DET Å FØLE SEG UBRUKELIG!

Det er lørdag, jeg våkner til angst som er stigende. Jeg vet jeg kan ringe Sissel, men vil prøve å klare det selv. Jakte på den mestringsfølelsen av å klare å roe pusten, jeg skjønner at jeg ikke kan kontrollere den dumme angsten. Men pusten kan jeg kontrollere.
Jaja, nok om pusten…

Jeg hadde samtale med Sissel i dag klokken 11, i dag tok jeg opp dette med å føle seg ubrukelig når man har en angstlidelse. Jeg nekter å tro at jeg er den eneste på denne kloden som kjenner på den følelsen. Ja, man trenger helt sikkert ikke ha angst engang for å ha kjent på det.

Jeg forklarer Sissel hvordan jeg føler det, hun avbryter meg tvert og sier «Det må du slutte med». Sissel er sånn; dønn ærlig og litt tough love. Men igjen hun har rett, man må slutte med å føle seg ubrukelig.

Sissel forklarer at jeg skal klappe meg på skulderen hver gang jeg får til noe, om det så er en bitteliten ting. Jeg kommer på at jeg har glemt å klappe meg på skulderen i dag for at jeg klarte å få pust helt ned i magen når angsten herjet. Ja, jeg glemte til og med å klappe meg på skulderen for at jeg gikk i dusjen med angst.
Istedenfor var fokuset mitt helt feil, jeg ble for oppslukt av angsten. Angsten har en finurlig måte å komme med små stikk som ikke alltid har et positivt fortegn. Jeg glemte hva jeg faktisk hadde fått til, hatt angsten med i dusjen.

Vi snakker videre om dette med at små seiere blir større etterhvert, og igjen Sissel har rett. Viktigheten av å kjenne på alle gode ting vi får til, uansett hvor små de er. I går feks så klarte jeg med høy angst og alene i huset, jeg klarte å komme ut av min trygghetssone og gå ned i stuen, sitte der litt før jeg gikk tilbake.
Jeg hadde null mestringsfølelse av det jeg gjorde der, følte meg ubrukelig og at jeg burde klart mer. Men igjen Sissel minner meg på, jeg prøvde og jeg klarte å sitte der litt. Hun sier at det er da jeg skulle klappet meg på skulderen og sagt «bra jobbet». Istedenfor gikk jeg med raske skritt opp på loftet til min trygge hule, akkurat som sneglen som trekker seg inn i huset sitt. Bare at sneglen mest sannsynlig ikke forteller seg selv at man burde klart mer, er ubrukelig. Men er det en sannhet? Nei, det er jo ikke det. «Bare slutt med det», sier Sissel.

Det står på bloggen til Sissel at hun hjelper med å ommøblere tanker og holdninger man har i hodet sitt. Jeg har tenkt at i min toppetasje er det bare et kaos og rot. Men jeg blir beroliget med at alle som går til Sissel har mye rot oppi der, hun forteller om sitt eget rot.
Hun forteller at følelsen av å føle seg ubrukelig blir mindre og mindre når mestringsfølelsen øker. Man gjør mer, klarer mer, klapper seg mer på skulderen og angsten tar mindre plass.

Mens jeg snakker med Sissel noterer jeg i boken min «slutte med å føle meg ubrukelig».
Det er jo ganske enkelt, eller? Ja, det er jo det, her kommer et men…alle vi med angst har alltid et men. Jeg kan velge å forklare for Sissel og andre at jeg synes det er vanskelig fordi jeg har vært så lenge i driten, men hjelper det meg?
Selv om jeg synes det er vanskelig å snu en tankegang så betyr ikke det at det er umulig.
Jeg kan jo velge å klappe meg mer på skulderen for små ting og bytte ut ubrukelig med brukelig. Jeg er glad for at jeg har en sidemann som er ærlig, som heier, som minner meg på at jeg duger selv når jeg trekker meg inn i hulen min og som sier at man ikke klarer alt på en dag. Det er jo sant det damen fra Bergen sier; det tar tid, men vi gir ikke opp.

Hilsen fra en med angst for angsten