Desember 2022 ble jeg 100% sykemeldt.
Jeg hadde fastelegetime og tok med meg min mor. Denne timen ville jeg trenge moralsk støtte for det jeg var i ferd med å gjøre.
Mor ble med meg og vitnet til at jeg innrømmet for min lege at mitt forbruk av medisiner er blitt et problem. Et usunt økt forbruk av angst og smertestillende medisiner jeg følte skam og forakt for. Grunnen til at jeg bruker disse medisinene er fordi jeg har kronisk migrene og spenningshodepine. Dette igjen bunner i noe jeg for et år siden fikk svar på. En diagnose som ikke mange kjenner til, kompleks PTSD.
Jeg bad legen om hjelp til å slutte/ trappe med medisinbruken og ønsket oppholdsbehandling.
Det skal sies at jeg har forsøkt flere type medisiner for migrene og spenningshodepine, men har hatt liten til ingen nytte av dem. Det eneste jeg har klart å få noe ut av er rød trekant smertestillende medisiner i spenningshodepine-fasen. Går spenningshodepinen over til migrene er jeg kjørt. Kvalme, dunkende/pulserende hodepine, tåkesyn, lysskyhet, utmattelse og tinitus, alt fra 1time til flere døgn. Så når spenningshodepinen kommer (noe som skjer flere ganger om dagen) har jeg tatt smertestillende på smertestillende. Etterhvert har kroppen bygget opp en toleranse for virkemidlet og jeg har økt dosen for å få tilfredstillende effekt.
I tillegg sliter jeg en del med angst. Angsten trigges av alt fra spenningshodepinen, hverdagsutfordringer, stress på jobb, tanker og følelser. Dette har jeg også fått medisiner for. Som jeg også har økt pga økt toleranse.
En stor del av ansten og spenningene er knyttet til jobb. En situasjon som i lengere tid har vært utfordrende og ugreit. Jeg har forsøkt å søke hjelp og informere uten å føle at det har blitt tatt tak i, heller ignorert.
Så 100% sykemelding og henvisning ble sendt ummidelbart. Heia legen min som heldigvis tok meg på alvor. Kanskje mamma var med å påvirke og han tok meg på alvor...?
Torsdag 12.Januar
Selve innleggelsesdagen.
Jeg ble tatt i mot av en sykepleier som tok med meg og tigene mine til et rom der jeg skulle vente på legen.
Legen kom og tok en generell underøkelse av meg, og spurte meg om bruk av legale og illegale rusmiddler. Ble spurt om selvmordstanker, om jeg har med meg våpen eller om jeg er en voldelig person og kan finne på å skade andre. Jeg avkreftet alt og ble hentet av en sykepleier og fulgt ned til avdelingen jeg nå er innlagt på.
Jeg ble tildelt rom, det ble tatt blodprøver og jeg ble informert om hvordan ting fungerer her.
Det er 4 faste måltider om dagen,fellesmøte, 30 min gåtur om kvelden (frivillig), mulighet til å bruke treningsrom i 30 min om kvelden og ellers har jeg kun lov til å være på rommet mitt, eller i bakgården. Besøkstid mellom 16 og 21 på hverdager. Legevisitt mandager, onsdager og fredager. Jeg får medisiner til faste tider 3 ganger om dagen. Det er 14 pasienter på avdelingen fordelt på 2 team som er ledet av 2 sykepleiere og 2 sosionomer. Sykepleier sjekker innom alle rom kl 00, 02, 04 og 06 for å se til at folk sover og at det går bra med dem.
Rommet mitt er 5-6 kvm og bad/wc i tillegg. Det er en sykeseng, 1 lite hylleskap og et annet lite skap med uttrekkbar bordplate som jeg bruker som kontor.
Jeg har med meg alt mulig å holde meg opptatt med. Fargeleggingssaker, bøker, pc, yogamatte, pc og høytaler.
Fant meg til rette i rommet og plasserte tingene mine slik jeg ville.
Så begynte spenningshodepinen å krype inn på meg, men heldigvis kom sykepleieren inn med medisiner til med. Naturligvis en mye mindre dose av det jeg er blitt vant med å ta selv. Det hjalp litt og jeg gikk ut i fellesareale for å gjøre meg kjent og være med på daglig fellesmøte. 5 andre pasienter var til stede. Alle eldre enn meg og merkbart preget av tungt rusmisbruk og alkoholisme.
Jeg ble med på gåtur til butikken og handlet inn litt snaks. Da vi kom tilbake var hodepinen forverret. Gikk og la meg på rommet og leste bok. En spennende ny serie jeg oppdaget av Tahereh Mafi; Shatter Me. Jeg var allerede i slutten av bok nr 1 og forsvant litt inn i fantasy spenningen.
Etterhvert kom det en hyggelig sykepleier innom og spurte hvordan jeg har det. Jeg fortalte om hodepinen og at jeg hadde begynt å føle litt angst og uro. Mest fordi jeg hadde så mange spørsmål som var ubesvarte. Hvor lenge skal jeg være her? Hva er planen videre? Hva slags plan er det for nedtrappingen? Er det planlagt noe samtaleterapi? Er jeg i det hele tatt på rett sted? Hva er vitsen med å avgiftning om ikke det underliggende problemet ikke er adressert og migrene/hodepinen fortsetter??
Han var forståelsesfull og prøvde etter beste evne å berolige meg om at de er der for å passe på meg og sørge for at jeg har det bra. Han kunne ikke svare på planen videre, medisinene eller hvor lenge jeg skal være der. Han fortalte at det kommer en lege i morgen og skal snakke med meg om medisinene og legge opp en plan for kommende helg. Han skulle også sørge for at en psykolog ville komme og ta en samtale med meg. Jeg kunne når som helst tilkalle sykepleieren om jeg ønsket å snakke eller trengte noe. Det var litt betryggende.
Likevel økte hodepinen etterhvert. Jeg dro i snora og kort tid etter kom sykepleieren. Han kunne ikke gi meg flere av de medisinene jeg brukte men ble tilbudt paracet og ibux. Innen han kom tilbake kjente jeg migrenen begynte. Tåkesyn, kvalme og hele pakka raste over meg som et voldsomt jorskred.
Da var det bare å åpne vinduet, slå av lysene og holde seg fast. Et par timer gikk så kom sykepleieren tilbake med kveldsmedisinene. Tok dem og klamret meg fast i sengen.
Tankene kjørte meg... om stedet jeg er på, datteren min, jobben og fremtiden. Plutselig måtte jeg kaste opp. Så var det bare å prøve å få i seg masse vann og noe mat før jeg skulle prøve å sove. Noe som ble umulig. Dundrende hodepine med tankekjør er dårlig kombo. I tillegg kom tittet sykepleier innom kl 00, 02, 04 og 06. Innimellom der fikk jeg sove litt og stress-drømte en hel masse rart.
Ny dag i vente....
Fredag 13 Januar
08:30, telefonen ringer og jeg bråvåkner til en alfor blid stemme (baby-daddy) i den andre enden som lurer på hvordan mann deler billett i ruter-appen fordi datteren vår skal ta bussen hjem fra skolen i dag. Jeg smiler litt av at dette gir meg følelsen av at noen ting fremdeles er helt normalt.
Står opp og kjenner brått at hodepinen fremdeles er der. Øynene renner, fortsatt tåkesyn og sjukt stiv i nakken og ryggen. Får på meg slåbrokken og tasser ut på kjøkkenet for å hente meg en kopp kaffe. Blide og hyggelige personale hilser og ønsker meg god morgen. Jeg får følelsen av å være på et slags bed&breakfast hjem. Kaffen er klar og det er duket for frokost. Men det orker jeg bare ikke med dundrende hodepine. Så jeg går tilbake på rommet og slår på pc'n, og tv2 nyheter. Lisa Maria Presley er død, krigen i Ukraina, livmorhalskreft og dyre leiepriser.
Får morgen dosen med medisiner og venter på virkningen som heldigvis kommer etter ca 30 min. Jeg får litt energi og kommer meg opp av sengen. Jeg tar morgenstellet og føler meg fresh men sliten. Legen og psykologen kommer innom for å hilse på meg. V snakker om underliggende plager, historikken og planen videre. Dvs, det er foreløpig ingen plan videre, men det skulle vi ta tak i etterhvert. De var enige med meg om at det må være en plan for behandling av det underliggende, KPTSD, i tillegg til nedtrappig av medisinene. Etter kort tid må de videre i noe møte men legen skal komme innom senere for å snakke om medisinplanen for helgen.
Migrenen er på vei tilbake, tåkesyn er det første jeg merker, så dunkingende hodepine...
Jeg trøster meg med at jeg får besøk i dag av søsterene mine. De skal ta med Tv og chromecast til meg.
Jeg tar frem fargeleggingssaker og setter på musikk. Etterhvert kommer legen tilbake og vi snakker sammen om medisinbruken jeg har hatt det siste året. Så legger vi en plan og blir enige om at jeg heller ber om medisiner når jeg har behov. Vi halverer dosen fra det jeg er blitt vant med men får noen andre "snillere" medikamenter jeg kan prøve ut istedenfor og ser hvordan det går. Får beskjed om at det er lav terskel for å be om revurdering om jeg er for plaget med abstinenser eller smerter, og blir oppfordret til å forsøke litt bevegelses trening. Jeg bestemmer meg for å gi det er helhjertet forsøk om å holde meg til planen.
Rundt kl 13:30 er jeg endelig klar for å prøve å spise og lager meg frokost jeg handlet inn dagen før. Jeg får ny dose med medisiner og migrenen begynner å slippe. Fortsetter og lese videre i boken min og forsvinner i boka jeg gleder meg å lese slutten på. Det går ikke mer enn 10 min før jeg må legge den fra meg og lukker øynene. Jeg er så sliten etter kvelden og stresser fremdeles over hele situasjonen.
Klokken nærmer seg 16 og besøkstid. Besøkstid får meg til å føle meg som en fange, det og at det er dører jeg ikke kan gå gjennom... Men så kommer de og jeg blir møtt med smil og klem. Det er godt å ha dem her. Vi snakker om alt og ingenting men det er så verdifult og godt. 2 blidfiser som tuller og får meg i godt humør. 30 min går altfor fort og besøkstiden er over. Tilbake til cellen min. Men da er det middagstid. Kjøttkaker, kokte poteter, råkost og brun saus. Alt helt uten smak og jeg må bruke unaturlig mye salt og pepper for å få noe smak på det. Spiser opp og går til rommet mitt for nå har jeg fått tv og chromecast! Hurra!! Men akk, det var kortvarig glede. Får ikke chromecasten til å funke da det er usikret nettverk. Bummer! Spør om jeg kan låne en hdmi kabel, men det har dem ikke.
Spør om jeg kan bruke tredemølle og får det godkjent fra 18:30 - 19:00 så jeg bestemmer meg for å trene litt lett på rommet. Tar frem yogamatta og setter på musikk. Roooolig nå, vil ikke overdrive. Litt lett tøy og bøy var alt som måtte til så kommer spenningshodepinen tilbake. Faen heller, men ikke søren om det skal stoppe meg fra å gå på mølla, nei!
En sykepleier blir med meg på treningsrommet og gjør litt lett trening mens jeg går på mølla. Er litt irritert nå! Helvetes hodepine kan den ikke bare la meg være litt. Hhhhh... Jeg går i rolig tempo med med musikk i ørene og tenker på hva jeg har begitt meg utpå, hvor annerledes livet mitt er nå kontra 2 år siden da jeg var ganske frisk. Hvor dagene ikke var preget av hodepine og angst. Da jeg var lykkelig i jobben min, følte mestring og følte at jeg var nyttig. Og nå.... innlagt på avrusning, æsj nei, avgiftning mener jeg. Nå 100% sykemeldt, ulykkelig og full av angst og smerter. Så sjukt hvordan det hele kan snu. Men jeg er lei! Lei av denne berg og dalbanen, av de kraftige kontrastene av mørkt og lyst, av lykkelig og ulykkelig. Missforstå meg rett, jeg har full forståelse for at dette er en del av livet, men jeg nekter å tro at slik jeg har det er normalt og allment. For jeg kjenner mer enn nok mennesker jeg er glad i som heller ikke har hatt et roserødt liv men som likevel fungerer i sine liv. Uten medisiner og de tunge kjellerbesøkene. De klarer fint å leve sine liv tross en vanskelig fortid. De klarer å gjøre det bra på jobben, få seg kjærester, ha det fint, utvikle seg i jobb og på generellt grunnlag. Hvorfor kan ikke jeg?!
30 min har gått og jeg er både svett og anpusten. Det kan hende at jeg økte hastigheten og vinklet i oppoverbakke-modus, men ikke så overdrevent mye. Jeg kommer opp og bestiller en del av medisinene til kl 20 og resten kl 21. Jeg kjenner migrene symptomer krype innpå og gjør meg klar ny migrene natt. Kommer inn på rommet, strekker ut, tar en lang og varm dusj, og setter på Tv2, The Voice. Sykepleier kommer med medisiner og jeg håper de virker fort. Men det gjør de ikke.... Orker ikke kveldsmat, redd for å kaste opp igjen. Jeg nyter The Voice tross noen dårlige innslag og teite reklamen etterfulgt av de vanlige for det meste triste og dystre nyhetene kl 21. Jeg får resten av medisinene og leser ferdig boka. Veldig fornøyd med den, tar meg til en annen verden full av mystikk og unaturlige krefter. Gleder meg til å starte på neste bok.
Jeg blir trøtt rundt kl 23, setter på meditasjonsmusikk og sovner.
Våkner kl 02 når sykepleier titter innom, svett og skjelver. Abstinenser? Vet ikke, men kroppen verker. Treningen? Sovner igjen.
Våkner kl 04 når sykepleieren titter innom igjen, må snu dyna fordi den er våt av svette, jeg er klam, fryser og skjelver. Det gjør vondt i alle musklene i nakken når jeg beveger meg. Hendene mine sover... Jeg sovner igjen.
Lørdag 14 Januar
Våkner kl 06 når sykepleieren titter innom. Ingen endring. Jeg blir i sengen i en times tid før jeg må opp for å gå på do. Hodet veier et tonn og musklene som bærer det sliter voldsomt. Drikker masse vann og går og henter meg en kopp kaffe. Slår på pc'n og setter på nyhetene. Men orker ikke å følge med. Det går liksom i det samme hver dag. Lurer på om jeg skal finne noe nytt å se på om morgen. Ber om medisiner og får det, ligger i sengen i en halvtime til før medisinene begynner å funke igjen. Jeg står opp, setter på musikk, tar morgenstellet og tar på treningstøy. Må prøve å tøye litt, bevege meg litt, føler meg så stiv og anspent i kroppen. Sykepleier kommer innom og spør om jeg vil være med på tur til butikken kl 11:30. Jeg takker ja. Blir godt med litt frisk luft og jeg trenger påfyll av matvarer og snacks.
Vi er 4 pasienter på tur pluss en kvinnelig sykepleier, meg, 2 eldre menn og en litt yngere mann. Konverserer litt med han yngste, typ navn, opprinnelse, og litt om treningsrommet som er her.Jeg kaller han M. Han er litt som meg, holder seg for det meste for seg selv, på rommet, gjør ikke mye ut av seg, innleder ikke noe særlig til samtaler. Virker ikke som en tungt preget rusmisbruker. Det var godt å være litt ute i frisk luft. Hodepinen letter litt.
På vei tilbake avtaler han med sykepleier å trene kl 12:30 - 13:00, jeg slenger meg på. Han har med egne vekter og trener med de. Jeg går på mølla som i går. Blir passe sliten og ikke overraskende kommer hodepinen tilbake. Når vi kommer opp er det lunsj, nystekte vaffler lukter lang vei og jeg har lyst på både vaffler og kaffe. Setter meg ned med de andre, det er flere her nå. Stort sett eldre og tydelig preget kvinner og menn. Hun ene ser ut til å slite veldig med kroppen. Hun ligger i en stressless og prøver å komme seg opp. Jeg ser at hun sliter og tilbyr meg å hjelpe henne. Hjelper henne opp og hjelper henne med å få med seg maten til bordet. Snakker litt med henne, hun bor i rommet ved siden av meg. M sitter her også, og vi snakker litt sammen. Deler litt av mitt han litt av sitt. Han sliter med panikk angst. Noe jeg kjenner til og kan relatere til. En annen kvinne overhører samtalen og spør meg om jeg har prøvd Botox sprøyter i hodet mot migrene.
Det er litt morsomt at hun spør om det. For jeg har lenge vært klar over denne type behandling mot migrene og har bedt legen om det. Men for å få dette må mann ha prøvd ut forskjellig typer migrene medisiner. Noe jeg så klart har prøvd. Men det er ikke så enkelt å få dette. Mann må ha prøvd ut 3 forskjellig typer anfallsmedisiner og 3 forskjellig typer forebyggende medisiner. Jeg har prøvd ut et del forskjellige medisiner og først i januar 2022 sendte legen min meg henvisning til nevrolog for vurdering av Botox injeksjoner. Jeg fikk en time hos nevrolog som havnet midt i ferien min og jeg måtte be om ny time. Fikk ikke time før 19. desember 2022. Så det siste året har jeg holdt migrene og spenningshodepinen i sjakk med smertestillende. Da jeg endelig kom til nevrolog den 19. desember ville hun at jeg skulle prøve ut enda en ny medisin som er spesielt brukt mot spenningshodepine men hjelper også på søvn. De hjelper på søvn, det er helt sikkert, har sovet mye bedre siden jeg begynte på dem, men spenningshodepine har den ikke noe effekt på, enda i allefall...
Damen forteller om sin venninne som sleit veldig med migrene og tok Botox injeksjoner i hodet og nakken, det forandret livet hennes. Så jeg måtte ikke gi opp å prøve å få det. Ingen fare, det kommer jeg ikke til å gjøre så lenge jeg er plaget med dette vil jeg prøve alt for å slippe. Men dessverre er det litt mer innviklet enn som så. Min spenningshodepine og migrene er knyttet til angst, som igjen er trigget av en liste lengere enn et vondt år. Takket for råd, spiste vafflene mine og drakk kaffen, så gikk jeg på rommet igjen.
Jeg rullet ut yogamatta igjen og tok frem min nye venn. Vivagun massasjepistol! Nei, ikke sånn koffert venn. Men et ganske bra verktøy for ømme muskler. Brukte den i en god halvtime på rygg, nakke, lår og sete. Det hjalp faktsik litt og jeg fikk litt energi.
Mens jeg satt der med vibratorpistolen på full guffe datt det plutselig tanken om å skrive bloggen jeg nå er godt i gang med. Jeg har allerede begynt å skrive dagbok, men har ofte tenk på familie, venner som kanskje ønsker å vite hvordan jeg har det. Så er det også det at jeg ønsker å dele historien min, erfaringene og opplevelsen av det jeg har begitt meg ut på. Det er uten tvil også til stor hjelp for meg da det holder meg opptatt og tiden går litt fortere.
De siste timene har gått fort og selv om jeg har bedt om medisiner har det liksom vært litt lettere å takle.
Nå trenger jeg en strekk og en liten går tur til kjøkkenet. Skal lage meg en kopp te, ta meg litt frukt og kvelds medisinene. Så ignorerer jeg tåkesynet og dunkingen og håper på å skremme det vekk med en ny sesong av The Vikings på Netflix.
Har motet med meg! :)
God natt
