14 dager i Ålesund på en *Spisegreie* :P

06.04.2020, 10:19

3 kommentarer

Hei alle sammen :)

For noen uker siden var jeg i Ålesund og hjalp en flott ung mann til ett bedre liv etter mye slit og angst for mat/drikke. Her kan dere lese hva han skrev til meg i ettertid etter å ha värt alene i noen uker :)

God lesing, for dette er veldig bra skrevet av Henrik :)

 

En spisegreie.


 

En deilig høstmorgen i slake fjell kledd i nyanser av brunt og grått. Natta har lagt en tynn hinne av is på det nattsvarte vannet utenfor ei utilgjengelig DNT hytte på Nordmøre. Fire gutter våkner til liv i soveposene, og gleder seg til en stor men enkel frokost. Historier og skrøner fra en felles oppvekst diskuteres høylytt, mens næringen sakte vasker bort gårsdagens akevitt fra blodbanen. Jeg selv spiser grådig av en ekstra grov brødskive som er tørr etter litt for mange dager i brødboksen. Mitt i en kombinert latterkule og svelg, setter denne klasen med brød ser rett i vrangstrupen. Panikken er umiddelbar, og luften kommer verken inn eller ut. Handlekraftige turkamerater gyver rødkinnet løs med slag, og etter hvert heimlich. Brødet ser igjen dagens lys, og latterkulen fortsetter.

De påfølgende ukene går humøret gradvis og nesten umerkelig nedover. Enkelte matvarer velges bort, uten av verken jeg selv eller andre vier det videre oppmerksomhet. Pulsen begynner merkbart å stige under hvert måltid, og gjenkjennelige tanker om nærliggende katastrofe trenger seg på. Små rykninger og bevegelser smyger seg umerkelig inn under spising. Det første måltidet stopper helt opp etter bare fire uker. 

Vedkjennelsen kommer om at dette er et problem. Et seriøst problem. Framtidsutsikter, ferier, nye fjellturer og selv hverdagslivet forvitrer som aske mens katastrofetankene tar grep. For å ta grep oppsøker jeg psykolog, og vi starter samtaleterapi. Der skal også være eksponering hjemme, og gjerne også sammen. Til jul, da er jeg frisk igjen. Men det blir med tanken. Jula blir en ny knekk på grafen til et nytt lavpunkt. 

Når en tror at fortvilelsen er komplett, kan det fortsatt bli verre. Symptom som en kjenner fra panikkangst melder seg. Hjertebank, svimmelhet, kortpustethet. Selv utenfor måltid. Det konstante bombardementet fra angsten tærer på den mentale motstandskraften, og jeg føler meg nå som et aspeløv. Alt er en spiral mot avgrunnen hvor spisinga blir vanskeligere for hver bit jeg tar, med påfølgende kostnad på den generelle mentale helsen. 

Bunnpunktet kommer på nyåret etter flere uker uten skikkelig mat, og nå har selv drikke blitt nesten umulig. Kroppen er i full beredskap og er helt sikker på at enhver dråpe eller støvkorn kan kvele meg ved bordet. Jeg er sulten, tørst, svak, redd og rådvill. 

 

Mine nærmeste er enig; dette må bekjempes med ethvert middel. Psykologtimer har vært hjelpsomt men det har ikke vært en kur. Der finnes kun et menneske jeg men sikkerhet vet har vært gjennom noe lignende, fordi en bekjent har tipset meg om en artikkel på NRK. Jeg ringer. Sissel sier at dette kjenner hun igjen, og dette kan hun hjelpe meg med. Håpet stiger. Her er et menneske som kan forstå det uforståelige, og hun er villig til å flytte inn hos oss for å gjøre behandlingen så effektiv som mulig. Ethvert middel. Sissel kan komme på kort varsel, og er villig til å bli så lenge det måtte ta å komme over kneika.

 

Sissel kom sjøveien en Lørdags formiddag. Vi tar oss god tid med å snakke fritt og uformelt, for å sette konteksten rundt situasjonen. Vi skal jobbe tett og bo tett. Etter hvert spisses diskusjonen inn på mer konkrete problemstillinger. En behandlingsplan må settes opp og den må være akkurat konkret nok og akkurat fleksibel nok. Tidsperspektivet på behandlingen er enda uvisst, og det må tas høyde i opplegget for både gode og dårlige dager. 

 

Vi når tidlig enighet om noen viktige moment. Blant annet gjør pasient seg helt fri fra alle forpliktelser for å kunne fokusere sine ressurser på denne ene oppgaven. Videre skal der være faste måltid tre til fire ganger om dagen, som innledningsvis skal bestå av matvarer som er relativt enkle å spise. 

 

Med disse enkle regler så i starter løpet. Rømme- og risengrynsgrøt, polarbrød, egg, suppe, melk og vann. Dette er pasientens meny. Men selv med en enkel meny, må det jobbes med det kognitive. Undertegnedes fryktsenter er overbevist at selv vann eller rømmegrøt kan ha dødbringende kraft. På den måten er dette kampen mellom godt og vondt - mellom fornuft og frykt.  Av den grunn diskuteres den rasjonelle tanke før og underveis i måltider, og hvordan en kan forsøke å overtale sin egen irrasjonalitet. Dette punktet er viktig i denne sammenheng, da en makker rundt bordet kan bistå med å styre og korrigere tankene underveis. Pasient og Sissel diskuterer rundt dette tema aktivt også mellom måltid for å kontinuerlig utfordre tankene.



 

Hvert måltid er en prøvelse. Hver bit er en prøvelse. Dette vet pasienten, dette vet behandler. Følgelig blir de første måltidene prøvende, for å måle opp både dagsform og måltidsform. Når sykdommen er som verst kan angstnivået forandres drastisk fra et måltid til det neste. Men vi jobber, bit for bit. Diskuterer tanker og følelser i nuet, og forsøker å holde fokus på den rasjonelle tanken. Mat skal i den grad det lar seg gjøre spises opp, det samme gjelder drikke. Da er det uvurderlig å ha en makker som kan motivere. 

Og slik fortsetter behandlingen. Den banalt enkelt og grusomt vanskelig – bare spis. Måltid for måltid, pasient og behandler. De første dagene er det blytungt, mens det gradvis bedrer seg utover uka. Det er sagt at dette skal være en tøff behandling, og tøft er det. Kl er 21 er huset så å si i ro, og ikke lenge etter i søvn. Den intense krigen mot angsten tar på de mentale kreftene, og ofte er det en rolig time midt på dagen for å koble av eller sove. Pasienten har til vanlig en hverdag med høyt tempo med en del press, men likevel er denne kampen tyngre og vanskeligere enn hvilken som helts dag ellers. 

Det kommer også dårlige dager. Virkelig dårlige dager. Noen av de vanskeligste dagene i hele sykdomsforløpet var under denne behandlingsperioden. En skal kjempe ekstra hard når det kommer motbakker, samtidig skal behandler og pasient vurdere når det er riktig og gi seg. Og det ble gitt rom for å gå fra bordet når det sa helt stopp. På betingelse av at neste måltid ble påbegynt som planlagt etter noe hvile. Det å vite når en skal pushe og slakke av er vanskelig, og også her er det av betydning å ha en bisitter med kompetanse som kan være med å ta den beslutningen. 

Viktig å påpeke her er at de største opplevde gjennombruddene kom etter ekstra vanskelige måltid, eller en like vanskelig dag. 

Et av hjelpemidlene som ble brukt aktivt underveis var dokumentasjon av gode prestasjoner eller positive opplevelser. Dette i form av post-it lapper. Her ble små og store seire dokumentert, og plassert strategisk slik at pasient skal få en konstant påminnelse om at der finnes håp. For det gjelder i denne pasientens tilfelle, og antagelig i hos en rekke andre, at man husker de minste ting som gjorde angsten verre og de negative opplevelsene. De positive derimot, må man forvalte klokt. For å ytterligere forsterke dette ble dagene oppsummert i en dagbok, med særlig vekt på positive moment fra dagen. Det ble gitt mye konstruktiv ros til en kjempende pasient, noe som har sin åpenbare effekt når en ellers er mørk til sinns.

Det klareste målet i denne prosessen er å komme tilbake til livet som om ingenting har skjedd. Et viktig steg i dette er å kunne både spise og jobbe. Det ble lagt en plan for å fase inn noe arbeid for å normalisere tilværelsen forsiktig. Disse dagene ble bygd opp med samme måltidstakt og meny, men med mellomspill med noen jobbrelatert mailer og telefoner fra kjøkkenbordet. På et tidspunkt ble dette utvidet til noen timer på kontoret. Her må en tre varsomt, da en skal ha nok mental kapasitet til å eksponere gjennom dagen i tillegg. Det ble tatt daglige vurderinger av Sissel og undertegnede i samråd for hvilket nivå som var fornuftig. 

 

En annet moment som skal lette tiden etter at behandler har dratt, er å innlemme samboer i rutiner. Samboer var en del av behandlingen i den grad det var mulig, for å kunne se dynamikken mellom pasient og behandler gjennom et måltid. Det er uvurderlig å ha en støttespiller også på fast basis kan hjelpe til og veilede. 

Der ble etter hvert også måltid som var utenfor den enkle menyen. For eksempel fiskekaker, kjøttboller og laks. Vi er enige om at det er viktig å åpne opp for eksponering med andre matvarer, for å kjenne at det går bra med uvant type mat. Noen måltid skulle også spises alene, for å utfordre frykten for å være alene. Å ikke ha en støttespiller som kan berge, eller komme med støttende bemerkninger. 

Slik det er med de fleste problem som angår ens psykiske helse, så finnes der tilsynelatende ingen snarveier eller hvileskjær. Undertegnede var i en slik fortvilt situasjon, at håper var en relativt snarlig bedring av det drastiske slaget. Denne tanken ble diskutert en del underveis, og pasienten kom til en realisasjon; dette er ikke en mellomdistanse, men et langløp. 

Fordi at i disse nærmere to ukene behandlingen med Sissel pågikk, så var det en intens start på en lang vei med tilfriskning. Sissel og jeg diskuterte mye hvilke scenario en vil komme ut for i fortsettelsen, og hvilken del av behandlingen som er relevant å trekke veksel på. Slike betraktninger er viktige å ha med når man alene skal gjennom de vanskelige dagene og de umulige måltidene.

Da Sissel dro, var pasientens tilstand betraktelig bedre enn kun kort tid før hun meldte sin ankomst. Samtidig ikke frisk. Man venter på at luken skal falle ned, og livet går tilbake til en lykkelig normal. Men dette skjer like umerkelig og gradvis som nedturen. Men bare det å oppleve at der er framgang, gir håp og motivasjon nok til å være tilfreds med den sakte tilfriskningen – så lenge man skimter et normalt liv når en når målstreken. 

En måned etterpå er spisingen sakte men sikkert skjøvet i bakgrunnen. Det er ikke lenger et altoppslukende tema i livet, men en ting en må gjennom. Jeg har akseptert at kosen i mat og drikke inntil videre ikke er en luksus som er tilgjengelig for meg. Tankene dreier seg ikke lenger kun om mat, kvelning og katastrofe. Jeg jobber hver dag med kampen mellom fornuft og angst. Bit for bit nå, virker det som at kroppen lærer at dette går bra. Alarm avblåst.  

Veien til tilfriskning er lang. Jeg tror ikke det hadde vært mulig for meg å være på dette stadiet uten å begynne med en radbrekkende kur sammen med Sissel, for å ta de første og største stegene mot målet. Fortvilelsen en kjenner alene i avgrunnen er altoppslukende, og for min del var det nødvendig å ha noen som kunne komme firende ned for å starte klatringen sammen. 

Sissel har vist det hele tiden, mens jeg selv nå ser konturene av det – jeg kommer til å bli helt frisk. 

 

Mvh Henrik 



 

Del artikkel:

Relaterte artikler