Mandag 16 Januar

Mandag 16 Januar

Det gikk ikke mange minutter før pille-cocktailen jeg fikk i går kveld flyter i doskåla. Kroppen ville bare ikke holde på noe. Kanskje kroppen instinktivt er innstilt på å avgiftningen og vil bare ikke ha piller? Det forklarer ikke hvorfor den ikke vil holde på maten, det er jo bra for meg?!

Jeg gurgler munnskyllevannet ekstra lenge for å rense ut smaken og lukten av galle. Så legger jeg meg i sengen igjen. Er sliten og matt av hele dagen men jeg får ikke sove. Magen skriker, øynene renner og jeg ser gjennom tjukk tåke. Hva gjør jeg nå?

Jeg tar frem fargeleggingssaker og arkene jeg har printet ut med motiver på. Jeg velger ut en ulv og farger jeg vil bruke. Får jeg ikke sove så må jeg gjøre noe for å få tiden til å gå.

Det plinger i telefonen. "Ponnien" som skriver til meg på facebook. Ponni-navnet er egentlig en parodi av det denne personen er for meg, men Ponni klinger så bra til hans egentlige navn.. Han er egentlig en klippe, et fjell, stødig som få og full av kjærlighet og omtanke. Han vil nok ikke være enig styrkene jeg gir han kred for, han har sine svakheter som alle andre. Vi tekster litt mens jeg fargelegger. Så ringer datteren min, aka Snuski, og jeg gleder meg over å høre den søte stemmen hennes. Hun lurer på hvordan det går med meg og jeg prøver å pakke det inn på å barnevennlig måte. Hun spør om det går bra uten medisiner. Jeg forklarer henne at jeg fremdeles får medisiner men at de gir meg mindre doser for å trappe ned gradvis. Hun forstår, hun har vært vitne til hvor ofte jeg sliter. Hun kan se det på meg når jeg har vondt i hodet og omsorgsfull som hun er tar hun alltid hensyn til meg når hun ser at jeg har vondt.

Hun hadde spilt håndballkamp, vant kampen og var fornøyd med egen innsats. Gud, som det knyter seg i brystet når jeg tenker over hvor mange kamper jeg har gått glipp av, hvor mange helger hun har måttet kjede seg med en disfunksjonell mor, hvor mange middager hun har måttet lage selv, hvor mange morgener hun har måttet klart seg uten meg... Jeg er så lei for at dette går ut over henne. Hun fortjener bedre enn det jeg klarer å gi henne. Heldigvis har hun en stødig baby-daddy som som ikke sliter med ting som jeg gjør og er stabil.

Jeg svelger ned klumpen jeg har i halsen og spør hvordan helgen har vært. Hun har vært sammen med fettern sin og spilt PlayStation, det var greit. Vi snakker om at de skal komme på besøk til meg på mandag. (Å faen, kommer på at jeg glemte å levere søknaden i går, og løper til sykepleieren med den, kl er 09:54 og den må leveres senest kl 10 samme dag. Håper det går bra.)

 Vi ønsker hverandre en fin kveld og avslutter samtalen.

Jeg fargelegger ulven og klokken nærmer seg 21. Ber om kveldsmedisinene og ser de to siste episodene av siste sesong av The Vikings. I mellomtiden kjenner jeg på sult og går ut på kjøkkene for første gang siden kl 11:45. Varmer meg mat og spiser. Jeg kaster ikke opp, føler meg litt bedre, begynner å bli skikkelig trøtt, pillene kicker inn og jeg sovner.

Frem til ca 05:30 sover jeg uten å våkne en eneste gang, ingen drømmer. Døra går opp, rutinekontroll kl 06. Jeg blir i sengen og faller inn og ut av søvn, nå drømmer jeg masse. Men sover liksom ikke, for jeg hører lydene utenfor rommet mitt, vet at jeg drømmer, men er ikke våken. Mye visuellt men ingenting gir mening. Det føles så surrealistisk og jeg blir fasinert.

Kl 08 står jeg endelig opp. Tung i hodet og sliten i kroppen, men mye bedre enn i går. Tasser ut på kjøkkenet og henter meg kaffe og logger meg inn på bloggen og facebook. Nyheter har nå blitt byttet ut med blogg. Mye bedre!

Ca 10:15 kommer sykepleier inn og forteller at da det er mindreårige barn i bildet må de gjøre en såkalt barnekartlegging. Hun spør om hvor mye Snuski vet om situasjonen, hvordan jeg føler at situasjonen har påvirket hverdagen vår, hvordan jeg føler at det har påvirket henne, om hvordan samarbeidet mellom baby-daddy og meg er, hvordan det går med Snuski på skolen osv. Til slutt spør hun om det er ok at hun kontaker baby-daddy for en kort samtale. Jeg skriver melding til han informerer. Det er greit, de ringer han senere.

En annen sykepleier kommer inn og tar blodtrykket mitt, oksygetopptak og temperatur. Alt ser fint ut. Jeg får morgen medisinene også. Får beskjed om at psykolog og lege skal snakke med meg i dag. Jeg ser frem til det.

Samtalen med psykologen gikk veldig bra. Han virker å ha satt seg inn i saken min og lest seg opp. Han har en del erfaringer med tidligere pasienter som han underliggende KPTSD som beskriver samme type mønster han ser i journalene mine. Vi snakker om datteren min, om jobb og utdannelsene og om medisinbruket. Føler meg så forstått, sett og hørt. Det er godt å snakke med noen som kan forstå hvordan og hvorfor jeg har utviklet denne avhegigheten av medisinene jeg tar. Han har undersøkt litt om mulighetene for videre behandling og forteller meg om ARA Follo som han har henvist flere til med komplekse traumelidelser og mannskapet der har god kompetanse på behandling av denne type diagnose. Han ber meg lese litt om det på egen hånd og fortelle han i morgen om jeg ønsker at han henviser meg dit. Det er riktig nok opplyst på deres hjemmeside at det for tiden er 2-10 ukers ventetid på plass der, men om det stemmer vet han ikke. Det kan være lengere ventetid. Vi snakker litt om gårsdagen og hvordan det gikk. Har lagt det bak meg og  har jeg ikke lyst til å gå inn på det. Foreller bare kort hva som skjedde. Jeg spør om hvor lenge han tror jeg bør bli her. Han sier ca 10 dager til, kommer an på hvordan jeg takler nedtrappingen. Vi snakker om medisinene og om vi skal gjøre noen endringer, men blir enige om at vi lar det stå slik til i morgen når legen kommer. Det er mye sykdom bland de ansatte og de er underbemannet, legen kommer ikke i dag.

Etter at psykologen går har jeg litt mer energi enn vanlig, men fremdeles lingrende hodepine. Jeg fargelegger ferdig en ny tegning jeg har startet på og gjør meg klar til å få besøk av Snuski og baby-daddy. Får et par telefoner fra venner og tiden flyr fort fra meg. Det er besøkstid.

Herregud så godt det var å se hennes blide fjes. Gullet mitt!! Jeg har savna henne så dypt og inderlig. Det var godt å se baby-daddy også og begge var glade for å se meg også. Vi setter oss ned og de viser frem hva de har tatt med til meg. Ting jeg har bedt dem hente hjemme hos meg, en fargeleggingsbok Snuski har plukket ut, godteri og en vakker liten plante de har kjøpt til meg. Vi snakker sammen om oppholdet mitt, at jeg har snakket med psykologen og at jeg blir henvist videre et sted jeg kanskje kommer til å måtte være på i flere måneder. Hun virker til å takle det fint. Jeg forteller Snuski at så fort jeg har kommet meg igjennom dette og er hjemme igjen skal vi to på ferie. Hun sier at hun vil til Amerika, eller London, eller Paris. 30 min har gått og det virker som om det bare har gått 5 min. Omfavner hverandre og så går de. Tårene triller på vei tilbake.

Når jeg kommer ned gjør noen av beboerne seg klare til å gå på tur. M står der også og spør om jeg skal være med på trening etterpå. Jeg slenger meg med på både gåtur ute og trening. Mens jeg står og venter på å dra ser jeg at det har kommet inn en ny person. Ei jente, ung, altfor ung. Hun sitter i en stol ifør en Picatju one-piece, hun skjelver, ser ikke ut til å ha det greit. Håper de tar hånd om henne.

Vi går på tur til butikken og jeg er med mest for å få frisk luft. Det er nesten vondt å puste inn den friske og kalde luften, men det er godt. Jeg fyller lungene med frisk luft, tar dype åndedrag. Blir nesten svimmel men det gjør godt med frisk luft. Har ikke vært ute på over 24 timer.

Når vi kommer tilbake igjen bruker vi 15 min på å skifte og gjøre oss klare for trening. Tre karer og jeg skal bruke rommet. Gutta spiller bordtennis mens jeg går på mølla. Jeg blir ordentlig sliten denne gangen og svett. Tar meg en lang dusj når vi er ferdig og går ut for å hente meg et par brødskiver. Da har folk samlet seg for å spise kveldsmat. Jeg bestemmer meg for å bli og spise med dem. Snakker med noen av dem. Tema er visst korona i dag. Kjapper meg å spise ferdig og går tilbake på rommet. Jeg må skrive ferdig bloggen.

En greit dag med lite smerter...... Kveldsmedisinene kommer kl 21. Jeg tar de og skriver videre.

Jeg står oppreist og skriver det siste avsnitte og kjenner jeg at jeg blir skikkelig trøtt. Prøver å kjappe meg med å skrive ferdig avsnittet for å legge det ut. Merker plutselig at jeg blir svimmel, det ringer i ørene mine og jeg prøver å snu meg for sette meg ned i sengen. Bang! Våkner opp på gulvet. Jeg har svimt av. Hva faen?!

Overveldene ringing i ørene, desorientert og følelsen av adrenalin kicker inn. Hva skjedde nå?!

Jeg strekker meg for å få tak i snora og drar i den. Kort tid etter kommer det inn en sykepleier jeg ikke har møtt før. Forteller hva som nettopp skjedde og hun ber en annen sykepleier komme å ta blodtrykket mitt. I mellomtiden kommer jeg på at dette har skjedd en gang tidligere, nå nylig, kvelden før jeg kom hit, hjemme hos meg selv. Hadde heldigvis venninne på besøk. Vi satt og snakket over et glass rødvin. Så ble jeg plutselig veldig trøtt og sa at jeg skulle gå å legge meg. Gikk mot kjøkkenet og ble svimmel på veien. Plutselig gikk jeg i bakken og våknet av at jeg hørte meg selv spørre: Hva var den lyden for noe?? Det var lyden av kroppen min som traff gulvet. Takk og lov for at hun var der og hjalp meg. Måtte ligge på gulvet og puste, bad om en kald klut jeg fikk umiddelbart og klarte etterhvert å legge meg på sofaen.

Sykepleieren kom inn og tok blodtrykk og oksygenopptak. Alt ser fint ut. Det er bra det, men det forklarer ikke hvorfor jeg svimte av. Hun sier at hun skal ringe og snakke med legen. I mellomtiden legger klarer jeg å komme meg opp i sengen. Er kjenpetrøtt men ganske anspent. Setter på avspenningsøvelser som en yoga-nabo har spilt inn på lydfil og sendt meg for å bruke når jeg trenger. Klarer gradvis å slippe opp spenninger men kommer på at jeg ikke har rukket å publisere dagens blogg. Det får vente til i morgen. Takk kjære yoga-nabo, det er godt å høre din trygge stemme og jeg sovner før 2 av 3 lydfiler er ferdig.