15.01.2023, 17:34
Brukte litt tid på å komme i gang med The Vikings i går. Etter at jeg publiserte bloggen ble jeg plutselig overveldet av hva jeg nettopp hadde gjort. Kledd meg naken foran alle på facebook og delte min personlige tragedie. Vaslingene på telefonen kom kort tid etter. Naboer, foreldre til barn på skolen der datteren min går, tidligere klassekamerater, arbeidskollegaer og venner roser meg for motet, ærlighet og takker for at jeg deler. Tårene renner nedover kinnene mine som Geirangers 7 søstre.
Angsten kryper innpå meg og jeg kjenner hjertet dunker som om det prøver å trenge seg gjennom brystkassen min. Tankene spinner. Hva vil folk tenke om meg? Kommer dette til å påvirke mine nærmeste? Blir de sure eller sinte for at jeg skriver denne bloggen? Shitt, hva har jeg gjort?!
Drar i snora og ber om noe beroligende, sykepleier kommer inn med det og jeg ber til de høyre makter om at det funker fort som f. Bestemmer meg for å slå av vaslinger, lukker fanene for facebook og bloggen og slår på Netflix. Kom igjen Vikings, ta meg med i sverdkamp og øksekasting. Jeg er klar!
En eller annen gang i midten av andre episode må jeg slå av pc'n. Jeg er trøtt. Takk Odin for det!!
Kl 04 og 06 våkner jeg av rutinekontroll. Selv om hun prøver å være så stille som mulig hører jeg klikkelyden i dørhåndtaket som minner om en hagle som lades, etterfulgt av et sterkt lys som trenger seg gjennom mørket i rommet mitt og treffer meg som et skudd i panna. Minner meg selv på at alt er ok, de mener bare godt og er her for å sørge for at jeg er ok.
Natten gikk greit, ingen migrene. Herregud så takknemlig jeg er for å slippe det. Spenningene var ikke like ille som de tidligere kveldene, og jeg svettet mindre. Drømte en del, husker ikke mye, men det var ikke hyggelig. Pleier ikke å huske mye visuelt fra drømmer, mest følelser og tanker. Husker følelsen av utrygghet, trusler, skam og usikkerhet. Husker personer; datteren min, mamma, pappa, baby-daddy og en politimann (?). Jeg var kald, det regnet, det var mørkt, underetasjen i huset jeg vokste opp i, et par katter, lukten av jord... Ingenting gir mening. Ingenting henger sammen.
Kl 07 står jeg opp og slår på lyset på badet og gruer meg til det treffer meg, men blir overrasket av at det ikke borrer seg inn i øynene mine. Det går fint, ingen migrene. Stiv og støl i nakken, litt groggy i hode og kjenner at musklene i kroppen jobber med å restituere seg etter trening jeg ikke har gjort på lenge.
Går og henter vann og kaffe, og setter meg i sengen med pc'n.
Leser meldinger som har kommet inn ila natten og ser at mange har vært innom bloggen min. Jeg er både redd og glad, takknemlig og skamfull. Jeg må takke dem alle for støtten. Tårene kommer momentant, denne gang mer som Tvidefossen.
Jeg tar frem yogamatta og gjør lett bevegelsestrening mens tårene tørker. Det føles både godt og vondt.
Merker at det strammer seg øverst i nakken og ryggsøylen er stiv når jeg bøyer meg fremover. Når jeg er ferdig tar jeg morgen stellet. Tenker først at det ikke er noe vits å sminke meg siden tårene kan komme uanmeldt, men gjør det likevel. Jeg skal ta vare på meg selv nå, og jeg vil se fresh ut. Mens jeg krøller håret begynner hodepinen å plage meg. Jeg drar i snora og får det jeg ber om. Blir bedt med på frokost men det orker jeg ikke nå.
Henter meg en kopp kaffe og på vei tilbake til rommet møter jeg M som ønsker meg god morgen og spør hvordan det går med hodet. Jeg sier at det går greit og spør hvordan det går med han. Litt angst men det går greit. Så går vi til hver vårt rom. Jeg legger meg i sengen med bok nr 2, Unravel Me.
Serien handler om Juliette, en ung kvinne som kan drepe et menneske kun ved berøring. Hun har vært sånn hele livet. Første boken forteller om hennes liv i fangenskap. Hun føler at hun er en pest for menneskeheten og forhatt av alle, selv foreldrene hennes gir henne bort i ung alder. Hun er unaturlig, en vederstygghet. Boken skildres gjennom dagboken hun selv skriver. Hun møter en gutt hun kjenner igjen fra barndommen som viser seg å ha forsøkt å finne henne i lengere tid, de forelsker seg og sammen klarer de å rømme til et trygt sted der det er flere med unaturlige krefter. Gleder meg til å lese videre.
Det banker på døren min og jeg ber vedkommende komme inn. Det er en av de hyggelige sykepleierene som jobber her. Hun har sikkert lagt merke til meg og sett at jeg har brukt treningsrommet. Hun spør om jeg har lyst å gjøre litt Yoga sammen med henne før eller etter lunsj i dag. Yoga-mennesker ass... Varme, omsrogsfulle og oppservante. Jeg takker ja, men litt senere. Så stuper jeg ned i boka igjen.
Ca 15 min senere blir jeg forstyrret av noen ulyder fra rommet på venstre side av mitt rom. Først noen lette bank i veggen, så et litt hardere bank. Jeg lar det ikke forstyrre meg videre og forsetter å lese. Knappe 5 min etter, ut av det blå hører jeg et voldsomt brak i døra mi. Som om noen enten slo hardt eller sparket i det. Jeg skvetter opp og brillene faller nesten av meg. Stivner til, hva faen var det??! Jeg åpener døra forsiktig opp men ser ingen i gangen. Forskrekket går jeg bort til personale og spør om alt er ok. Ja, sier de, har det skjedd noe? Jeg forteller hva jeg nettopp hadde opplevd og de blir med meg i gangen på vei mot rommet mitt. De sier at dette ikke er greit og at de skal undersøke hva som har skjedd. Jeg går inn på rommet mitt og kjenner at jeg har begynt å skjelve i hendene. Sånn skikkelig skjelving liksom, så begynner kroppen å skjelve også. Faen heller, nå som dagen hadde startet så fint. Hjertet dunker, alle muskler stivner til, jeg får ikke puste og jeg kjenner igjen panikkangst. Setter meg i sengen med knærne inntil brystet og holder rundt dem. Tankene begynner... Hvem var det? Hvorfor skulle hen gjøre det mot meg? Har jeg gjort eller sagt noe? Har så vidt snakket med noen av dem. Jeg kjenner jo ikke disse menneskene, vet ikke hva de sliter med. Kjenner jeg er redd og skrekkslagen. Bruker noen minutter på å prøve å hente meg inn men merker at det bare blir verre. Drar i snora og inn kommer sykepleieren. Spør om de har funnet ut av hva som hadde skjedd. De hadde snakket med noen av pasientene og ingen hadde sett noe, men flere hadde hørt lyden. Sykepleieren selv var på rommet på høyre side av meg og hadde også hørt et bank. Men jeg får beskjed at det ikke er noe å bekymre meg for. Han hadde også blitt skremt av at noen plutselig banket hardt på døren. Har forståelse for at jeg ble redd men det var nok ikke min dør lyden hadde kommet fra. Han spurte meg om hva jeg tenker og jeg forteller at jeg føler at det var ment for meg, og det var ikke en bank, det var et sinna slag eller spark og, Jo, det var min dør! Han spør om jeg vil ha noe beroligende og jeg takker ja. Men han kan kun gi meg en av de "snillere" typene. Det går fint, jeg tar det. Vil bare slutte å skjelvde og roe meg ned. Han kommer inn med en tablett og jeg tar den. Sier til han at jeg må få roet meg ned før jeg kan bli med på yoga med hun andre sykepleieren og ber han gi henne beksjed.
Hendene knyter seg til stive knever, skuldrene klistret opp mot ørene og jeg føler meg frossen og stiv. Legger meg på yogamatta med beina opp på stolen for å avlaste korsryggen og prøver å puste rolig. Hører Marianne i hodet mitt som sier: "Pust godt med magen, venna. Åpn opp hendene dine og strekk skuldrene ned fra ørene Dette går bra, det går over". Tårene renner på hver sin side av ansiktet mitt og fyller øregropene mine. Det var unødvendig bruk av maskara og sminke i dag. Jeg klarer ikke lukke øynene, får ikke til å slappe av. Får ikke til å åpne hendene og det føles som om jeg har en tung stein opp på brystet. Musklene i nakken, bak ørene og rundt øynene knyter seg, nakken også. Kroppen er i full alarm beredskap!
Lyset fra taket begynner å plage meg og jeg slår det av. Så begynner jeg å høre pulsen min i ørene, dunkene hodepine og kvalme. Hei migrene... Åpner vinduet og drar for gardinene før jeg igjen legger meg ned på matta igjen med beina på stolen, pledd rundt meg og pute under nakken. Der ligger jeg i 30 min mens tankene spinner. Hvorfor faen skulle noen ville gjøre det?! Jeg er sint og redd. Nå vil jeg ikke være her lenger. Alle lyder jeg hører er som om de kommer fra en høytaler plasser ved siden av hodet med men en ekko som følger etter. Hver gang jeg hører skritt som går forbi stivner jeg til ekstra hardt. Så skvetter jeg til da det banker på døren. Det er bare den hyggelige yoga sykepleieren som sier at det nå er lunsjtid. Det orker jeg ikke nå, ellers takk. Ber henne sende inn han andre sykepleieren, nå trenger jeg noe som kan hjelpe meg ut av dette helvete. Han kommer med medsiner og spør hvordan det går, tenker jeg fremdeles på det som skjedde? Jeg krabber meg opp og setter meg på knærne men klarer så vidt å holde meg oppe, så jeg bøyer meg over lårene og plasserer hodet i hendene. Sier at jeg fremdeles tenker på det og forstår ikke hvorfor noen skulle ville skremme meg, og ikke minst hvem. Han sier at det ikke var ment for å skremme meg. Jeg spør hvordan han kan vite det?! Nei, han kan jo ikke vite det, det er noe han tror. Takker for medisinene og sier at jeg skal prøve å legge meg. Han spør om jeg vil ha mat men jeg takker nei.
Jeg krabber meg opp i sengen og drar dyna over, lukker igjen øynene og prøver å slappe av. Blir plutselig veldig tørst og drikker vann. Så kjenner jeg at det kommer opp igjen. Løper ut på badet og kaster opp vann og piller. Faen, faen, faen!! Og her skal jeg være i opp til 3 uker?! Hvordan skal jeg klare det??? Jeg gidder ikke en gang dra i snora for jeg vet at han ikke kan gi meg nye medisiner. Jeg legger meg i sengen og setter på guidet meditasjon for avsprenning.
Det funka ikke, setter på Netflix og setter pengene mine på vikingene.
Ca 16 banker det på døra, ny sykepleier på jobb, lurer på hvordan det går med meg. Siden ca kl 12 har jeg liggi i sengen i mørkt og kjølig rom og hørt på puls og dunkingen i hodet. Angsten er ikke der så merkbar som tidligere, kun smerte som overdøver alt, til og med heite, lettkledde vikinger som går i bakgrunnen. Fra tid til annen kommer det en og annen snap eller melding. Jeg prøver å svare men husker ikke om jeg har svart alle. Hun spør om jeg vil spise noe. Jeg har ikke spist noe i dag og magen skrier. Hun spør om jeg vil ha middag, sursør gryte med ris. Takker nei da jeg nå er kjent med sykehusmat. Jeg spør om hun kan varme opp carbonaraen jeg kjøpte i butikken i går. Selvsagt gjør hun det, hun er her for meg, viktig at jeg spiser. Hun kommer inn 10 min etter med varm carbonara og jeg prøver å spise. Tross kvalmen får jeg ned noen munnfulle før jeg kjenner at det kommer opp igjen. Snubler inn på badet og fyller dasskåla med nytygget carbonara, vann og masse galle. Mmmm deilig, blæh! Merkelig hvordan smaken setter seg selv i nesa, så når jeg er ferdig så både smaker jeg og luker oppkastet.
Det som er 2 meter til sengen virker som 2 mil i oppoverbakke mens bakken rister og hodet holder på å eksplodere. Jeg er helt utmattet, vil ikke mer, orker ikke mer, vil bare sove. Drar i snora og inn kommer hun. Forklarer og hun går og snakker med en annen sykepleier som kommer og spør om det går bra med meg... Hhhh... Har mest lyst til å kaste noe på henne, men det eneste jeg rekker til er brillene mine som ligger ved siden av meg eller puta. Orker ikke... Nei, det går ikke så bra da, du har sikkert blitt informert om dagen min, sier jeg litt skarpt. Hun spør hva jeg ønsker. Jeg svarer at jeg bare vil sove, slippe, gi meg noe som slår meg ut, er så sliten og utmattet, orker ikke mer smerte i dag. Hun ramser opp noe tabletter jeg har igjen for dagen og spør om jeg vil ha noe av det i tillegg til en kvalmestillende. Ja,takk, gi meg alt jeg kan få. Hun kommer tilbake med et pilleglass med noen piller oppi, husker ikke hva hun gav meg, tok det bare med en gang og kjappet meg til å skrive ferdig de siste avsnittene før jeg håper å bli slått ut og kan sove av meg migrenen.
