Hvordan bruke ensomhet....

14.01.2020, 13:07

5 kommentarer

Først vil jeg ønske alle mine lesere ett Godt Nyttår!

Det er en stund siden jeg har skrevet noe, men det har vært travel etter at jeg var på tv og jeg har bestemt meg for å bli finkere til å ta mer vare på meg selv innimellom arbeidet jeg gjør. Derfor er jeg mindre på sosiale medier og blogg. Synes det gjør godt faktisk :)

 

I dag vil jeg skrive litt om ensomhet og om hvordan vi kan snu det til noe positivt :)

De 26 årene jeg var syk, var jeg utrolig ensom, men jeg kjenner fortsatt at jeg er det også i dag.
Når jeg begynte å bli syk så valgte jeg vekk en del av mine venner. Jeg gjorde dette fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle klare å takle venner og sykdommen samtidig eller var det fordi jeg ikke hadde overskudd nok til å bruke energi på de? Jeg vil tro at det har noe med det også å gjøre. Det var slitsomt å ha så sterk angst 24 timer i døgnet og jeg var tappet for krefter store deler av døgnet. Noen av vennene mine valgte også å "forlate" meg og jeg tenker at dette også er av samme grunn som jeg hadde......hvordan de skulle forholde seg til meg og min sykdom. Det var ikke så mye snakk om psykiske lidelser på den tiden, så da følte de nok seg hjelpesløs og da er det lettere å trekke seg unna vil jeg tro.
Familien min var heller ikke tilstede, utenom min gode mor og stefar.
Min far og mine brødre valgte å holde seg borte og ville heller ikke prøve å forstå hva som plaget meg. Vi hadde jo vokst opp i samme hjem, men for mange er det enklere å holde seg borte enn å ta det til seg. Jeg kan se den, men jeg vet ikke om jeg ville ha gjort det samme om det var meg som hadde ett søsken som ble syk. Kunne ofte høre "No må du ta deg sammen, Sissel" "Du gjør skam på familien"! Dette er nok settninger som ikke vil bli brukt i dag pga at vi er mer åpen om sykdommen , men det har satt dype spor hos meg og de vil nok være der for alltid. Det gjorde sånn at jeg ikke turde å snakke med andre og si hvordan jeg hadde det, redd for at jeg skulle få de samme settningene servert, da de var så utrolig sårende. Når man har denne sykdommen, så trenger man ikke å bli rakket mer ned på, men heller å bli søttet og løftet opp!

Min far døde for ca 5 år siden og før han døde så fikk han en del år med angst. Jeg hadde sagt til meg selv i mange år at hvis min far eller andre i familien ville bli syk med angst, så kom jeg ALDRI til å hjelpe de! Jeg var hevngjerrig og ville at de skulle få oppleve det helvete jeg opplevde uten å få noe hjelp eller besøk av de!  
Det endte med at jeg hadde mange samtaler med min far før han døde. Dette kunne være natt og dag. Han var ensom og redd, og hadde behov for å bli roet ned med at jeg fortalte mine erfaringer rundt sykdommen. Han hadde i forkant bedt meg om unnskyldning for den måten han hadde oppført seg på og innrømte at han ikke forsto hva angst var den gang jeg var syk. Jeg må innrømme at jeg hadde veldig vanskelig for å tilgi og tro på han, men valgte å gjøre det.
Dette gjorde til at vi fikk ett godt forhold de siste årene han levde og vi hadde en fin kontakt.
Det gjør godt å kunne tilgi, men da forventes det også å få  respons fra den andre parten på dette. Det går alltid 2 veier selv om det kan være vanskelig å innrømme feilene sine. Men livet blir så utrolig mye bedre etterpå :)

I dag har jeg gode venner....veldig gode venner. Vi sees ikke så ofte, men vi vet at vi alltid har hverandre der uansett. Alle har sine familier og sine ting å drive med, men vi prøver så godt vi kan å møtes. Enten det er fest, kaffe eller besøke hverandres hjem. 
Det som vi alle vet og trygge på, er at om det skulle være noe akutt så er vi ikke lengre unna enn en tlf. Dette gjør godt å vite og at man føler at man ikke er alene. Vi tar tid å høre på hverandre og  råd om det skulle være nødvendig :) 


Men......selv om man har disse menneskene i livet sitt, så kan ensomheten komme smygende tilbake. Ensomhet kan være både positivt og negativt mener no jeg. Dette kommer selvsagt an på mengden av ensomhet. 
Jeg personlig trenger å kjenne på ensomheten av og til for å kunne "lande" litt. Forskjell på å være ensom i frisk og syk tilstand er at ensomheten er så utrolig mye sterkere når man er psykisk syk. Det er ikke noe rart da vi har en sykdom som er vanskelig for andre å forstå. Samtidig har vi mennesker en merkelig måte å forholde oss til mennesker som er syke. Vi trekker oss unna istedenfor å være der for de. Jeg vet det kan være vanskelig, men uansett er det opp til oss selv hvordan vi vil oppføre oss ovenfor de som sliter.

No når jeg er frisk og har det bra i livet, så har jeg kjent på hvor godt det er å være med å hjelpe de som er ensom. Jeg begynte i Røde Kors Omsorg for ca 5 år siden og jeg brenner virkelig for de som sliter, de som er ensom og de som ikke har en familie som støtter en. Her kan jeg bruke mine egne erfaringer for å hjelpe andre og det gir en utrolig god følelse <3 

Håper at dette jeg har skrevet kan gi mening og at vi kan begynne å tenke litt igjennom hva vi egentlig gjør når andre blir syk. Hvordan vi forholder oss til dem og snakker til dem. Det har så utrolig mye å si for den som lider. Det å bare være der og vise at vi bryr oss. Det trenger ikke å være så enge av gangen, bare en liten stund betyr utrolig mye....... <3

Legger ut noen bilder under her, sånn at dere kan se forskjellen på før og nå i min hverdag. Fra da jeg var ensom og syk, til i dag hvor jeg er frisk og er velsignet med gode venner <3 Det er faktisk ikke en selvfølge <3

 

Ha en super dag alle sammen og husk å vær snill med hverandre <3

 

Ikke mye glede på de 2 første bildene og MYE ensomhet !


 

Sånn som dette kan det bli....... ! :) <3

Del artikkel:

BloggiShop

Relaterte artikler