Per Marius skriver noen ord :)

13.09.2020, 09:35

5 kommentarer

                          LIVETS BERGENSTUR.

 

Det har vært en tøff tid over lengre periode der jeg har slitt med tanker om meg selv, om att jeg ikke er bra nokk for barna mine, min samboer og hvordan jeg ikke føler jeg strekker til.
Mye av dette kan skyldes dette med att alle skal være så «normale» og blir satt i «bås» hvis de har noe uvanlig som ikke andre kan relatere seg til og forstår hvordan dette er.
Maten har alltid vært mitt store problem. Hvordan kan noe så enkelt som å bare spise ødelegge å være så vanskelig? Jeg har alltid vendt meg til å tenke att det kanskje bare skal være sånn.
Tankene har dag ut og dag inn gått i hvordan skal jeg gjøre noe med dette eller hvorfor klarer jeg ikke å gjøre dette.
Det har ikke hatt noe med att jeg ikke har villet gjøre noe, men rådvillheten med att dette aldri endrer seg.
Det startet med att vi så Sissel på tv, der vi så att hun på ett vis har slitt med det samme.
Jeg kontaktet etter en stund Ingvard Wilhelmsen om råd, der jeg fikk beskjed om å kontakte Sissel som nå hadde utdannet seg litt innen denne problematikken med å bruke sine tidligere problemer til å veilede andre.
Jeg tar kontakt med Sissel og vi blir enige om ett opplegg der hvor jeg skal komme nedover til henne for å jobbe med mine problemer.
Jeg drar ikke nedover for min egen skyld, tankene er att hvis jeg fikser meg så skal de andre i rundt meg få det bedre. Folk har alltid sakt du må jo gjøre det for deg selv.
Mine tanker har alltid vert att jeg er ikke verdt det.
Da jeg kom til Bergen hos Sissel kan jeg ikke si att tankene er der att dette kommer til å gå.
Vi begynner å jobbe med tanker og utprøving av mat fra første dag.
Kreftene er der den første uka, men etter en ukes tid begynner dette virkelig å kjennes på kropp og hode.
Sissel hjelper meg veldig med å få sortert hva som er verd å tenke på å hva som ikke er verd å bruke tid på. Maten er uforklarlig hvorfor dette ikke skal gå, men denne gangen skal d gå!
Hver dag er en kamp med seg selv, tankene og maten. Det er svært vanskelig å forklare hvorfor dette skal være så sykt vanskelig, men kroppen kjenner virkelig på det.
Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er for all støtte jeg har fått av kollegaer, venner, familie og også ukjente personer.
Reisen er tøff, å den kommer nokk for alltid å være tøff. Man må bare lære seg å leve med det å kjempe for det.

Jeg kommer for alltid til å huske dette å kan virkelig ikke forklare hvor ubeskrivelig dette er for meg att jeg kan bare sette meg ned med min familie å bare spise frokost, middag eller kveldsmat uten å føle meg helt ubrukelig.
Tusen Hjertelig takk for all støtte og hjelp jeg har fått!:)

Hjertelig hilsen
Per Marius Skrove

Del artikkel:

Relaterte artikler