati og det å ta vare på hverandre. Jeg opplevde flere ganger i barndom og ungdom at jeg ble oppfattet som vanskelig eller at det var klaging når jeg prøvde å be om hjlep, oppmerksomhet, om å bli sett og hørt. Det å bli avvist gjør vondt, uansett hvem som avviser. Så det som skjedde med meg var at jeg lukket meg mer og mer inne. Flere ubehaglige opplevelser (flere enn den historien jeg har delt nå i kveld) lagret seg og skapte uro og angst i meg. Har fulgt meg i mange år og først nå, i voksen alder har jeg begynt å åpne meg, tørre å prøve å være åpen og vise sårbarhet. 

Etter ett år fikk jeg brev fra politiet om at saken hadde blitt henlagt pga. bevisets stilling.

Mitt budskap til alle er: Hvis du ser noen som ikke har det bra, eller du mistenker at noen ikke har det bra. Prøv å finn ut av det, ikke bare overse, det kan bety alt at nettopp DU bryr deg og viser at du bryr deg.