Hver dag er virkelig en NY dag

25.05.2019, 09:30

Hei der til du som leser ☺

I dag fikk jeg bare lyst til å skrive litt om mine erfaringer de siste ukene.

Som jeg har nevnt før var jeg veldig aktiv før jeg fikk denne dårlige perioden som nå har vart ca 2 år. Jeg gikk på fjellet med letthet og det skulle en del til for at jeg skulle bli sliten, eller faktisk så ble jeg ikke sliten på samme måte som jeg er sliten nå. Å være sliten har flere sider. Jeg syns at det går å være sliten på en god måte (etter en deilig trimtur, joggetur eller annen trening), men så har man den måten å være sliten på som er altoppslukene, frustrerende, gjennomtrengende og det eneste man er, er rett og slett sliten, og det går  ikke over med å hvile. 

Kampen om å bli bedre. Prøve å komme i bedre form kan noen ganger føles umulig. Jeg har dager jeg tenker at det er ikke mulig, det er slik livet mitt skal være nå, mens andre dager er jeg mer opptimist. Men noe jeg har lært meg er at å prøve å snu litt på måten å tenke på, forventninger og det å ikke sammenlinge seg selv med andre og heller ikke seg selv (slik man var før) er utrolig viktig. Jeg prøver nå å ha fokus på mestringsfølelse. Ikke alle dager det er like lett! Noen dager føles alt dritt og jeg må sparke meg bak for å komme på rett kjør. Heldigvis er samboeren min verdens beste kjæreste, som viser forståelse og hjelper meg i hverdagen, han både motiverer, men hjelper meg også å bremse ned når jeg presser meg selv for hardt.

 

En fin ettermiddag for noen uker tilbake foreslo jeg at vi kunne gå en liten fjelltur til en topo som heter Kvitnesvetten. Her har jeg gått før og sett på det som en veldig lett tur. Siden lysten min for å trene og gå ned i vekt er stor så ønsker jeg selvfølgelig å prøve å være aktiv igjen og det å gå i marka er jo det som skal være aller best for rygg og kropp. Sola skinte og jeg gledet meg til å være ute sammen med min kjære. Så skulle vi begynne å gå... Vi var knapt nok kommet opp første bakken fra parkeringen og jeg kjente leggene mine var ikke fornøyde. Beina var som sirup og det var skrekkelig tungt å gå. Jeg tenkte med meg selv at det sikkert kom til å bli bedre når vi hadde gått et stykke, men denne dagen ble det faktisk ikke det... Det ble ikke noe tur til toppen. Kjæresten min sa vi trengte ikke gå til toppen. Jeg var på tur å skulle presse meg oppover på pur vilje, uten å tenke konsekvenser. Men oppi bakkene der... så skjønte jeg plutselig en ting. Det viktigste er ikke å nå toppen (selvfølgelig er det flott å nå toppen og kunne nyte utsikten), men det å være gla for det jeg faktisk klarte. Den ettermiddagen var jeg ute i sola, fikk rørt på kroppen og gjorde noe sammen med kjæresten. Hele høsten/vinteren har jeg tilbragt mye tid i senga og sofaen, så bare det å komme seg litt ut er jo et veldig stort skritt i riktig rettning. Så jeg prøvde heller å fokusere på hva jeg klarte og ikke på hva jeg ikke klarte. Og fin utsikt selvom jeg ikke gikk helt opp 😉☺

Men en annen ting som jeg tenkte kunne være greit var å prøve meg på kortere turer og prøve å gå på forskjellige tidspunkt på døgnet for å finne ut hva som er best for meg, finne ut om det er noe forskjell eller ikke.

En lørdag prøvde vi oss på å skulle gå en tur jeg aldri hadde gått før, Gangsåstoppen i Harstad. Vi gikk nå på formiddagen en stund etter vi hadde spist frokost. Og denne dagen var det noe helt annet å gå! Denne dagen stoppet ikke beina meg, men jeg klarte faktsik å gå slik at jeg ble litt andpusten. Det var deilig å gå på tur! Og jammen var det godt å kjenne på turglede, kjenne på å få brukt kroppen litt (litt vondt hadde jeg, men det er jeg så vant til og ønsker ikke la smertene få styre bestandig. Er jo forskjellig grad av smerter og selvfølgelig er det ikke alltid det går, når smertene blir for sterke). Gangsåstoppen nådde jeg altså uten problem, en fin liten tur på 1 km opp. Før ville jeg fnøse til en slik tur og syns det var alt for kort... men jeg vil si jeg egentlig var fanget på en annen måte da enn hva jeg er nå. Selvom kroppen fungerte bedre da. Nå føler jeg meg til tider "fanget" i en kropp som ikke vil fungere, mens da var jeg "fanget" av behovet for å trene, rømme fra livet, vise hvor flink jeg var, ja jeg vet ikke...trente egentlig ikke bare for min egen del, men for å virke bra utad på en måte. 

Men tilbake til Gangåstoppen. En fin tur sammen med kjæresten. Satt på toppen og så på utsikten mens sola varmet godt og fregnene på nesa fikk poppe frem☺ Det er så godt med gode opplevelser og det å være tilstede i øyeblikket istedenfor å haste avgårde. 

Men som overskrifta her, at hver dag er en ny dag. Jeg aner virkelig ikke hvordan hver dag blir. Noen dager klarer jeg ikke særlig mye og må hvile. Men da er tankene om at det er gode dager også gode å ha. Jeg er fremdeles syk, i dårlig form. Men å nyte øyeblikkene har blitt veldig viktig for meg. Nå tar jeg ikke aktiviteter og opplevelser for gitt. Jeg nyter dem. Hvert sekund.

Så husk. Uansett hvor håpløst alt føles:

Hver dag er ikke bra,                                                   men noe er bra hver dag.

 

Med ønske om en fin helg ☺

Del artikkel: Del på X

Relaterte artikler