02.11.2018, 13:13
I dag har jeg tenkt en del på noe som står i fokus hos meg for tiden. Fra flere hold har jeg fått beskjed om at jeg må tenke på meg selv, ta hensyn til meg selv og begynne der for å klare å bli bedre. Men hvorfor er det så vanskelig å tenke på seg selv?
Ikke være slemme med oss selv. Med tanker som: "jeg er ikke god nok", "jeg er ikke pen nok" "jeg kan ikke".
Vi lærer fra vi er små at vi må være snille med hverandre, man skal ikke plage eller erte. Man skal oppføre seg pent. Men hva med å lære fra vi er små at det viktigste er å starte med å være snill med seg selv. Selvfølgelig skal man være snill mot andre, men hva om vi starter med oss selv?
Samfunnet er så fullt av forventninger, inntrykk og misforståelser. Bare dette med kroppsfokus og trening. Jeg har selv vært dær, veldig opptatt av å gå ned i vekt, ville se bra ut, men når kiloene forsvant ble jeg liksom aldri fornøyd uansett, ikke fikk jeg flere venner av å være tynnere heller. Jeg er jo det samme mennesket uansett hva jeg veier og hvordan jeg ser ut, men utseende har utolig stor betydning i samfunnet. Det er vanskelig å klare å være fornøyd med seg selv, man sammenligner seg med andre hele tiden, ønsker å være som andre. Men hva med å prøve å bryte dette mønster? Flytte fokus? Nå som jeg har gått sykemeldt 1 år og vært mye i dårlig form har jeg ikke kunnet trene og vært i mindre aktivitet. Vekta peker oppover og ja, det er frustrerende... Så jeg har tenkt en del på hva som må til for at jeg kanskje skal klare å ta tak i dette. Jeg prøver å snu om på trenden om å være skuffet over meg selv, være for hard med meg selv. Hva ville jeg sagt til en venn som hadde lagt på seg? Jo, kanskje jeg ville sagt at du er fin som du er, men jeg kan skjønne du vil ned i vekt for helsen kanskje blir bedre. Det er så lett å være skikkelig slem med seg selv. Glemme seg selv. Men hvordan kan man leve et godt liv uten å være glad i seg selv?
Det å være tynn, ha de fineste klærne, nyeste mobilen og tøffeste bilen alle disse materielle greiene. Blir man lykkelig eller er det nok en maske å gjemme seg bak? Hva med å tørre å være helt seg selv? Hva med å godta ting som de er akkurat nå? Har man ikke økonomi til å ha den nyeste mobilen, hvorfor da kjøpe den likevel bare for å bevise noe? Vil du gå ned i vekt, gjør det for deg selv, for helsen og din egne følelser og ikke dine tanker om hva andre syns om deg. Hva med å leve opp til hva man selv ønsker for seg selv? Tørre å ikke være enda en i samfunnets saueflokk som skal prøve å kopiere andre for å bli perfekt. Hvem bestemmer hva som er perfekt og hvordan vil skal være?
Redd for å virke selvsentrert og virke som at jeg ikke bryr meg om andre er noe jeg har slitt med. I frykt for dette har jeg levd for å tilfredstille andre og brukt min energi på å få andre til å like meg. Men det har kanskje igjen gjort at jeg har glemt den viktigste i mitt liv, og det er jo meg selv. Alle mennesker er den viktigste i sitt liv. Jeg tror også at når vi er snillere med oss selv blir det lettere å være den man vil mot andre.
Dårlig selvtillit er vondt. Det er ikke lett å styrke uten hjelp fra andre. Jeg har hele mitt liv vært redd for at andre ikke skal like meg, at jeg ikke er god nok, så kanskje jeg har prøvd for hardt?
Nå er jeg kommet dit i livet at jeg må tenke på meg selv, ta hensyn til meg selv og lære å være glad i meg selv. Og når jeg gjør dette, er det noe som er bra for mine nærmeste. Hva lærer vi for eksempel barna våre? Jeg ønsker ikke at barna mine skal vokse opp med dårlig selvtillit, jeg vil de skal være trygge på seg selv og tørre å ha tro på seg selv. Det må være lov å tenke på seg selv og ikke hele tiden bare på andre. Her er en balansegang, men jeg tror at når du klarer å ta hensyn til deg selv og være trygg på deg selv er du også et bedre medmenneske. Det må kunne være lov å ta hensyn til seg selv uten å bli oppfattet som egoist. Man må få lov til å si nei til ting man ikke har lyst til uten at noen blir fornærmet. Livet burde ikke være et skuespill, alle er vi forskjellige og jeg skulle ønske at alle kunne tørre å være seg selv.
Fremdeles har jeg ikke mange venner, men de jeg har kjenner meg, vet hvem jeg er uten masken jeg har hatt i alle år. Det er veldig godt å klare å begynne å gi slipp på behovet for at andre skal like meg. De som ikke vil være venn med meg akkurat sånn som jeg er, er ikke mennesker jeg har plass til i livet mitt uansett. Alle burde omgås mennesker som gjør godt for deg og ikke som stjeler energi eller mater dårlige følelser.
Jeg er verdifull, jeg har noe å bidra med, jeg er et godt menneske, jeg er en god mamma og jeg er stolt over å endelig tenke på meg selv!
Ønsker alle en god helg. Og en liten oppfordring til dere. Gjør noe godt for deg selv i helgen💕
