18.02.2019, 09:31
Hvor jobber du?
Det typiske spørsmålet man får, det slår nesten aldri feil. Når jeg møter noen for første gang kommer det plagsomme spørsmålet... Hvor jobber du? Jeg skulle så ønske det ikke plaget meg, men helt ærlig så gjør det det.
Så er det liksom hva man skal svare. Mitt svar pleier å være at jeg ikke har jobb for øyeblikket. Og med det, stopper samtalen et øyeblikk, en klein stillehet for den du snakker med vet gjerne ikke hva han/hun skal svare. Men jeg lurer litt på, hvorfor skal det være sånn? Hvorfor føler jeg skam over at jeg ikke er i jobb? Det er jo liksom ikke noe jeg har valgt selv fordi jeg ikke gidder å jobbe. Nei, for en av mine største drømmer er å faktisk klare å være i jobb, men samtidig ha et normalt liv hjemme. Ikke et liv som innebærer jobb så langflat på sofa til kvelden kommer og jeg endelig kan gå å legge meg i senga. Nei, jeg drømmer om å kunne gå på jobb og etter jobb enda ha overskudd til å være sammen med barna, ut å gå tur eller hva som helst... Bare ikke den forbanna sofaen.
Men tilbake til spørsmålet. Hvorfor er det slik at det er så ekkelt å svare at man ikke jobber? Kanskje jeg ikke har blitt flink nok til å ikke bry meg enda? Jeg øver på å begynne å gi litt mer faen. Men jobb... hva er en jobb? Sier jobben din så mye om deg? Er jeg kjedelig og uinteressant fordi jeg ikke jobber? Har vi ikke annet å snakke om enn hva man jobber med? Misforstå meg rett, jeg skjønner at man kan spørre om hva man jobber med. For all del. Det har jeg også spurt om. Men hvorfor blir samtalen så underlig ekkel når man svarer at man ikke jobber?
Folk er forskjellig, jeg har jo også forstått det slik at vi som ikke jobber bare burde ta oss sammen. Slutte å være late. Slutte å være sånne jævla navere. Jeg lurer på hva som får folk til å snakke slik om mennesker som de ikke kjenner. De aner ikke hvilken kamp de med usynlige sykdommer kjemper. Jeg skulle så gjerne ønske det bare var å ta meg sammen. Men sånn er det ikke. Jeg er sta, jeg har viljestyrke og jeg prøver virkelig å kunne være så aktiv jeg kan. Men noen ganger vinner "Fibrotrollet". Noen ganger kan jeg ikke annet enn å gi etter, gjøre som kroppen min gir meg beskjed om. Nemlig å roe ned og hvile.
Datteren min som går i 1. klasse får beskjed på skolen fra læreren om å passe på seg selv og ikke alle andre. Hvorfor slutter vi med dette? Hvorfor skal vi følge så mye med på hva andre gjør for bare å dømme? Hvis jeg har vært så heldig at jeg har klart å gå på en fjelltur. Hvorfor kan jeg ikke da få høre at det har blitt sagt: Så bra for henne at hun har hatt en så bra dag at hun klarte å gå på fjellet. Hvorfor er det slik at det heller blir sagt bak min rygg : Klarer hun å gå på fjellet klarer hun virkelig å jobbe!
Nå sier jeg ikke at alle sier slikt og er like flink å dømme. Men jeg tenker... hvorfor er vi så flinke til å dømme, så lett for å være negativ? Hvorfor kan vi ikke heller være mer støttende, og hvis man ikke forstår og lurer på hvordan det egentlig er, heller spørre på en ordentlig måte, bli mer opplyst om usynlige sykdommer. Eller rett og slett bare holde munn isteden for å spre drittsnakk.
Så til alle dere som mener jeg må ta meg sammen. Jeg gjør så godt jeg kan!
Til alle dere som også sliter med en sykdom som ikke vises på utsiden. Husk at vi er flere, fokuser på de som forstår, også driter vi i alle bedrevitere. Hørtes ikke det bra ut?
#øverpåågimerfaen
Håper dere alle får en strålende uke🙂
